Hopp til innhold

Det republikanske parti (USA)

Rediger lenker
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Det republikanske partiet i USA»)
«Det republikanske parti» omdirigeres hit. For annen bruk, se Det republikanske parti (andre betydninger).
«Republikanerne» omdirigeres hit. For andre betydninger, se Republikanerne (andre betydninger).
«republikanere» omdirigeres hit. For begrepet, se republikaner.
Det republikanske parti
LandUSA
Leder(e)Ronna McDaniel
Grunnlegger(e)Whig Party
Grunnlagt20. mars 1854[1]
ForgjengerWhig Party, Free Soil Party
EtterfølgerRadical Democracy Party
ErstatterUnconditional Union Party
HovedkvarterWashington D.C. (310 First Street SE, Washington, DC 20003)
Antall medlemmer 68 049 840 (2017)
IdeologiKonservatisme føderalisme amerikansk eksepsjonalisme markedsliberalisme sosialkonservatisme nasjonalkonservatisme nykonservatisme nyliberalisme
Politisk posisjonHøyresiden
Europeisk tilknytningEuropeiske konservative og reformatorer (ukjent–)
Internasjonal tilknytningDen internasjonale demokratiske union (24. juni 1983–)
Farge     rødt
Nettstedgop.com (en)
USAs senat
49 / 100
(når?)
Representantenes hus
220 / 435
(når?)
Det republikanske parti på Commons

Det republikanske parti (engelsk: Republican Party) er et amerikansk politisk parti, og ett av landets to dominerende politiske partier sammen med Det demokratiske parti. Partiets medlemmer kalles ofte «republikanere», og partiet er også kjent under kallenavnet Grand Old Party (GOP), «Store gamle parti». Det republikanske partis politiske plattform gjenspeiler i hovedsak en amerikansk konservatisme, hvilket plasserer partiet til høyre i det amerikanske politiske spekteret. Betydelige fraksjoner innad i partiet inkluderer økonomisk konservative, sosialkonservative, nykonservative, moderate konservative og libertarianere.

Etter Mellomvalget i 2018 er Det republikanske parti i mindretall i Representantenes hus med 198 av 435 representanter, og i flertall i Senatet med 53 av 100 senatorer. Partiet er i flertall – samlet sett – i delstatenes forsamlinger og med 27 av 50 guvernører.[trenger referanse]

Historie

[rediger | rediger kilde]
Det republikanske parti ble grunnlagt i dette skolebygget i småbyen Ripon, Wisconsin 20. mars i 1854.

Det republikanske parti ble grunnlagt av antislaveriaktivister i delstaten Wisconsin 20. mars 1854. Partiet ble fort et opposisjonsparti til de to store partiene på den tiden: Det demokratiske parti og Know-Nothingpartiet. Hovedårsaken til at partiet ble dannet var at man ønsket å stanse utbredelsen av slaveri til delstaten Kansas gjennom motstand til Kansas-Nebraska-loven, som ville gjøre slaveri lovlig i Kansas. Etter etableringen av partiet brøt det ut et opprør i Kansas, ofte kjent som «Bleeding Kansas».

Partiets første offisielle konvent ble holdt 6. juli 1854 i Jackson, Michigan. I 1858 dominerte Det republikanske parti samtlige av Nordstatene. Republikanerne kom for første gang til makten i USA ved valget av republikaneren Abraham Lincoln i 1860, og fikk kontroll over Kongressen kort tid etter. Hovedsakene var nå ikke bare abolisjonisme, men også å holde statene sammen som én nasjon gjennom den amerikanske borgerkrigen. Slagordet i 1856 var: «free labor, free land, free men».

Tidlig på 1900-tallet valgte det forretningsvennlige partiet Theodore Roosevelt til sin presidentkandidat, en kandidat som støttet antitrust-lovgivning, og som ble dårlig tatt imot blant mange i næringslivet. Han forlot senere partiet og stilte som kandidat for Progressive Party mot tidligere partikollega William Howard Taft. Partiet beholdt mye av makten sin frem til 1920-årene. Partiets kampsaker var på denne tiden sterk motstand mot Folkeforbundet og høye tariffer, samt støtte for næringslivets interesser.

