Den store beleiringen av Gibraltar

Den store beleiringen av Gibraltar
Konflikt: den amerikanske uavhengighetskrigen
Utfallet av garnisonen ved Gibraltar maleri av John Trumbull, 1788
Dato 24. juni 1779–7. februar 1783 Sted Gibraltar 36°8'22,92"N 5°21'18,36"V Resultat Britisk seier
Stridende parter
Spania Frankrike	Storbritannia
Kommandanter og ledere
Duc de Crillon	George Eliott
Styrker
40 000 menn 246 kanoner	5500-7000 menn 96 kanoner
Tap
5000 døde, sårede, tatt til fange og savnede	333 døde 911 sårede 536 døde av sykdom

Den store beleiringen av Gibraltar var et mislykket spansk og fransk forsøk på å erobre Gibraltar fra Storbritannia under den amerikanske uavhengighetskrigen. Beleiringen varte fra 24. juni 1779 til 7. februar 1783 og har blitt stående som en av de lengste beleiringer som den britiske hæren har stått imot, foruten å være den lengste uavbrutte beleiring i historien.

Spania erklært krig mot Storbritannia i juni 1779. Frankrike hadde gjort dette året før. Militære styrker fra både Frankrike og Spania la den britiske garnisonen på Gibraltar under beleiring. De britiske styrkene, ledet av George Eliott, måtte tåle beskytning og blokade i mer enn tre år. Det var det største angrepet under krigen i henhold til antall, særskilt under Grand Assault den 18. september 1782 da et samlet fransk-spansk angrep som involverte 100 000 menn og 48 skip angrep britene. Garnisonen overlevde angrepet. Den første avlastningen av beleiringen kom våren 1780 etter at admiral George Rodney erobret en spansk konvoi utenfor Kapp Finisterre den 8. januar 1780 og beseiret en spansk flåte i slaget ved Kapp St. Vincent den 16. januar samme år. Deretter ble det mulig å bringe forsterkninger på 1 052 menn og rikelig med forsyninger. I februar 1783 ble beleiringen avsluttet. George Eliot ble adlet som baron Heathfield av Gibraltar.

Bakgrunn

Portrett av George Augustus Eliott av Joshua Reynolds.

Den amerikanske uavhengighetskrigen
Boston – Canada – New York og New Jersey – Saratoga – Philadelphia – Vestfronten – Sullivan-ekspedisjonen – Sørfronten – Marine

I 1738 oppsto det en uenighet mellom Spania og Storbritannia over handelen mellom Europa og Amerika. Innledningsvis hadde begge sider hatt til hensikt å signere en avtale ved Palacio Real de El Pardo (Det kongelige palass ved El Pardo) i Madrid, men i januar det følgende året, avviste det britiske parlamentet rådet fra utenriksminister Robert Walpole, en tilhenger av en avtale med Spania. En kort tid senere begynte krigen om ørene til Robert Jenkins, og begge land erklærte krig den 23. oktober 1739, og begge sider trakk opp planer for å etablere skyttergraver i nærheten av Gibraltar. Da britene observerte de spanske bevegelsene, ble admiral Vernon beordret til å seile fra Portobelo i Panama og forsterke skvadronen til admiral Haddock som allerede var stasjonert i Gibraltarbukten med tolv skip.

I de neste årene førte ikke til at fiendskapet endret seg i regionen. Den 9. juli 1746 døde kong Filip V av Spania i Madrid. Hans etterfølger, Ferdinand VI, begynte snart forhandlinger med Storbritannia om handel. Det britiske parlamentet var lydhør for slike forhandlinger, og var villige til å fjerne den britiske embargo (handelsforbud) på Spania, og muligens også å gi avkall på Gibraltar. Den spanske nøytraliteten som Ferdinand VI fremmet forsvant raskt med hans død i 1759. Den nye kongen, Karl III, var langt mindre villig til å forhandle med Storbritannia. Isteden signerte han en Pacto de Familia (familiepakt) med kong Ludvig XV av Frankrike den 15. august 1761. På denne tiden var Frankrike i krig med Storbritannia, og britene svarte med å erklære krig mot Spania og erobre de spanske kolonihovedstedene Manila på Filippinene og Havanna på Cuba. To år senere, etter opphør av fiendskapet, fikk Spania Manila og Havanna tilbake i bytte med de spanske besittelsene i Florida som en del av Paristraktaten i 1763.

