Hopp til innhold

Republikken Venezia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Den venetianske republikk»)
Serenissima Repubblica di Venezia
Republikken Venezia

6971797
 

 

Våpenet til Venezia

Våpen

Plasseringa til Venezia
Plasseringa til Venezia
Utstrekning i 1796, i tillegg var også De joniske øyer under venetiansk kontroll
Hovedstad Eraclea (697-819)
Rialto, Venezia (810-1797)
Språk Italiensk, venetiansk, latin
Religion Den romersk-katolske kirke
Styreform Plutokrati, republikk
Doge
 - 697–717 Paolo Lucio Anafesto
 - 726-737 Orso Ipato
 - 1789-1797 Lodovico Manin
Historie
 - Grunnlagt 697
 - Fjerde korstog mot Østromerriket Oktober 1202
 - Kontroll over Republikken Ragusa 27. juni 1358
 - Opphørte 1797
Valuta Venetiansk lira

Republikken Venezia,[a] eller Venetiansk republikk,[b] tradisjonelt kjent som La Serenissima,[c] var en bystat i Italia som utviklet seg fra byen Venezia og eksisterte i nærmere 1 000 år. Staten ble uavhengig av det bysantinske riket tidlig på 700-tallet og opphørte i 1797 som følge av Napoleons invasjon av området. Den var en selvstendig stat og en maritim republikk i nordøstlige Italia. Den var lokalisert i lagunesamfunnene til den historisk framgangsrike byen Venezia og ble en ledende europeisk økonomisk og handelsmakt i løpet av middelalderen og renessansen.

Bystaten Venezia ble grunnlagt som en trygg havn for folk som rømte fra forfølgelse på det europeiske fastlandet i kjølvannet av Vestromerrikets sammenbrudd på 400-tallet. I dets tidligste år hadde den en blomstrende salthandel. I de påfølgende århundrene ble bystaten etablert som et talassokrati (fra gresk Θαλασσο-κρατία, «havherredømme»).[3] Den dominerte handelen i Middelhavet, særlig handelen mellom Europa og Nord-Afrika, foruten også til og fra Midtøsten. Venezias flåtestyrke ble brukt i korstogene, mest kjent under fjerde korstog da Konstantinopel ble plyndret. Venezia fikk territoriale erobringer langs Adriaterhavet og siden også i Egeerhavet. Byen fikk en ekstremt rik samfunnsklasse av handelsmenn som støttet kunst og arkitektur langs byens laguner. De drev også bank for resten av Europa. Byen var fødestedet for en rekke europeiske utforskere, særlig Marco Polo, foruten barokkomponister som Vivaldi og Benedetto Marcello.

Staten ble grunnlagt i byen Venezia i Italia, som ble anlagt i en lagune for at befolkningen skulle kunne søke tilflukt fra langobardene da Det bysantinske rikes makt i det nordlige Italia var på vikende front på 600-tallet. I 726 valgte byen sin kjente første leder, Orso Ipato, som ble anerkjent av keiser Leo III av Det bysantinske rike og gitt tittelen hypatus og dux, senere kalt doge av Venezia. Tradisjonelt har man siden 1100-tallet sagt at venetianerne først utnevnte Anafestus Paulicius, eller Paolo Lucio Anafesto som hertug i 697. Denne tradisjonen stammer fra krønikene til Johannes Diakonen. De første makthaverne i Venezia hadde sin maktbase i Eraclea.

Med den reduserte bysantinske innflytelsen i området, orienterte Venezia seg mot Frankerriket og det nye karolingiske dynastiet, ettersom republikken var avhengig av internasjonal støtte for å forsvare seg mot langobardene. Denne støtten fikk byen hos den frankiske kongen Pipin den yngre.

Middelalderen

[rediger | rediger kilde]
Republikken Venezias utbredelse ca. år 1000, markert som rødt, med lyse røde grenser
Venetianske festningen i Návplio i Hellas. Dette er en av de mange befestningene som sikret de venetianske handelsrutene i det østlige Middelhavet

Med fredsavtalen Pax Nicephori fra 803 mellom den frankiske kongen Karl den store og den bysantinske keiseren Nikeforos I Logothetes sikret Venezia seg uavhengighet, siden de to toneangivende makthaverne i området garanterte byens selvstendighet. I kjølvannet av fredsavtalen orienterte Venezia seg mot den frankiske siden.

I tiden som fulgte, særlig under dogen Agnello Participazio, begynte utviklingen av det som er dagens Venezia. Byen ligger i Venezialagunen, på en rekke små øyer, og byggingen av byen inkluderte broer, kanaler, bolverk, befestninger og steinbygninger. Agnello selv var en av de første som flyttet inn på øya Rialto og slik la grunnlaget for dagens bysentrum. Angellos sønn Giustiniano Participazio sørget for at levningene etter evangelisten Markus ble flyttet fra Alexandria til Venezia i 826, og Markus ble byens nye skytshelgen. Giovanni I Participazio overtok etter broren som doge i 829 og fullførte byggingen av den første Markuskirken.