Flere tiår i amerikansk politikk ble deretter styrt av demokraten Franklin D. Roosevelt og New Deal-politikken til regjeringen hans. I denne perioden mistet Det republikanske partiet mesteparten av de afroamerikanske velgerne som forlot partiet til fordel for Franklin D. Roosevelt i 1930-årene. I 1934 gjorde partiet et katastrofevalg, og endte opp med bare 25 senatorer mot demokratenes 71 senatorer. Da Det demokratiske parti etter krisetiden introduserte «Second New Deal» ble dette sterkt kritisert av republikanerne. Republikanerne var i mindretall og fikk ikke blokkert noen av demokratenes forslag til Kongressen. Republikanerne brukte dette til sin fordel og trakk fram likhetstrekk ved «Second New Deal» til både sosialisme og klassekrig. Mange velgere og konservative demokrater forlot Det demokratiske parti, og partiet styrte Kongressen igjen i 1946, etter å ha vunnet 13 plasser i Senatet og 55 i Representantenes hus.

Mellom 1950 og 2009 hadde partiet presidentene Dwight D. Eisenhower, Richard Nixon, Gerald Ford, Ronald Reagan, George H.W. Bush og George W. Bush. Disse presidentperiodene har blitt kjennetegnet ved sosial konservatisme, anti-terror-lovgivning, ideologidrevet utenrikspolitikk, fremming av demokrati på verdensbasis, sterkere utøvende makt, markedsøkonomi, samt støtte av liberal våpenlovgivning, deregulering og reduksjon av restriksjoner for næringslivet. I 2008 nominerte partiet senator John McCain fra Arizona til presidentkanditat og guvernør Sarah Palin fra Alaska som kandidat til visepresident. Valget tapte de til fordel for senator Barack H. Obama fra Illinois og visepresidentkanditat Joe Biden fra Delaware.

2010 var det mest vellykkede valget for GOP i moderne historie. Året startet med at Scott Brown vant senatsvalget i det liberale Samveldet Massachusetts, hvor senatsplassen hadde blitt holdt av Kennedy-brødrene i flere tiår. I november 2010 tok partiet tilbake majoriteten av plassene i Representantenes hus, majoriteten av guvernørplassene og økte antall senatorer i Senatet.[2] Dette var det mest vellykkede året for et amerikansk parti siden 1966, og dessuten det beste valget for Det republikanske parti siden 1928.[3]

Ved valget i 2016 ble forretningsmannen og realitystjernen Donald Trump republikanernes presidentkandidat. Han hadde ikke bakgrunn som politiker, men fikk mange velgere med seg i slagordene «Make America Great Again» og «Drain the Swamp» – om å renske opp i Washington D.C. Trump fokuserte også på å bygge en mur mot Mexico for å demme opp for ulovlig innvandring. Trump satte utnavn på sine politiske motstandere, både i primærvalgene, og demokratenes kandidat Hillary Clinton. «Crooked Hillary», kjeltringen Hillary, kalte han henne.[4] Trump vant valget, selv om han fikk færre stemmer totalt enn Clinton. I innsettingstalen poengterte Trump at han ville sette «America first», og dette materialiserte seg bl.a. i at han trakk USA fra handelsavtalen med mange stillehavsland, Trans-Pacific Partnership, og fra Parisavtalen om klima, og han reforhandlet North American Free Trade Agreement, NAFTA, slik at den ble erstattet med en ny avtale.[5] Trump trakk USA fra atomavtalen med Iran, som hans forgjenger Obama hadde inngått, og midt under koronapandemien trakk han USA fra Verdens helseorganisasjon, med virkning fra 6. juli 2021.[6][5]

Republikanerne hadde i 2017 guvernøren i 34 delstater, samt territoriene Guam, Nord-Marianene og Puerto Rico.

Trump ble Republikanernes kandidat også ved presidentvalget i 2020, og for første gang vedtok Republikanernes landsmøte ikke et detaljert partiprogram, men i stedet å «fortsette å entusiastisk støtte presidentens Amerika Først-agenda».[7]

Ideologi og politisk plattform

[rediger | rediger kilde]
Ronald Reagan er den mest populære amerikanske presidenten i nyere tid.[8]

Både Det demokratiske parti, og Det republikanske parti har store variasjoner innad i partiet, med sterke fløyer som ofte er veldig uenige på mange spørsmål. På det nasjonale konventet hvert fjerde år vedtar partiene en plattform eller politisk program. Det finnes også folkevalgte politikere som avviker fra denne plattformen.

Økonomisk politikk

[rediger | rediger kilde]

Republikanere legger sterkest vekt på frie markeder, og på individet som grunnlaget for økonomisk hegemoni. For å oppnå dette kjemper de for størst mulig grad av laissez-faire, en konservativ økonomisk politikk for å opprettholde budsjettbalanse, og samtidig mest mulig personlig ansvar for egen velferd.

