Den etiopiske borgerkrigen
 | Objektivitet: Denne artikkelens objektivitet er omstridt. Obs! Endringer som mangler kildehenvisning og/eller avviker fra en objektiv fremstilling, kan bli fjernet. |
| Den etiopiske borgerkrigen | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
 Det etiopiske folkelige revolusjonsparti (EPRP) All-Etiopia Socialist Movement (MEISON) Tigray Peoples' Liberation Front (TPLF) Det eritreiske folks frigjøringsfront (DEFFF) Oromo Liberation Front (OLF) Den vestsomaliske frigjøringsfront (WSLF).svg){kind=small} Den eritreiske frigjøringsfront (DEFF) Afar Liberation Front (ALF) Ethiopian Democratic Union (EDU).svg){kind=small} Ogaden National Liberation Front (ONLF)[1]Støttet av:  Somalia Kina USA |  Etiopias regjeringStøttet av  Sovjetunionen  Øst-Tyskland (til 1990) Sør-Jemen (til 1990) Libya (til 1987)  Nord-Korea Cuba | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Meles Zenawi | Tafari Benti Mengistu Haile Mariam Addis Tedla | ||||||
Den etiopiske borgerkrigen startet 12. september 1974 med et statskupp mot den etiopiske keiseren Haile Selassie. Det tradisjonelle keiserdømmet ble erstattet av en republikk i regi av militæroffiserene som deretter kom inn i blodige innbyrdesstrider. Sluttresultatet ble et marxist-leninistisk-inspirert regime kalt «Derg» ledet av Mengistu Haile Mariam som etablerte en autoritær ettpartistat etter kommunistisk mønster.
Men den politiske uroen som skyldtes etnisk spenning, matmangel, økonomiske problemer på grunn av den verdensomspennende oljekrisen i 1973 og sterk misnøye i store deler av det etiopiske samfunnet, ble ikke overstått eller løst med innføringen av republikken og ettpartistaten. På flere kanter, deriblant den tidlige italienske kolonien Eritrea, arvet det nye regimet væpnede konflikter der opprørerne hadde fått medgang. I den hovedsakelig somalisk-befolkede Ogaden, hadde vestsomaliske opprørsbevegelser oppstått, og dette skulle lede til en kortvarig mellomstatlig krig med nabolandet Somalia i 1977–78. De politiske urolighetene kulminerte i en meget brutal «rød terror» med flere titusener døde. Tørkekatastrofer og det brutale styret som etter hvert var blitt totalitært i maktbruk, utløste en bølge av folkelig misnøye som forverret situasjonen i Etiopia.
Mens den eritreiske frigjøringskrigen fortsatte på den nordlige regionen av Eritrea, begynte flere væpnede motstandsbevegelser, deriblant TPLF fra Tigrayregionen i nord, å organisere seg mot det etiopiske militæret. I 1989 var paraplysorganisasjonen «Ethiopian People's Revolutionary Democratic Front» (EPRDF) dannet av samtidige motstandsbevegelser. I mai 1991 avanserte EPRDF styrker mot den etiopiske hovedstaden Addis Abeba, og Sovjetunionen som året før hadde stoppet den militære bistanden, kunne ikke intervenere for å redde regimet. Mengistu rømte landet og søkte asyl i Zimbabwe.