Den wingerske kongevei
Den wingerske kongevei er den første kjørevegen mellom Christiania (Oslo) og Kongsvinger, videre over Magnor ved svenskegrensa og til Stockholm. Den ble utbygd som kjøreveg fra slutten av 1600-tallet. Vegen tok av fra Den Trondhjemske kongevei ved Gamle-Kløfta i Ullensaker, og fulgte i hovedsakelig samme trasé som dagens Kongsvingerveg, Europaveg 16 i Viken og Innlandet. Kongevegen ble omgjort til Hovedvei i 1826. Den følger i all hovedsak en eldgammal alfarveg. Enkelte steder ligger flere generasjoner av hulveg og kjøreveger side om side.
Forhistorie
[rediger | rediger kilde]Biskop Jens Nilssøn reiste langs deler av strekningen i 1597. Den gang svingte vegen ned til Glomma ved Funnefoss, og fortsatte langs elva forbi Bjertnes, mens den seinere i store trekk fulgte nåværende trasé.[1][2] Allerede i 1653 ser vegen mellom Magnor og Glomma ut til å ha vært framkommelig for artilleri.[3] Wingerske kongevei var i bruk som hovedferdselsvei til 1857, da den ble avløst av ny veg.[4]
Trasé
[rediger | rediger kilde]Ullensaker og Nes
[rediger | rediger kilde]
Den wingerske kongevei gikk opprinnelig fra Gamle-Kløfta, et stykke sør for dagens kryss. Den krysset Bakke bru og gikk ned Skibakken, over Kirkedal bru, ombygd 1845, seinere stikkrenne, og passerte nord for Ullensaker kirke og over Tangen bru og Hynna (Hynnebekken) bru, ombygd 1847, restaurert i 2013,[5] og opp Lautibakkene. Derfra fortsatte den over Rogndal bru, gjenoppført 1848 som trebru, seinere bakkeplanert vekk, og kom inn på nåværende Gamle Kongsvingerveg (fv 1548). Derfra gikk den videre inn på Kongsvingervegen (fv 1548). Vegen krysset Horsla (Ingjer) bru og Rømua bru.[6]
Vegen gikk inn i Nes over Digerdalen bru ved Hønsedalen, ombygd 1858 ved at steinhvelvet ble byttet med overbygning i tre på murte kar. Den krysset Vorma over Vormsund som var offentlig sundsted, finansiert av toll fra tinglaget og betaling fra reisende. Det er vanskelige grunnforhold i området med hyppige leirskred, så det tok lang tid før det ble bygd bru. Først i 1859 stod ei trebru ferdig. Den ble i 1825 ombygd med et stykke jernfagverk fra gamle Eidsvoll Sundbru. Ny betongbru stod ferdig i 1950.[7] Vingerdals bru var rett vest for avkjøringa til Nes kirke. Den ble reparert 1846, kollapset 1870 seinere ombygd til stikkrenne. Vegen krysset Uåa over Ulvesund, drevet som offentlig ferjested fram til 1844, da ei trebru stod ferdig. Brua ble flyttet og nybygd i 1858, ombygd 1880, reparert 1899, og nedbrent omkring 9. april 1940.[8] Av andre bruer var Surtur bru, ombygd i 1845 til kulvert men falt ned og gjenoppbygd 1876. [9]
Den gamle traséen ved Glomma i Nes ble merket i 2014.[10]
Sør-Odal, Kongsvinger og Eidskog
[rediger | rediger kilde]
Den wingerske kongeveg krysset inn i Hedemarkens Amt over Dysterud bru, ombygd i 1846.[11]
En særlig godt bevart del av vegen strekker seg sør for Kongsvinger fra Lierrasta til Granli, og bærer navnet Kongevegen. Den ble vernet i 2002.[12]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Gjærum, J. (1954). Akershus fylkes veghistorie. P. Soelberg trykk. s. 578.
- ^ Nes på Romerike. Kommunen. 1980. s. 645. ISBN 8299062608.
- ^ Vegvalg. Statens vegvesen, Vegdirektoratet. 2002. s. 245. ISBN 8291130205.
- ^ Vegvalg. Statens vegvesen, Vegdirektoratet. 2002. s. 245. ISBN 8291130205.
- ^ Årbok for Norsk vegmuseum. no. 2013. s. 186.
- ^ Gjærum, J. (1954). Akershus fylkes veghistorie. P. Soelberg trykk. s. 548ff.
- ^ Gjærum, J. (1954). Akershus fylkes veghistorie. P. Soelberg trykk. s. 79ff.
- ^ Gjærum, J. (1954). Akershus fylkes veghistorie. P. Soelberg trykk. s. 77f.
- ^ Gjærum, J. (1954). Akershus fylkes veghistorie. P. Soelberg trykk. s. 578ff.
- ^ Årbok for Norsk vegmuseum. no. 2014. s. 200.
- ^ Årbok for Norsk vegmuseum. no. 2013. s. 609.
- ^ Vegvalg. Statens vegvesen, Vegdirektoratet. 2002. s. 245. ISBN 8291130205.