Republikanerne kjemper for en mindre føderal stat som skal gjøre færre oppgaver mer effektivt. De fleste republikanerne støtter et sikkerhetsnett, men er skeptiske til hvorvidt den føderale staten skal gjennomføre dette. De er også meget skeptiske til omfanget av generøse velferdsordninger. For å sørge for et sikkerhetsnett for de som faller utenfor så støtter ofte republikanere overføringer til veldedighetsorganisasjoner. De er på generelt grunnlag for å behovsprøve langt mer av de offentlige ytelsene. Republikanske medlemmer av kongressen kjempet gjennom en velferdsreform i 1996 som ble signert av president Bill Clinton. Denne reformen førte til store endringer i det føderale velferdssystemet og sørget for at brorparten av de som tidligere var på ytelser kom seg inn på arbeidsmarkedet.[9][10]

Miljøpolitikk

[rediger | rediger kilde]
Den republikanske guvernøren, Arnold Schwarzenegger, har vært en sterk pådriver for klimapolitikk i hjemstaten California.

Det republikanske parti har vært en pådriver for beskyttelse av natur og miljø. Den republikanske presidenten Theodore Roosevelt var en kjent naturverner og sørget for opprettelsen av National Park Service. I dag finnes det minst én nasjonalpark i hver delstat, med unntak av Delaware. Verdens første nasjonalpark, Yellowstone National Park, ble opprettet under den republikanske presidenten Ulysses Grant 1. mars i 1872. Forslaget var laget av den republikanske senatoren Samuel Pomeroy, og ble vedtatt under en republikansk styrt Kongress.[11] I 1970-årene opprettet også president Richard Nixon ”Enviromental Protection Agency”. I delstaten California har tidligere guvernør Arnold Schwarzenegger vært en sterk pådriver for miljøpolitikk. Blant annet fikk han med 16 andre delstater på å saksøke de føderale myndighetene for å kunne ta i bruk strengere utslippslovgivning.

På nasjonalt nivå har både demokrater som Bill Clinton og republikanere som George W. Bush gått sammen i sin motstand imot Kyoto-avtalen som de mente var urettferdig imot USA.[12] George W. Bush argumenterte for sin motstand med at Kyoto-avtalen kunne være skadelig for amerikansk næringsliv, samt at det var en dobbeltmoral ved at store utslippsnasjoner som Kina og India ikke skulle ha samme utslippsregler som det USA skulle måtte ha.[13] Både George W. Bush, Rudy Giuliani, Duncan Hunter og flere andre i Det republikanske parti har tatt til orde for mer føderal investering i klimavennlig energikilder, som for eksempel atomkraftverk. Andre, som for eksempel senator John McCain har vært sterke pådrivere for det såkalte ”cap-and-trade” systemet som er et markedsbasert alternativ for å minske CO2-utslippene.

De fleste republikanere støtter oljeutvinning i Arctic National Wildlife Refuge i North Slope Borough, Alaska. Dette for å sikre amerikansk energiuavhengighet. Dette har vært sterkt kritisert av mange miljøvernere. Mange republikanere har i nyere tid tatt til orde for NOPEC-politikk, som for eksempel innebærer saksøking av OPEC-landene.

Sosialpolitikk

[rediger | rediger kilde]

Homofiles rettigheter

[rediger | rediger kilde]
Den homofile republikaneren Fred Karger stilte som presidentkandidat i 2012.

Mange republikanere er motstandere av kjønnsnøytralt ekteskapslovgivning, og har støttet føderale forbud mot likekjønnet ekteskap. Det republikanske parti tok også til orde for ”Don't ask, don't tell”, som gjorde det ulovlig for homofile i militæret å være åpne om sin seksuelle legning. I 2009 var imidlertid 58 % av republikanere motstandere av politikken, som mange mente var diskriminerende.[14] Pådrivere for homofiles rettigheter i partiet er blant annet organisasjonene Log Cabin Republicans (LCR) og GOProud. Kjente republikanere som Dick Cheney, Cindy McCain, Gary Johnson og Colin Powell støtter kjønnsnøytrale ekteskap. I 2010 stemte 31 % av USAs homofile republikansk[15], og 28 % av republikanerne støttet kjønnsnøytralt ekteskap.[16]

Kvotering

[rediger | rediger kilde]

Det republikanske parti er sterk motstander av kvotering av kvinner og/eller minoriteter. Argumentene som brukes er for eksempel at kvotering er motvirkende for meritokrati og lite produktivt, i tillegg til at kvotering kan bidra til diskriminering.

