Den militære Sankt Henriksordenen
Den militære Sankt Henriksordenen (tysk: Militär-St.-Heinrichs-Orden) er en saksisk orden innstiftet 7. oktober 1736 av kurfyrst Fredrik August II av Sachsen som tapperhetsutmerkelse.[1] Ordenen var Sachsens fremste militære orden og den eldste militærorden i de tyske statene. Den er oppkalt etter keiser Henrik II av Det tysk-romerske rike, som ble helligkåret i 1143. Da Kongeriket Sachsen i 1918 ble omgjort til republikk, ble ordenen avskaffet som saksisk statsorden. Den fortsatte å eksistere i Huset Wettin som hadde regjert Sachsen som kurfyrster og konger. I 1959 samlet gjenlevende mottagere av ordenen og den tilknyttede medaljen seg til et konvent og i 1975 grunnla ordensherren en offisielt registrert forening for mottagerne.[2]
Inndeling
[rediger | rediger kilde]Ved innstiftelsen hadde Den militære Sankt Henriksordenen to grader, men ble i 1768 reformert og fikk da tre grader. Den midtre kommandørgraden ble i 1829 delt i to klasser. En medalje ble innført i 1796 og i 1829 gjort til ordenens femte trinn. Ordenen hadde således følgende trinn:[3]
- Storkors (Großkreuz)
- Kommandør av 1. klasse (Komtur I. Klasse)
- Kommandør av 1. klasse (Komtur II. Klasse)
- Ridder (Ritter)
- Medalje: gull og sølv
I 1963 ble det innført en fredsklasse, kalt St.-Heinrichs-Nadel eller Sankt Henriksnålen.[4]
Insignier
[rediger | rediger kilde]Ordenstegnet for Den militære Sankt Henriksordenen består av et hvitkantet malteserkors i gull. Midtmedaljongen bærer et portrett av Sankt Henrik iført regalier og er omgitt av en blå bord med innskriften «FRIDR • AUG • D • G • REX • SAX • INSTAURAVIT».[5] På revers står mottoet «VIRTUTI IN BELLO» (tapperhet i krig) omkring Sachsens riksvåpen. I korsvinklene er det grønne kroner. Over korset er det en kongekrone. Ordenstegnene er like i utforming for de forskjellige trinn, men er av ulik størrelse og opphengt i forskjellige typer bånd.
Ordensstjernen har åtte strålegrupper og bærer motivet fra ordenstegnets medaljong i midten, men med mottoet på borden.[6]
Ordensbåndet er lyst blått med gule kantstriper.[5]
Tildeling
[rediger | rediger kilde]Ordenen var ved innstiftelsen forbeholdt offiserer i den saksiske hær.[5] Fram til Napoleonskrigene ble ordenen sjeldent tildelt, deretter hyppigere. Ordenens forskjellige grader ble tildelt etter mottagerens rang. I spesielle tilfeller kunne ordenen tildeles for fortjenstfull innsats utenfor slagmarken.
I første verdenskrig ble det foretatt 12 tildelinger av storkors.[1]
Noen kjente mottakere
[rediger | rediger kilde]- Otto von Below
- Eduard von Böhm-Ermolli
- Dietrich von Choltitz
- Hermann von Eichhorn
- Karl von Einem
- Erich von Falkenhayn
- Max von Gallwitz
- Max Hoffmann
- Paul von Hindenburg
- Oskar von Hutier
- Max Immelmann
- Alexander von Linsingen
- Friedrich von Loßberg
- Erich Ludendorff
- August von Mackensen
- Karl August Nerger
- Friedrich Olbricht
- Manfred von Richthofen
- Friedrich Sixt von Armin
- Maximilian Wengler
- Remus von Woyrsch
- Otto Weddigen
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Volle, Henning: Die Sammlung des Wehrgeschichtlichen Museums im Schloss Rastatt; 1 Orden und Ehrenzeichen, Freiburg im Breisgau, 1977, s. 43–44.
- ^ «Ordensgeschichte» Arkivert 21. februar 2014 hos Wayback Machine., St. Heinrichs Orden e.V.
- ^ Gritzner, Maximilian: Handbuch der Ritter- und Verdienstorden aller Kulturstaaten der Welt, Leipzig: Verlagsbuchhandlung von J. J. Weber, 1893, s. 438–440.
- ^ «St. Heinrichs Nadel» Arkivert 28. mars 2014 hos Wayback Machine., St. Heinrichs Orden e.V.
- ^ a b c Honneur & Gloire. Les trésors de la collection Spada, Paris: Musée national de la Légion d’honneur et des ordres de chevalerie, 2008, s. 238–239.
- ^ Gritzner, s. 440.
Kilder
[rediger | rediger kilde]- Gritzner, Maximilian: Handbuch der Ritter- und Verdienstorden aller Kulturstaaten der Welt, Leipzig: Verlagsbuchhandlung von J. J. Weber, 1893, s. 438–441
- Honneur & Gloire. Les trésors de la collection Spada, Paris: Musée national de la Légion d’honneur et des ordres de chevalerie, 2008, s. 238–239
- Volle, Henning: Die Sammlung des Wehrgeschichtlichen Museums im Schloss Rastatt; 1 Orden und Ehrenzeichen, Freiburg im Breisgau, 1977, s. 43–44
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- St. Heinrichs Orden, ordenens nettsted