Agnello Participazio
| Agnello Participazio | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 8. århundre Venezia | ||
| Død | 827 Rialto | ||
| Beskjeftigelse | Doge | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Republikken Venezia | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Agnello Participazio (Angelo Particiaco, latin: Agnellus Particiacus) var den tiende tradisjonelle doge av Republikken Venezia, eller den åttende som er dokumentert. Han regjerte i perioden 811 til 827.
Han kom fra en rik handelsfamilie fra Eraclea og var en av de første som slo seg ned på øya Rialto i Venezialagunen, noe som førte til at civitas Rivoalti under ham ble til civitas Venetiarum og dagens Venezia. Agnellos styre innledet utviklingen av det som er dagens Venezia beliggende i lagunen på en rekke små øyer, og byggingen av broer, kanaler, bolverk, befestninger og steinbygninger. Agnello selv var en av de første som flyttet inn på øya Rialto og slik la grunnlaget for dagens bysentrum. Byen ble utviklet etter en byplan som også inkluderte utfylling av grunner slik at det ble mer land å bygge på, samtidig som kanaler ble gravd ut mellom disse. Dette førte blant annet til Canal Grande.
Tidligere doger hadde søkt assistanse hos den italienske kongen Pipin av Italia, men Agnello satset i stedet på utvikling av byens eget og naturlige forsvar etter at han ble valgt til doge etter Pipins fall og den tidligere dogen Obelerio degli Antenori måtte flykte. Agnellos hus på Rialto, Campiello della Cason ble det første dogepalasset og han satte umiddelbart i gang med videre utbygging, og da i stein.
Agnellos valg til doge kom i etterkant av fredsavtalen Pax Nicephori fra 803 mellom den frankiske kongen Karl den store og den bysantinske keiseren Nikeforos I Logothetes, og denne sikret venetiansk uavhengighet da de to toneangivende makthaverne i området garanterte byens uavhengighet. I kjølvannet av denne skiftet Venezia formelt side over på den frankiske siden. I denne situasjonen satte også Agnello i gang med å utstede egne venetianske mynter.
Agnellos senere år som doge var imidlertid mer preget av familiekrangler. Mens hans eldste sønn Giustiniano var i Konstantinopel ble en yngre sønn Giovanni utnevnt til doge sammen med faren. Da Giustiniano kom tilbake ble det full krangel og Agnello utnevnte i denne situasjonen en tredje sønn Agnello til doge sammen med seg selv, og innledet en strid mot Giustiniano. Til slutt ble den pro-frankiske Giovanni tvunget i eksil til Zara og Agnello ble etterfulgt av sin eldste sønn Giustiniano.
Kilder
[rediger | rediger kilde]- Norwich, John Julius: A History of Venice. Alfred A. Knopf, New York, 1982.