Dødsstraff

[rediger | rediger kilde]

Både Det demokratiske parti og Det republikanske parti støtter dødsstraff. 78 % av republikanske velgere støttet dødsstraff i 2010, mens 55 % av demokratiske velgere gjør det samme.[17]

Våpenlovgivning

[rediger | rediger kilde]

Republikanske velgere er ofte pådrivere for liberale våpenlover, for å sikre amerikaneres rett til å bære skytevåpen, som er en rett gitt spesiell beskyttelse av det andre grunnlovstillegget ("Second Amendment") som er en del av den såkalte Bill of Rights. Republikanere i store byer er derimot ofte støttende til noen restriksjoner.

Skolepolitikk

[rediger | rediger kilde]
George W. Bush underskriver No Child Left Behind i Ohio i 2002.

De fleste republikanere støtter rett til fritt skolevalg, retten til å velge privatskoler og retten til hjemmeundervisning om ønskelig av foreldrene. I regjeringen til George W. Bush fikk partiet med seg stor støtte fra Det demokratiske parti i Kongressen til å få igjennom No Child Left Behind Act of 2011 (NCLB). No Child Left Behind sørget blant annet for at skolene måtte gjennomføre og score bra på nasjonale prøver for å kunne motta støtte fra føderale myndigheter.

De sosialkonservative fragmentene i partiet støtter skolebønn i offentlige skoler, samt opplæring i kreasjonisme i tillegg til evolusjonslæren. I 2009 trodde 51 % av USAs befolkning på kreasjonisme, mens bare 15 % trodde på evolusjon.[18] I de seneste 20 årene har antallet kreasjonister økt i USA, og flere republikanere enn demokrater støtter opplæring i kreasjonisme i grunnskolen.[19] Mens 60 % av republikanerne er kreasjonister, er 38 % av demokratene det samme.[20] Både Guvernør Mike Huckabee[21][22] og visepresidentkandidat Sarah Palin var sterke støttespillere av kreasjonisme under presidentvalget i 2008.[23][24] Under primærvalget i 2012 har kandidater som Rick Santorum[25], Michele Bachmann[26] og Rick Perry[27] uttalt at de støtter opplæring i kreasjonisme i grunnskolen, mens kandidater som Newt Gingrich[28], Jon Huntsman og Mitt Romney[29] bare støtter undervisning i evolusjonslæren.

Abort

[rediger | rediger kilde]

68 % av republikanske velgere er motstandere av abort, mens bare 32 % av demokrater er det samme.[30]

Stamcelleforskning

[rediger | rediger kilde]

Majoriteten av republikanere er motstandere av stamcelleforskning.[31]

Utenrikspolitikk

[rediger | rediger kilde]
President Ronald Reagan under sin "Tear down this wall"-tale i Berlin , 1987.

Det republikanske parti deles gjerne opp i to hovedfragmenter i utenrikspolitikk: en del av partiet ønsker en mer eller mindre isolasjonistisk utenrikspolitikk, mens den andre parten er idealister som støtter spredning av demokrati og markedsøkonomi til andre land. Opp til andre verdenskrig var partiet styrt av isolasjonistiske prinsipper, mens årene etter andre verdenskrig har partiet tatt til orde for en sterkere rolle på globalt plan. I moderne tid er det helst libertarianerne som har tatt til orde for isolasjonspolitikk. Kanskje mest kjent er kongressmannen Ron Paul som stilte som presidentkandidat i 2012 og har stemt imot både Irak-krigen og krigen i Afghanistan. Flere i Det republikanske parti har også tatt til orde for utmeldelse fra Forente nasjoner, samt tettere samarbeid med NATO.

Etter Terrorangrepet 11. september 2001 svarte USA og president George W. Bush med krigen mot terror. Krigen har kostet USA mellom 800 milliarder og 1 billion dollar i Irak alene.[32] USA har mistet 1780 soldater i Afghanistan og 4487 soldater i Irak.[33] Krigen går derfor ned i historien som en av de dyreste av USAs kriger, både i tapte menneskeliv og økonomiske utgifter.[34][35] Krigen har derimot ført til at Taliban mistet makten i Afghanistan i 2001, Osama bin Laden ble henrettet i 2011, Saddam Hussein mistet makten og henrettet i 2006 og Irak holdt demokratiske valg i 2005. USA trakk seg ut av Irak i 2011 under ledelse av president Barack Obama (D). Republikanere som Rick Santorum, Herman Cain og Michele Bachmann har kritisert Obama for å trekke ut av Irak for tidlig.