I fredsårene som fulgte håpet både Frankrike og Spania på en mulighet for å sette i gang en ny krig mot Storbritannia og gjenvinne sine tapte kolonibesittelser. Som følge av utbruddet av den amerikanske uavhengighetskrigen begynte begge statene å gi forsyninger og våpen til de amerikanske opprørerne, og trakk opp en strategi for å gå inn i krigen på amerikanernes side og beseire Storbritannia.

Den 12. april 1779 signerte Frankrike og Spania Aranjuez-traktaten av 1779 hvor de ble enige om å støtte hverandre i gjenvinningen av de tapte opprådene som var besatt av britene. I juni 1779 erklærte Spania krig mot Storbritannia, noe Frankrike hadde gjort året før. Frankrike og Spania søkte å sikre seg Gibraltar, som var nøkkelforbindelsen til Storbritannias kontroll over Middelhavet, og forventet å erobre stedet ganske raskt — en forløper til en spansk-fransk invasjon av De britiske øyer.

Motstående krefter

En av de mange kanonene innenfor de store beleiringstunnelene.

Den spanske blokaden ble ledet av Martín Álvarez de Sotomayor. Spanske bakkestyrker var sammensatt av to bataljoner av den kongelige garde (Guardia Real), ytterligere to av vallonske garde (Guardia Valona), med artilleri og kavaleri, rundt 13 000 menn til sammen. Artilleriet var kommandert av Rudesindo Tilly mens kavaleriet og de franske dragonene ble ledet av markien av Arellano. Antonio Barceló kommanderte de maritime styrkene bestående av en flåte av flere sjebeker og kanonbåter som hadde ansvarte for å blokkere Gibraltarbukten. Han etablerte sin base i Algeciras. En flåte på elleve skip og to fregatter ble plassert Cádizbukta under kommando av Luis de Córdova y Córdova for å blokkere passasjen for britiske forsterkninger.

Da Gibraltarklippen først ble beleiret besto den britiske garnisonen av 5 382 soldater. General Eliott var generalguvernør, og hans besluttsomme forsvar inspirerte alle troppene han kommanderte. Alle forsvarsverker ble forsterket, og mange infanterister, inkludert håndplukkede menn, assisterte batteriene med tjeneste. Garnisonen besto foruten av briter, også av kontingenter fra Hannover og Korsika.

Britene hadde forventet angrep på Gibraltar for en tid, og et antall skip hadde seilt dit for forsterke forsvaret og bringe forsterkninger og forsyninger. De økte forberedelsene etter at Frankrike hadde gått inn i konflikten i 1778, skjønt franskmennene var innledningsvis mer opptatt av å sende styrker til Nord-Amerika, og det var ikke før Spania gikk inn i krigen at den lenge forventede beleiringen begynte.

Beleiringen av Gibraltar

Den kombinerte spanske og franske flåte blokkerte Gibraltar fra havet mens på landsiden var det en enorm hær som bygde festningsverker, feltskanser, skanser og kanonbatterier som forberedelse til angrep. General Eliott dannet et særskilt korps av skarpskyttere, ledet av løytnant Burleigh fra 39. regiment.

Etter hvert som vinteren 1779 begynte å gjøre seg gjeldende begynte den britiske garnison å lide under mangelen på ferske forsyninger, og provianten ble meget knapp. Brød var bortimot umulig å skaffe seg og var ikke tillatelse til å dele ut, unntatt til barn og syke. Salt kjøtt og kjeks, og ikke mye av det, ble snart hva troppene spise, med sjelden rasjon av 4 ounces (rundt 113 gram) med ris som en full dagsrasjon. Brensel ble tømt, og ild ble kun gjort med de største vanskeligheter, og man samlet opp saltpreget tømmer fra gamle skip i havnen for den hensikt. Etter hvert som vinteren fortsatte ble mangelen på mat stadig mer alarmerende knapt. Den magre rasjonen ble redusert til kun nok til at soldatene ikke sultet i hjel. Moralen ble opprettholdt og troppene fortsatte bemanne kanonbatteriene.