Den neste dogen, Pietro Tradonico, sørget for en militær utrustning av byen, og startet en militær oppbygging som også var ekspansiv, og ikke bare til det umiddelbare forsvaret av selve byen. Slik la han grunnlaget for den senere dominansen av Adriaterhavet. Utgangspunktet for dette var blant annet bekjempelsen av slaviske og muslimske pirater.

Fram til høymiddelalderen hadde Venezia utviklet seg til å bli en økonomisk og militær stormakt, og staten hadde sin største utbredelse i middelalderen. Det økonomiske grunnlaget lå blant annet i byens kontroll over handelen mellom Europa og Levanten. Den militære styrken var særlig knyttet til den sterke krigsflåten som etter hvert ble blant de største og sterkeste i Middelhavet.

Staten var engasjert i korstogene helt fra begynnelsen, og i 1123 fikk de kontroll over Kongeriket Jerusalem. Venezia utkjempet også en rekke kriger i området mot handelsrivalen Republikken Ragusa (som sikret Venezia kontrollen over Adriaterhavets østbredd), og mot Det bysantinske riket og senere Det osmanske riket. Ved Det bysantinske rikets endelige sammenbrudd og påfølgende deling, fikk Venezia kontroll over 3/8 av dets territorium, blant annet store områder i Egeerhavet, som Kreta og Evvia. I slaget ved Chioggia i juni 1380 slo Venezias flåte den genovesiske flåten, og sørget for å holde rivalen Republikken Genova ute av det østlige Middelhavet.

I 1420 ble hele Friuli, Cadore, patriarkatet Aquileia og Det venetianske Albania lagt under republikken.

I Den hellige liga spilte den venetianske flåten en avgjørende betydning i seieren over Det osmanske riket i Slaget ved Lepanto.

Nedgangstiden

[rediger | rediger kilde]

Republikken opplevde en stagnasjon utover på 1600-tallet og 1700-tallet, med et stadig sterkere trykk fra Det osmanske riket. Den siste store krigen mellom de to statene var i årene 17141718 som en del av De osmansk-habsburgske krigene og endte med osmansk seier og venetiansk tap av de greske besittelsene. Venezia kunne ha gått på et langt verre nederlag, men ble reddet av det habsburgske Østerrike som gikk til krig mot osmanene i 1716.

Undergang

[rediger | rediger kilde]

Da Napoleon invaderte byen i 1797 gikk republikken under for godt. På denne tiden var det praktisk talt ikke noe igjen av den venetianske flåten. Våren 1796 falt byen Piemonte til Napoleon og de østerrikske styrkene i området ble slått tilbake. For å jage sine østerrikske fiender, gikk Napoleons hær inn på det nøytrale Venezias territorium og okkuperte etter hvert området fram til Adige, mens østerrikske styrker benyttet anledningen til å okkuperte områdene ved Vicenza, Cadore og Friuli.

Da Napoleons oppmerksomhet senere vendte seg til områdene nord for Alpene, ble de i fredsavtalen bestemt at Østerrike skulle få kontrollen over Venezia. Den siste dogen, Lodovico Manin ble da tvunget til å trekke seg. Venezia inngikk sammen med Republikken Ragusa og andre områder erobret fra Østerrike-Ungarn i De illyriske provinser. Og disse historiske hendelsene danner grunnlag for at dagens Kroatia har en tynn landstripe, hvor nesten hele den østlige kysten av Adriaterhavet inngår.

Allerede i 1813 erklærte Østerrike krig mot Frankrike igjen og erobret de illyriske provinsene, med unntak av Kotorbukten, som hadde blitt erobret av Montenegro samme år. Som en følge av de østerrikske erobringene ble det ved Wienkongressen i 1815 besluttet at disse provinsene fra 1816 av skulle overgis av Frankrike til Østerrike. Østerrike dannet deretter kongeriket Illyria i Slovenia.

En kortvarig republikk, Repubblica di San Marco ble opprettet i byen etter et venetiansk opprør mot den østerrikske okkupasjonen i 1848, men ble gjenerobret av østerrikerne etter harde kamper året etter.

Etter det østerrikske nederlaget i Den østerriksk-prøyssiske krig i 1866 ble Venezia og områdene omkring overført til Kongeriket Italia etter tidligere avtale mellom Italia og Preussen, og har siden vært en del av Italia.

Type nummerering
  1. ^ italiensk: Repubblica di Venezia;[1] venetiansk: Repùblica de Venèsia
  2. ^ italiensk: Repubblica Veneta;[2] venetiansk: Repùblica Vèneta
  3. ^ «Den mest lysende republikken Venezia»; italiensk: Serenissima Repubblica di Venezia; venetiansk: Serenìsima Repùblica Vèneta

Referanser

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]