Partiet støtter omfattende u-landsarbeid i mindre utviklet land. For eksempel, under George W. Bush ga USA det største beløpet i u-landshjelp i USAs historie.[36] Dette inkluderte blant annet 18 milliarder amerikanske dollar i kampen mot aids i tillegg til at USAs regjering slettet afrikanske lån på 34 milliarder dollar.[37]

Amerikanske presidenter fra Det republikanske parti

[rediger | rediger kilde]

Velgergrunnlag

[rediger | rediger kilde]
Fylkeskart som viser resultatet av Presidentvalget i USA 2004. Røde fylker stemte republikansk.
Graf som viser menn med 4 års utdanning eller mer og deres partitilhørighet.

Region: Det republikanske parti står sterkest i Sørstatene og Midtvesten. Svakest står de i kyststater på Vestkysten og New England-regionen. Siden 1930-årene har også samtlige store byer stemt demokratisk, mens mindre byer, tettsteder og forsteder har stemt republikansk.

Næringsliv: GOP er ofte sett mer næringslivsvennlig og har stor støtte fra mange i næringslivet. Republikanske velgere er også 50 prosent mer sannsynlig til å drive egen forretningsvirksomhet.[38]

Kjønn: Mellom år 1980 og 2010 har Det republikanske parti hatt flere mannlige enn kvinnelige velgere. I valget for Representantenes hus i 2006, stemte 43 % av amerikanske kvinner på republikanerne, mens 47 % av menn gjorde det samme.[39] Denne trenden kan derimot ha sett ut til å snu. I mellomvalget i 2010 stemte amerikanske kvinner 49 % på Det republikanske parti og 49 % på Det demokratiske parti.[40][41]

Etnisitet: Historisk har Det republikanske parti stått sterkt blant afroamerikanere. Partiet ble etablert for å avvikle slaveriet og hadde stor støtte fra afroamerikanere gjennom hele det 19. århundre samt deler av 1900-tallet. Partiet hadde for eksempel den første afroamerikanske senatoren (Hiram Revels i 1870) og den første afroamerikanske partilederen (John Lynch i 1884).[42] Populariteten blant den afroamerikanske befolkningen har derimot synket de senere årene. I de nasjonale valgene i perioden 1980 til 2010 har partiet fått i gjennomsnitt 15 % av de afroamerikanske stemmene. Partiet fikk derimot valgt to afroamerikanske representanter til Representantenes hus i 2010: Allen West fra Florida og Tim Scott fra South Carolina.[43] Nylig har partiet også nominert afroamerikanske senatorer og/eller guvernører i delstater som Illinois, Ohio, Pennsylvania og Maryland.

Partiet har i de seneste årene klart seg moderat blant latinamerikanere. I presidentvalget i 2004 fikk George W. Bush (R) 44 % av de latinamerikanske stemmene.[44] Historisk sett så har Det republikanske parti for eksempel valgt den første latinamerikanske guvernør (Romualdo Pacheco i 1863) og den første latinamerikanske senatoren (Octaviano Larrazolo i 1928).[45] De sterke anti-kommunistiske fragmentene i partiet har gjort partiet populært blant innvandrere fra kommunistiske stater. Kubanere, koreanere, kinesere og vietnamesere har tradisjonelt stemt mer republikansk ved nasjonale valg.[46] Republikanerne fikk den første senatoren av asiatisk opprinnelse, Hiram Fong fra Hawaii i 1938. Partiet har eller har hatt to guvernører av indisk opprinnelse: Nikki Haley i South Carolina og Bobby Jindal i Louisiana, som var den første valgte guvernøren av indisk opprinnelse.[47]

For mer enn et århundre har et flertall av hvite amerikanere identifisert seg som demokrater. Dette endret seg i midten av 1990-årene; majoriteten av hvite amerikanere identifiserer seg nå som republikanere. 58 % av hvite amerikanere stemte på Donald Trump ved Presidentvalget i 2016.[48][49]

Familie: Det republikanske parti har sin største støtte blant gifte par med barn som bor hjemme.[trenger referanse] Ugifte eller skilte stemmer i mye større grad demokratisk enn republikansk.

