Sverdbroderordenen
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Kronologisk |
|
Kundakulturen (8000-5000 f.Kr.) Narvakulturen (5300–1750 f.Kr.) Stridsøkskulturen (2950-2300 f.Kr.) Livere og Baltere (ca 2000 f.Kr.-800-tallet) Kurland, Semgallen, Livland og Lettgallen (800-1200-tallet) Sverdbroderordenen, Rīga erkebispedømme og Kurland bispedømme (1202-1561) Ducatus Ultradunensis og Hertugdømmet Kurland (1561-1795) Svensk Livland (1629-1721) Russisk Østersjøenprovinser (1721/1795-1918) Baltiske hertugdømmet (1918) Republikken Latvia (1918-1940) Latviske SSR (1940/1944-1990) Republikken Latvia (1990-) |
| Konflikter i Latvias historie |
|
Nordlige korstog (1193-1316) Livlandskrigen (1558–1582) Den store nordiske krig (1700-1721) Østfronten (første verdenskrig) (1914-1918) Molotov–Ribbentrop-pakten og Østfronten (andre verdenskrig) (1939-1945) Den syngende revolusjonen (1988-1991) |
 | Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. desember 2023) |
Sverdbroderordenen (offisielt Broderskapet av Kristi Riddere i Livland, på latin Fratres militiae Christi in Livonia, også kjent som Sverdordenen, Sverdridderne, den livlandske ridderorden; tysk Schwertbrüderorden), var en katolsk ridderorden opprettet i 1202 og approbert av pave Innocens III i 1204.
Opprettelse
[rediger | rediger kilde]Ordenen ble opprettet av biskop Albert av Riga med tanke på korstog mot hedenske baltiske stammer, både fordi de utgjorde en trussel mot den kristne befolkning, og for at de skulle kristnes. Paven forordnet at ordenen skulle være underlagt biskopen av Riga, men allerede i 1207 anså de seg ubundet av dette.
Sverdbroderordenens første stormester var Winno von Rohrbach, som var en av brødrene til biskop Albert. Ordenens hovedsete var først i Riga, bl.a. i Riga festning som ble bygd til formålet i 1330. Kort tid senere ble hovedsetet flyttet til Wenden i Livland, der de bygde en borg.
Erobringer i Livland og Kurland
[rediger | rediger kilde]Ordenen erobret raskt hele Livland og det meste av Estland. Det var derfor den i 1207 ikke bare kunne løsrive seg fra biskoppelig kontroll, men også underlegge seg direkte en tredjepart av de erobrede områdene. Etter erobringene gikk kristningen av lettere og kurlendere lett; man daterer gjerne kristningen av disse folk til 1208. Samme år begynte de første ekspedisjonene inn i de estiske områder – skjønt hovedangrepet skulle komme nesten ti år etter.
Winno ble myrdet i borgen av en annen ordensridder i 1208. Bakgrunn og motiv er noe uklart; noen historikere fester lit til at morderen var en av hans brødre, andre mener at kildene ikke strekker til. I 1210 utvirket Sverdbroderordenen enda mer vidtgående rettigheter fra paven.
Også i Estland begynte kristendommen å få noe innpass. I 1210 opprettet biskopen av Riga et bispedømme for Estland med Leal (Lihula) som bispesete. Leal ble approbert av Pavestolen den 31. oktober 1213.
Erobringer i Estland
[rediger | rediger kilde]I 1216 angrep korsridderne de estiske stammene, og i 1217 hadde de inntatt Fellin (Viljandi) som var deres viktigste støttepunkt i det som nå er øvre Estland. Den estiske lederen Lembitu måtte bøte med livet.
Ordenens hovedsete ble deretter flyttet til Fellin / Viljandi. De hadde andre viktige festninger i Cesis (Wenden), Sigulda (Segewold) og (Ascheraden). Kommandantene av Viljandi, Kuldiga (Goldingen), Aluksne (Marienburg), Reval (Tallinn), og ballien av Paide (Järva), utgjorde stormesterens følge på fem.
Biskopen av Riga var lite fornøyd med at Sverdbroderordenen så bort fra at de skulle være hans vasaller. I 1218 bad han Danmarks biskop Valdemar II og hjelp, men danskekongen inngikk i stedet en avtale med ordenen og erobret Reval (Tallinn) i nedre Estland. Det nordlige og vestlige Estland, inklusive øyene Øsel og Dagø, ble dermed dansk. Det ble nå vanlig å oppfatte "Estland" som dette danskstyrte området; de sørlige og indre områdene (med byer som Fellin og Dorpat) var rett og slett deler av Livland.