Spanjolene ble tvunget til å øke antallet tropper og skip under beleiringen, og den planlagte invasjonen av England ble utsatt, og den «andre armada», det vil si den felles spansk-franske armada av 1779 ble oppgitt.

Første hjelpeforsyninger

Admiral George Rodney, etter å ha erobret en spansk konvoi utenfor Kapp Finisterre den 8. januar 1780, og åtte dager senere å ha beseiret en spansk flåte i slaget ved Kapp St. Vincent, nådde Gibraltar våren 1780 med forsterkninger på 1 052 menn og en overflod av forsyninger. Det var til stor lettelse for garnisonen, men så snart Rodneys flåte seilte ut av havnen i Gibraltar, var det fortsatt like hardt beleiret som tidligere.

De britiske forsvarerne motsto alle forsøk på å angripe Gibraltar. Mens de to sidene i økende grad utvekslet skudd og granater, begynte provisjonene ved slutten av sommeren igjen å bli knappe, og det reduserte garnisonens slagkraft. Små og raske seilskip brøt igjennom blokaden og holdt forbindelsen med de britiske styrkene på Menorca, men det varte fram til 1782 da øya falt.

Gjennom den andre vinteren sto garnisonen opp mot fienden, naturelementene, sykdom og sult. Det varte fram til april 1781 da en annen britisk flåte lykkes å komme fram til havnen med forsyninger og mat.

Andre hjelpeforsyninger

Den 12. april 1781 kom viseadmiral George Darbys skvadron på 29 skip som eksporterte 100 forsyningsskip fra England til Gibraltar. Den spanske flåten var ikke i stand til å forhindre Darbys ankomst. Spanjolene, frustrert av denne mislykketheten, åpnet opp en enorm sperreild mens forsyningene ble lastet av, men greide bare å gjøre skader på byen. Gibraltars sivile befolkning ble evakuert og seilte med Darby til England den 21. april, igjen uten å bli forhindret av den spanske og franske blokaden.

Utfall

Utsyn over utfallet fra overfor Prince's Lines.

Franskmennene og spanjolene slo fast at de ikke greide å sulte ut garnisonen ved Gibraltar. Det ble besluttet å angripe med hva de hadde fra land og fra havs. Den 27. november 1781, natten før det store angrepet, dro halve garnisonen stille ut fra sine forsvarsverker og gjorde et overraskende angrep på fienden.

Angrepet overmannet hele det spanske infanteriet i vollgravene, satte deres batterier i brakk, sprengte deres kanon, ødela deres forskansninger og drepte eller tok til fange et stort antall spanjoler. Britene gjorde skade på rundt to millioner pund av fiendens lager og utstyr denne natten. Spania tapte over 200 menn, og guvernør Eliott hevdet at mange ble «drept på stedet» grunnet overraskelsen. Mens spanjolene omgrupperte og forberedte seg på et motangrep, trakk britene seg tilbake til sine forsvarsanlegg i Gibraltar. Britenes tap var mindre enn hundre menn.

Dette utsatte det store angrepet på Gibraltar for en tid, og beleiringen fortsatte. En ny kanonvogn med affutasje, på engelsk kalt for Koehler Depressing Carriage, ble funnet opp av soldaten og ingeniøren George Koehler som kunne skyte nedover en skråning. Det ble demonstrert den 15. februar 1782 ved Princess Royals artilleribatteri. Med dette nye artilleriet kunne forsvarskanonene dra fordel av Gibraltarklippens høyde.

Det store angrepet

En samtidig tegning av kaptein John Spilsbury av hva han kalte «søppelskip» linjet opp utenfor King's bastion.