Inntekt: Amerikanere med lavere inntekt er noe større sannsynlig å stemme demokratisk enn republikansk, men det var arbeiderklassen som gav Trump seieren i 2016.[50] Av de fattigste 20 % av befolkningen fikk George W. Bush bare 41 % av stemmene i 2004. Derimot fikk han 55 % av stemmene til de rikeste 20 % av USAs befolkning. Denne trenden er snudd av president Donald Trump, og arbeiderklassen i det såkalte rustbeltet var med på å gi Trump seieren på tross av at fagforeningene gav pengestøtte til Clinton.[51]

Militæret: 57 % av aktive soldater i det amerikanske militæret identifiserer seg som republikanere og 66 % av offiserene gjør det samme. I de mer "aktive" grenene som USMC og spesialstyrkene stemmer en enda større andel republikansk.[52]

Utdannelse: Republikanske velgere er mer sannsynlig til og ha en utdanning. Dette til tross for at hele 89 % av professorer ved universiteter identifiserer seg selv som demokrater.[53]

Seksualitet: I valgene etter år 2000 har i gjennomsnitt bare 25 % av USAs homofile stemt republikansk ved nasjonale valg. Dette tallet økte til 31 % i 2010.[54] Politiske hjertesaker som motstand mot kjønnsnøytral ekteskapslov, kjønnsnøytral adopsjonslover og ”Don't ask, don't tell” har bidratt til liten støtte hos homofile amerikanere. Disse kampsakene er derimot ikke gjeldende for alle republikanere, men særlig hos de sosialkonservative i Sørstatene og Midtvesten.[55][56] 28 % av republikanske velgere støtter kjønnsnøytralt ekteskap i 2011.[57] Mens hele 78 % av homofile stemte på Hillary Clinton i 2016, stemte et flertall av heterofile på Donald Trump.[58][59]

Religion: Religion er og har alltid vært en viktig skillelinje i amerikansk politikk. Mens Det demokratiske parti har stått tradisjonelt sterkt blant katolikker og jøder, har Det republikanske parti stått sterkest blant protestanter. Dette har derimot endret seg i de seneste årene; til tross for at John Kerry er katolikk stemte 52 % av katolikker på George W. Bush i 2004. Hele 59 % av protestanter gjorde det samme. Metodister, lutheranere, presbyterianere og anglikanere stemte i gjennomsnitt 55 % republikansk ved valget i 2010. 59 % av protestanter stemte på Donald Trump ved valget i 2016.[60] Mens jøder stemte 80 % demokratisk ved valget i 2004, stemte 80 % av muslimer på George W. Bush.[61] Det republikanske parti står veldig sterkt blant mormonere; hele 89 % av mormonere stemte på George W. Bush i 2004.[62]

Finansiering av Det republikanske parti

[rediger | rediger kilde]
Antallet amerikanske velgere som var registrert som «demokrater», «republikanere» og «uavhengige» i 2007

Center of Public Integrity rapporterte i 2005 at lobbyister i USA hadde brukt nesten 13 milliarder dollar siden 1998 på å påvirke medlemmer av Kongressen. Partiene i USA henter betydelig finansiering fra private selskaper – utover den finansieringen som tilfaller kandidater i valgkampsammenheng. Bidrag til de såkalte Political Action Committees registreres av Centre for Responsive Politics, og i den siste offentlig tilgjengelige bidragsrunden (2004) var dette de største giverne til Det republikanske partiets Political Action Committee:

Giver Beløp (USD)
United Parcel Service (UPS) $ 2 073 930
SBC Communications Inc $ 1 767 725
Wall-Mart Stores, Inc $ 1 654 949
FedEx Holding Corporation $ 1 513 085
Verizon Communications Inc $ 1 340 972
Pfizer, Inc $ 1 033 815
General Electric Company $ 1 013 039
GlaxoSmithKline plc $ 986 752
Microsoft Corporation $ 960 870
Altria Group Inc $ 913 613
BellSouth Corp (idag: AT&T) $ 816 304
Bank of America Corp $ 751 488
Blue Cross & Blue Shield Ass $ 738 458
Anheuser-Busch Companies, Inc $ 723 533
Valero Energy Corporation $ 707 949
Exxon Mobile Corporation $ 703 211
Wachovia Corporation $ 676 533
Outback Steakhouses Inc $ 585 476
Enterprise Rent-a-Car Co $ 578 626
Qwest Communications Intl Inc $ 576 364

Ved valgkampene i 2008 og 2012 var det begrensninger på hvor mye hver person kunne donere til partiene i presidentvalgkampen, og det ble vanligere å danne såkalte Political Action Committees (PAC) innenfor partiene, eller Super-PACS utenfor partiene. Dette er politiske støttegrupper som har som hovedoppgave å samle inn penger til støtte for kandidatenes kampanjer, men PAC-komiteene står utenfor partiene og reglene for donasjoner til politiske partier.

