Det europeiske politiske samarbeid

Det europeiske politiske samarbeid (EPS) var et samarbeidssystem mellom medlemsstatene i EU. EPS eksisterte fra 1972 til 1992, og dreide seg om ikke-økonomiske politikkfelter, fremfor alt utenrikspolitikken. Grunnsteinen for samarbeidet var den såkalte Davignon-rapporten fra 1970, skrevet av den belgiske politikeren Étienne Davignon. EPS ble avsluttet ved vedtakelsen av Maastricht-traktaten, og etterfulgt av Den felles sikkerhets- og utenrikspolitikk.

Ved internasjonale kriser viste det seg at EPS, på norsk kalt Det europeiske politiske samarbeid, hadde mangelfulle strukturer, og det manglet også felles utenrikspolitiske instrumenter. Ved en reform i 1981 ble det i London vedtatt en rutine for krisebehandling. Ved enhetsakten i 1987 fikk EPS et traktatrettslig grunnlag. I enhetsakten ble det slått fast at EUs politikk måtte skje innenfor rammen av EPS. Som følge av de store politiske endringene i 1980- og begynnelsen av 1990-årene måtte det politiske samarbeidet revurderes. Dette førte til Maastricht-avtalen og Den felles sikkerhets- og utenrikspolitikk.

Oversikt over EUs historie

Signert I kraft Dokument

1948 1948 Brüssel-traktaten

1951 1952 Paris-traktaten

1954 1955 Parisavtalene

1957 1958 Roma-traktaten/ Euratom-traktaten

1965 1967 Fusjons-traktaten

1975 Rådets første møte

1986 1987 Enhetsakten

1992 1993 Maastricht-traktaten

1997 1999 Amsterdam-traktaten

2001 2003 Nice-traktaten

2007 2009 Lisboa-traktaten

Den europeiske unions tre søyler:

De europeiske fellesskap (EF):

Det europeiske atomenergifellesskap (EURATOM)

Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF)

Utløpt i 2002

Den europeiske union (EU)

Det europeiske økonomiske fellesskap (EØF/EEC)

Det europeiske fellesskap

TREVI

De rettslige- og indre anliggender (RIA)

Det politi- og strafferettslige samarbeide (PSS)

Det europeiske politiske samarbeid (EPS)

Den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP)

Vestunionen (WU)

Den vesteuropeiske union (WEU)

Utløpt i 2011