Utsyn over det store angrepet fra spanske og franske krigsskip. Det viser ett skip som eksploderer, infanteri og artilleri på land til høyre i forgrunnen.

Den 12. september 1782 satte de spanske og franske i gang deres store angrep: 5 190 menn om bord på ti nylig oppfunnet flytende artillerier med 138 store kanoner foruten også 18 skip, 40 spanske kanonbåter og 20 bombeskip, og rundt 35 000 spanske og franske sjøfolk og marinesoldater. De ble støttet av 86 kanoner på land og 35 000 spanske og franske tropper (hvorav 7000 eller 8000 franske) på land som hadde til hensikt å angripe festningene straks de var skutt i stykker. Et publikum på opp til 80 000 hadde stilt seg på de tilstøtende høydene på spansk side, blant dem også adelige familier, for å se britene bli overmannet og overvunnet, og «det britiske flagget trukket i støvet». De 138 kanonene på de flytende batteriene i Gibraltarbukten åpnet ild og det samme gjorde de 76 kanonene på landsiden, rettet mot de britiske befestningene etter uker med forberedende artilleriskyting. Men garnisonen besvarte med oppvarmede skudd som hadde til hensikt og skade og sette angripernes flytende batterier og krigsskip i brann. I denne store konflikten ødela britene tre av de flytende batteriene, sprengt av det «red-hot shot». De andre sju batteriene ble senket av spanjolene ved at de var for skadde til å fortsette kampen. I tillegg var det 719 menn om bord i skipene, mange av dem druknet, som ble skadd.

Erobringen av San Miguel

Den 10. oktober ble et spansk skip i klassen San Miguel med 72 kanoner under kommando av Don Juan Moreno erobret av den britiske garnisonen etter at skipet hadde mistet sin mesanmast i en storm. Kononild fra King's bastion ble fyrt mot skipet som førte til stor skade på det. San Miguel forsøkte med store vanskeligheter å komme seg ut av fare, men gikk på grunn. Kanonbåter fra garnisonen gikk ut og erobret det da det lå for nært Gibraltars kanoner. Moreno overga seg for å unngå flere drepte, og totalt 634 spanske sjøfolk, marinesoldater og andre ble tatt til fange. Et forsøk den 17. desember på å bombe San Miguel av spanjolene og franskmennene med morter mislyktes og førte til liten skade. Ved denne tiden var kruttmagasinet blitt fjernet eller kastet over bord.

Endelig befrielse

Avlastning av Gibraltar ved jarl Howe, 11. oktober 1782, maleri av Richard Paton. Howe, med sitt flagg over HMS «Victory» i midten, nærmer seg Gibraltar. Til høyre er skipene til visedmiral Samuel Barrington, HMS «Britannia» og til venstre de tilhørende bakskvadronen, kommandert av viseadmiral Mark Milbanke i HMS «Ocean». Den fransk-spanske flåten kan bli sett oppankret i bakgrunnen.

I Storbritannia overveide admiralitet planer for å gi en betydelig lettelse for Gibraltar, og valgte å sende en større, men langsommere flåte framfor en mindre og raskere. I september 1782 forlot en større flåte Spithead under Richard Howe, ankom Kapp St. Vincent den 9. oktober. Den påfølgende kvelden blåste det opp til storm som spredte den spanske og franske flåten. Det gjorde det mulig for Howe å seile uten motstand fra fienden til Gibraltar. Totalt 34 skip eskorterte 31 transportskip med forsyninger, mat og ammunisjon. Flåten brakte også med seg fotsoldater fra 25., 59, og 97. regimenter, noe som forsterket garnisonen opp til rundt 7 000 soldater. Howe seilte deretter ut av Gibraltar og utkjempet et avgjørende slag med den fransk-spanske flåten før han trakk seg tilbake til Storbritannia i henhold til sine ordrer.

Beleiringen fortsatte i ytterligere noen måneder, men våren 1783 ble en forberedende fredsavtale i satt i gang som avsluttet fiendtlighetene. Til sist, i februar 1783 ble beleiringen løftet. Franske og spanske tropper trakk seg tilbake, motløse og beseiret etter en konflikt som hadde vart i tre år og sju måneder.