Ved presidentvalget i 2012 samlet Det demokratiske parti inn ca. 932 millioner dollar, og Det republikanske parti ca. 882 millioner dollar til kampanjene for henholdsvis Barack Obama og Mitt Romney. På den andre side samlet pro-Romney-PACs inn mer penger enn de PAC-komiteene som støttet Obamas kampanje.[63]

Tidligere republikanske partier i USA

[rediger | rediger kilde]

Andre partier i amerikansk historie som har kalt seg republikanske, er:

Symboler

[rediger | rediger kilde]
Det republikanske partiets maskot og symbol er en elefant. Avistegning av Thomas Nast i Harper's Magazine fra 1874

Karikaturtegneren Thomas Nast laget under valgkampen i 1874 en tegning av demokratenes esel i løveham (symboliserte de seierrike demokratene). Eselet skremte vettet av alle dyrene i dyrehagen. På en bortløpende elefant hadde Nast skrevet: «Republikanernes stemmer». På samme måte som demokratene brukte eselet tok nå republikanerne i bruk elefanten som symbol for partiet. Avisen Chicago Tribune kommenterte i 1888 valgresultatet i en lederartikkel: «La oss glede oss over at under ledelse av Grand Old Party ...»(Det store, gamle partiet). Dermed var forkortelsen GOP skapt. Den brukes den dag i dag.[64]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «The origin of the Republican Party», arkiveringsdato 12. januar 2014, arkiv-URL archive.today, verkets språk engelsk, utgivelsessted Wisconsin, utgitt 1914[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ http://www.bbc.co.uk/news/world-us-canada-11686413
  3. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 8. januar 2012. Besøkt 2. januar 2012. 
  4. ^ Slik stempler Trump sine motstandere. VG. Besøkt 2. november 2020.
  5. ^ a b Fire år med Trump: Dette skjedde med løftene hans. Dagsavisen. Besøkt 2. november 2020.
  6. ^ Senatorer: USA trekker seg formelt ut av WHO. DN. Besøkt 3. november 2020.
  7. ^ Hilmar Mjelde (2020). ««The Grand Old Party» i Trumps tid: Det republikanske partiet som personalistisk parti». Norges statsvitenskapelig tidsskrift. 36. 
  8. ^ http://www.freerepublic.com/focus/news/2407225/posts
  9. ^ «Welfare Reforms Reduce Poverty» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 28. juni 2007. Besøkt 23. juni 2011. 
  10. ^ «Welfare Reforms Reduce Welfare Dependence» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 5. desember 2009. Besøkt 23. juni 2011. 
  11. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 4. januar 2012. Besøkt 2. januar 2012. 
  12. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 22. juli 2009. Besøkt 9. november 2007. 
  13. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 22. juli 2009. Besøkt 9. november 2007. 
  14. ^ http://www.gallup.com/poll/120764/conservatives-shift-favor-openly-gay-service-members.aspx
  15. ^ http://www.foxnews.com/politics/2010/11/06/gop-gains-traction-gay-voters-focusing-economy-analyst-says/
  16. ^ http://www.foxnews.com/us/2011/05/22/time-majority-americans-support-gay-marriage/
  17. ^ http://www.gallup.com/poll/144284/support-death-penalty-cases-murder.aspx
  18. ^ http://www.cbsnews.com/stories/2005/10/22/opinion/polls/main965223.shtml
  19. ^ http://news.nationalgeographic.com/news/2006/08/060810-evolution.html
  20. ^ http://www.gallup.com/poll/108226/republicans-democrats-differ-creationism.aspx
  21. ^ http://www.nytimes.com/2007/06/05/us/politics/06transcript.html
  22. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 11. februar 2012. Besøkt 3. januar 2012. 
  23. ^ http://www.adn.com/2006/10/27/217111/creation-science-enters-the-race.html
  24. ^ http://www.cbsnews.com/stories/2008/09/30/eveningnews/main4490618.shtml
  25. ^ http://www.huffingtonpost.com/2011/11/30/rick-santorum-creationism_n_1120766.html
  26. ^ http://washingtonexaminer.com/politics/2011/08/bachmann-celebrates-creationism-iowa-upbringing/117285[død lenke]
