Den spansk-amerikanske krigen

Den spansk-amerikanske krigen
Dato	25. april - 12. august 1898
Sted	Cuba, Puerto Rico, Filippinene og Guam
Resultat	Amerikansk seier, Paris-avtalen, Den filippinsk-amerikanske krig
	Stridende parter
USA ; Cuba ; Filippinene	Det spanske imperiet
	Kommandanter og ledere
Nelson A. Miles; William R. Shafter; George Dewey; William T. Sampson; Máximo Gómez ; Emilio Aguinaldo	Patricio Montojo; Pascual Cervera; Arsenio Linares; Manuel Macías y Casado; Ramón Blanco y Erenas
	Styrker
300 000 (USA) ; 30 000 (Cuba)	208 812–278 447 (Cuba); 10 005 (Puerto Rico),; 51 331 (Filippinene)
	Tap
Cuba: 10 665 døde ; USA: 345 døde, 1 645 sårede og 2 565 syke	Marinen: ; 560 døde; 300–400 skadet; Hæren:; 6 700 fanget (Filippinene); 13 000 savnede (Cuba)

«Ten Thousand Miles From Tip to Tip». Tegning i «Philadelphia Press» fra 1898 som kommenterer den store utvidelsen av amerikansk territorium

Den spansk-amerikanske krigen pågikk fra 25. april 1898 til 10. desember 1898, og resulterte i at USA fikk kontrollen over Spanias tidligere kolonier i Karibia og Stillehavet.

Cuba var på mange måter «utløsningsmekanismen» i den spansk-amerikanske krig. Helt siden begynnelsen av 1840-årene fantes det sterke interesser – både på Cuba og i USA – som gikk inn for at Cuba skulle bli en del av USA. I 1847 møtte en gruppe rike cubanske landeiere amerikanerne Moses Beach og John O'Sullivan i Havanna for å finne fram til hvordan USA kunne annektere Cuba.

Krigens forløp

Et opprør mot det spanske styret på Cuba begynte i 1895, og spanjolenes harde håndtering av situasjonen – bl.a. med tvangsflytting av cubansk landsbygdbefolkning til sykdomsbefengte garnisjonsbyer – ble fulgt tett av den amerikanske pressen. I januar 1898 førte voldelige sammenstøt i Havanna til at slagskipet USS «Maine» ble beordret til Havannas havn for å beskytte amerikanske borgere. 15. februar 1898 ble skipet rystet av en kraftig eksplosjon mens det lå ved kai. I alt 266 av besetningen på 400 mann mistet livet. Ikke en eneste av skipets offiserer ble drept ettersom deres kvarterer befant seg i den delen av skipet som var minst rammet av eksplosjonen.

I en offisiell amerikansk marinerapport som ble lagt frem i mars, ble det konkludert med at skipet var ødelagt av en mine. Den amerikanske presidenten William McKinley ga den spanske kolonimakten på Cuba skylden for eksplosjonen, og McKinley fikk støtte i Kongressen til å gripe inn i den cubanske uavhengighetskrigen som raste på Cuba mellom Spania og cubanske opprørere. Hvorvidt eksplosjonen skyldtes en feil i et av skipets ammunisjonslagre eller om cubanske opprørere eller Spania stod bak, var heller uvisst. I april forberedte Kongressen krig og ga presidenten fullmakt til å bruke militærmakt. 23. april ba McKinley om 125 000 frivillige og dagen etter erklærte Spania krig mot USA. Den amerikanske krigserklæringen ble vedtatt av Kongressen 25. april 1898.

Den 1. mai 1898 ble den spanske Stillehavsflåten beseiret av en amerikansk flåtestyrke under kommando av admiral George Dewey i Manila Bay på Filippinene. Denne seieren åpnet for amerikansk okkupasjon av Manila i august. På Cuba seilte en spansk marinestyrke inn i havnen i Santiago i mai etter en rask seilas over Atlanteren, men en betydelig sterkere amerikansk marinestyrke ankom kort tid etter og blokkerte innseilingen til havnen. I juni landet 5. Korps fra U.S. Army og planen var at denne styrken sammen med flåten skulle gjennomføre et koordinert angrep på Santiago. I den amerikanske hærstyrken var også First U.S. Voluntary Cavalry (bedre kjent som «Rough Riders») under ledelse av Theodore Roosevelt.

Den 1. juli 1898 vant amerikanerne slaget ved San Juan Hill og dagen etter ble beleiringen av Santiago innledet. 3. juli ble den spanske flåten nedkjempet utenfor Santiago av den amerikanske flåten under ledelse av admiral William Sampson. 17. juli kapitulerte de spanske styrkene i Santiago – og dermed også på resten av Cuba. Den spanske motstanden i Puerto Rico smuldret hen og 12. august ble en våpenstillstandsavtale undertegnet mellom USA og Spania.

Etter en seiersgang for USAs overlegne land- og sjøstyrker, ble fredsavtalen med Spania inngått 10. desember 1898 i Paris. Spania måtte trekke seg ut av Cuba som ble et amerikansk protektorat. Puerto Rico og Guam ble avstått til USA. I tillegg måtte Spania også gi fra seg Filippinene for en «salgsum» på 20 millioner dollar.

Etterspill

Se også: Den tysk–spanske traktaten (1899)

Krigen markerer på mange måter slutten på Det spanske imperiet. Det spanske imperiet hadde vært på en nedadgående kurve siden begynnelsen av århundret som en følge av Napoleons invasjon av landet. Tapet av Cuba ble et nasjonalt traume, siden man så på Cuba mer som en provins av Spania heller enn en koloni. Året etter krigen solgte Spania sine få resterende kolonier i Stillehavet til det tyske keiserriket, og hadde dermed kun noen mindre kolonier/protektorater i Afrika igjen: Spansk Vest-Afrika, Spansk Guinea, Spansk Sahara, Spansk Marokko og Kanariøyene, alle tynt befolkede.

USA var på sin side blitt en kolonimakt gjennom å overta tidligere spanske kolonier, og McKinley den første amerikanske president som ved hjelp av krig skaffet USA et oversjøisk influensområde.

Se også

Rough Riders
De amerikanske styrkene benyttet den norske Krag-Jørgensenriflen som standard armegevær under den spansk-amerikanske krigen.

Litteratur

Langley, Lester D. (2002) The Banana Wars: United States Intervention in the Caribbean, 1898–1934, SR Books; second rev. edition, ISBN 0-8420-5047-7

Eksterne lenker

Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.