Etterspill

Selv om Spania forsøkte å gjenvinne Gibraltar på forhandlingsbordet, foretrakk de først og fremst å få tilbake Menorca og områdene i Vest-India, og den endelige fredsavtalen etterlot Gibraltar hos britene. Den seierrike britiske garnisonen hadde et tap på 1 231 menn og benyttet rundt 8 000 tønner med krutt.

George Augustus Eliott ble adlet som ridder av Bath og fikk opprettet tittelen 1. baron av Heathfield av Gibraltar. Traktatene i Versailles fornyet tidligere avtaler. Mange britiske regimenter som deltok i forsvaret ble gitt emblemet Gibraltars festning med mottoet Montis Insignia Calpe i minne og anerkjennelse for deres deltagelse i «den store beleiringen».

I populærkulturen

Musikk

I 1782 komponerte Wolfgang Amadeus Mozart stykket Bardengesang auf Gibraltar: O Calpe! Dir donnert's am Fuße som minnet den heroiske motstanden mot beleiringen. Mozart var kjent for å ha hatt et sympatisk innstilling til britene.

Malerier

• 
  Beleiringen og avlastning av Gibralter, av John Copley (1782)
• 
  Scene foran Gibraltar, av James Jefferys (1783)
• 
  Utfallet fra Gibraltar, av John Trumbull (1789)

Et annet maleri fra 1783 er James Jefferys. Hans maleri av de flytende batterier ved Gibraltar er i dag ved Maidstone Museum & Art Gallery.

Maleriet Utfallet gjort av garnisonen ved Gibraltar (1789) var et arbeid av den amerikanske maleren John Singleton Copley som avbildet den betydningsfulle hendelsen under beleiringen da den britiske garnisonen gjorde et angrep i 1781, og framstiller den døende spanske offiseren Don José de Barboza.

Poesi

Den russiske dikteren Alexei Tsvetkovs dikt Скала («Klippen») var inspirerte av beleiringen.

Litteratur

• Bond, Peter (2003): «Gibraltar's Finest Hour: The Great Siege, 1779–1783» i: 300 Years of British Gibraltar, 1704–2004, Gibraltar: Peter-Tan, s. 28–29
• Chartrand, René; Courcelle, Patrice (2006): Gibraltar 1779–1783: The Great Siege, Gibraltar: Osprey, ISBN 978-1-84176-977-6
• Drinkwater, John (an eyewitness) (1786): A history of the siege of Gibraltar, 1779–1783: With a description and account of that garrison from the earliest periods, 3. utg., Edinburgh: Thomas Nelson.
• Falkner, James (2009): Fire Over The Rock: The Great Siege of Gibraltar 1779–1783, Pen and Sword.
• Harvey, Robert (2001): A Few Bloody Noses: The American War of Independence, London.
• Montero, Francisco Maria (1860): Historia de Gibraltar y de su campo, Imprenta de la Revista Médica.
• Monti, Ángel Maria (1852): Historia de Gibraltar: dedicada a SS. AA. RR., los serenisimos señores Infantes Duques de Montpensier, Imp. Juan Moyano.
• Norwich, John Julius (2006): The Middle Sea: a history of the Mediterranean, Random House
• Rodger, Nicholas (2006): The Command of the Ocean: A Naval History of Britain, 1649–1815, London.
• Sayer, kaptein Frederick (1862): The history of Gibraltar and of its political relation to events in Europe..., Saunders, Otley & Co.
• Stephens, Frederic (1870): A history of Gibraltar and its sieges, Provost & Co..
• Sugden, John (2004): Nelson: A Dream of Glory, London.
• Syrett, David (2006): Admiral Lord Howe: A Biography, London.

Eksterne lenker

(en) Great Siege of Gibraltar – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

• Knight, Roger: «Curtis, Sir Roger», Oxford Dictionary of National Biography betalingsmur