  27. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 6. mai 2012. Besøkt 6. mai 2012. 
  28. ^ http://minnesota.cbslocal.com/2011/05/17/gingrich-showered-with-confetti-faith-questions/
  29. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 12. mai 2012. Besøkt 6. mai 2012. 
  30. ^ http://www.gallup.com/poll/147941/republicans-unified-democrats-abortion.aspx
  31. ^ https://web.archive.org/web/20101204001404/http://www.cbsnews.com/8301-503544_162-4854254-503544.html
  32. ^ http://www.msnbc.msn.com/id/11880954/ns/business-eye_on_the_economy/t/cost-iraq-war-could-surpass-trillion/#.TwI2THp-fTo
  33. ^ «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 16. januar 2013. Besøkt 18. november 2012. 
  34. ^ http://www.fas.org/sgp/crs/natsec/RS22926.pdf
  35. ^ http://www.fas.org/blog/secrecy/2010/07/costs_of_war.html
  36. ^ http://www.independent.co.uk/news/world/africa/popular-in-africa-bush-has-given-more-aid-than-any-other-us-president-783387.html
  37. ^ http://news.bbc.co.uk/2/hi/africa/7831460.stm
  38. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 1. mars 2012. Besøkt 2. januar 2012. 
  39. ^ http://edition.cnn.com/ELECTION/2006/pages/results/states/US/H/00/epolls.0.html
  40. ^ http://abcnews.go.com/Politics/vote-2010-elections-results-midterm-exit-poll-analysis/story?id=12003775#.TwEShHp-fTo
  41. ^ http://www.npr.org/templates/story/story.php?storyId=131039717
  42. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 4. januar 2012. Besøkt 2. januar 2012. 
  43. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 4. november 2010. Besøkt 2. januar 2012. 
  44. ^ http://edition.cnn.com/ELECTION/2004/pages/results/states/US/P/00/epolls.4.html
  45. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 4. januar 2012. Besøkt 2. januar 2012. 
  46. ^ Jeffrey D. Schultz, ed., Encyclopedia of Minorities in American Politics (2000) Volume 1 pp 261-62
  47. ^ http://www.deccanherald.com/content/31998/bobby-jindal-may-become-first.html
  48. ^ http://www.nbcnews.com/politics/2016-election/president
  49. ^ https://www.nytimes.com/interactive/2016/11/08/us/politics/election-exit-polls.html
  50. ^ Cohn, Nate (9. november 2016). «Why Trump Won: Working-Class Whites». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 27. april 2018. 
  51. ^ «Clinton got union money, but Trump won many workers' hearts and minds». Center for Public Integrity. Besøkt 27. april 2018. 
  52. ^ https://archive.today/20120518074004/http://www.lewrockwell.com/ips/lobe43.html
  53. ^ http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/articles/A8427-2005Mar28.html
  54. ^ http://www.huffingtonpost.com/2010/11/05/gay-voters-republicans-doubled-2008_n_779111.html
  55. ^ http://www.ontheissues.org/Republican_Party.htm#Civil_Rights
  56. ^ http://www.slate.com/articles/life/faithbased/2003/11/a_common_missed_conception.html
  57. ^ http://www.foxnews.com/us/2011/05/22/time-majority-americans-support-gay-marriage/
  58. ^ http://www.nbcnews.com/politics/2016-election/president
  59. ^ https://www.nytimes.com/interactive/2016/11/08/us/politics/election-exit-polls.html
  60. ^ http://edition.cnn.com/election/results/exit-polls/national/president
  61. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 1. januar 2012. Besøkt 2. januar 2012. 
  62. ^ Robert Booth Fowler et al., Religion and Politics in America: Faith, Culture, and Strategic Choices (2004)
  63. ^ The 2012 Money Race: Compare the Candidates - New York Times, oppdaterte tall per 17. oktober 2012. Besøkt 4. november 2012.
  64. ^ Halvor Tjønn (3. oktober 2011). «Esler, elefanter og andre dyr». Aftenposten, morgen (på norsk): 20.  |seksjon= ignorert (hjelp)

Kilder

[rediger | rediger kilde]
  • The Blue Pages:Vote with Your Vallet, PoliPointPress, California 2006


Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Det_republikanske_parti_(USA)&oldid=24821794»