Estiske bønder fra øya Øsel ledet i 1223, og gjenerobrer det meste av Estland, med unntak av Reval. Men opprøret ble slått ned og var over i 1227.
Biskopen av Leal flyttet i august 1224 sin residens til Dorpat, men det var ikke før den 8. januar 1235 at bispedømmet endret navn fra Leal til Dorpat.
Slaget ved Saule
[rediger | rediger kilde]Nå begynte forholdene å gå Sverdbrødrene i mot. Blant annet tapte de et slag mot litauerne og semgallerne ved Saule i 1236. De tapte femti riddere, noe som for dem var et stort tap. Blant de døde var også stormesteren. Dermed var de i en meget trengt situasjon militært. Dersom litauerne ville, kunne de nå lett ha inntatt hele Kurland og Livland. De begynte imidlertid med et angrep mot Riga, men ridderne klarte med nød og neppe å stå imot. Imens fikk forsvarerne tid til å områ seg. De tilkalte hjelp.
Forbund med Den tyske orden
[rediger | rediger kilde]Slik gikk det til at Sverdbrødrene i 1237 forente sine krefter med Den tyske orden. De gikk over til sistnevntes ordensregler, men beholdt administrativ selvstendighet i sine områder i Livland. I praksis var det bare dette og ordensdrakten/-uniformen som skilte dem fra Den tyske orden.
Feilstått korstog mot russerne
[rediger | rediger kilde]Med nye krefter og ledet av biskop Hermann von Buxhoeven av Dorpat forsøkte Den tyske orden og Sverdbroderordenen sammen med danskene i Estland et fremstøt mot Novgorod i 1240 og 1241. Men felttoget gikk ikke bra. Russerne gjeninntok i 1241 både Pskov og Koporije, der ordensridderne hadde prøvd å etablere seg. Ridderne gjorde et nytt fremstøt, men den ca. 2 000 mann store styrken ble slått tilbake av ca. 6 000 russerne under Aleksander Nevskij av Novgorod ved slaget på den islagte Peipus-sjøen den 4. april 1242.
- (Slaget har senere inngått i russisk og sovjetisk patriotisk propaganda ettersom det var den siste gang på århundrer at tyskere hadde gått til angrep på Russland. Slaget skildres i Sergej Eisensteins storfilm Aleksander Nevskij fra 1938, men i filmen ender slaget feilaktig med at isen brast under korsfarerne. De tyske ridderne bærer i filmen hjelmer som minner om datidens tyske militærhjelmer, og Stalins filmregissører hadde også dekorert ridderne med hakekors. Ettersom filmen var ferdig rett før Molotov-Ribbentrop-traktaten ble inngått, ble den ikke vist. Ikke før i 1941, etter det tyske angrepet på Sovjetunionen.)
Livland i utvikling og vekst
[rediger | rediger kilde]Livland, og særlig Riga og Dorpat, gjennomgikk en sterk økonomisk vekst på 1200-tallet, blant annet på grunn av russerhandelen med Novgorod. I 1255 ble bispedømmet Riga elevert til erkebispedømme, noe som også bidro til å gi Livland en ekte karakter av et selvstendig ordensland.
Nye erobringer
[rediger | rediger kilde]
Mellom 1288 og 1290 klarte de å erobre alle de gjenstående småområder av Kurland og Livland. I 1346 kjøpte de to ordenene den danske norddelen av Estland fra kongen av Danmark, Valdemar IV Atterdag.
Større selvstendighet
[rediger | rediger kilde]På 1500-tallet ble ordenen, under landmester Wolter von Plettenberg noe mer uavhengig. I 1557 intervenerte den polske konge Sigismund II Augustus i en krig mellom erkebiskopen av Riga og Sverdbroderordenen.
Ordenen går under
[rediger | rediger kilde]Etter en overenskomst med den polske konge og hans representanter (særlig Mikołaj 'Czarny' Radziwiłł) sekulariserte deres siste stormester Gotthard Kettler hele Sverdbroderordenen og konverterte til den lutherske tro. I den sørlige delen av ordenslandene opprettet han hertugdømmet Kurland og Semgallen. Det meste av de øvrige ordensområdene ble annektert av Polen-Litauen. Det nordlige Estland ble delvis overtatt av Danmark og delvis av Sverige. De sverdbrødrene som fremdeles fantes, gikk etter tre års motstand mot russerne, som presset på fra Narva og Dorpat (1558–1561), helt over til Den tyske orden.
Stormestere / landmestere
[rediger | rediger kilde]
Den uavhengige orden[rediger | rediger kilde]Avhengig av Den tyske orden[rediger | rediger kilde]
|
|