Den egyptisk-osmanske krig (1831–1833)

Den egyptisk-osmanske krig
Dato 1831-1833 Sted Syria til Adana Resultat Egyptisk seier, vilâyetene Syria og Aleppo kom under egyptisk kontroll
Stridende parter
Osmansk Egypt	Det osmanske rike
Kommandanter og ledere
Muhammad Ali Ibrahīm Bāšā	Mahmud II Reşid Mehmed Pasja
Styrker
100 000	145 000
Tap
Små	Ukjent

Den osmanske provinsen (vilâyet) Syria innen Det osmanske rike

Den osmanske provinsen (vilâyet) Aleppo innen Det osmanske rike

Den egyptisk-osmanske krig i 1831-1833, også kalt Den første orientalske krisen, Den første egyptisk-osmanske krig, Den første tyrkisk-egyptisk krig eller Den første syriske krig var en væpnet konflikt mellom Det osmanske rike og herskeren over Osmansk Egypt, Muhammad Ali av Egypt Om kontrollen over de osmanske provinsene (vilâyet) Syria og Aleppo, da Muhammad Ali krevde disse som en gjenytelse for den assistansen han hadde gitt Det osmanske rike på Kreta under Den greske selvstendighetskrigen.

Bakgrunn

Utdypende artikkel: Den greske selvstendighetskrigen

Den greske selvstendighetskrigen ble en forløper til denne krigen, da Egypt, som formelt sett var en del av Det osmanske rike på denne tiden, ble tilkalt av den osmanske sultan om å sende militære styrker for å støtte osmanene. Grekerne klarte ikke å forhindre at Kasos og Psará ble erobret og ødelagt i 1824, eller at den egyptiske hæren gjorde landgang ved Methoni, da grekerne var plaget av indre strid og finansielle vanskeligheter til å holde flåten i konstant beredskap.

Til tross for greske seirere ved Samos og Gerontas, var den greske revolusjonen truet av sammenbrudd fram til de vestlige stormaktene intervenerte og slo de osmanske og egyptiske flåtene ble slått i slaget ved Navarino av en felles engelsk-russisk-fransk flåte 20. oktober 1827.

Osmanene ble også slått to år senere av russerne, og heller ikke da ble Muhammad Ali gitt de områdene han var blitt lovet for å gi sin støtte til osmanene i krigen.

Kampene

Rasende over løftebruddet sendte Muhammad Ali sine hærstyrker inn i Syria under ledelse av sin sønn, Ibrahīm Bāšā, og sin flåte under ledelse av Ibrahim Yakan, og styrkene gikk i land i Jaffa. Egypterne okkuperte raskt Jerusalem og kystområdene i Palestina og Libanon.

De osmanske og egyptiske styrkene møtte hverandre i en rekke slag. Ved en landsby sør for Homs ved Orontes 14. april 1832 slo egypterne under ledelse av Ibrahīm Bāšā en osmansk styrke på 15 000 mann. 14. juni 1832 okkuperte egypterne Damaskus. En ny osmansk hær ble da sendt til Homs og et større slag ble utkjempet sør for byen 8. juli. Igjen ble osmanene slått og egypterne okkuperte Homs 9. juli, Aleppo 17. juli og Antiokia 28. juli. 29. juli kom det til et nytt stort slag i Belenpasset hvor egypterne slo en osmansk styrke på 45 000 mann, utstyrt med 160 kanoner. Egypterne okkuperte da byen Belen 30. juli, deretter Tarsus og Adana dagen etter. Egypterne stoppet da videre framrykking, da de på dette punktet hadde erobret de arabisk-talende regionene de hadde til hensikt å underlegge Egypt, og ventet på videre instruksjoner fra Muhammad Ali i Kairo.

I den påfølgende pausen, mobiliserte den osmanske sultanen Mahmud II en ny osmansk hær på 80 000 mann under ledelse av Reşid Mehmed Pasja for å sende egypterne tilbake. I forberedelsene til et nytt, større slag, okkuperte Ibrahīm Bāšā ytterligere områder i Tyrkia for å sikre sine forsyningslinjer. 21. desember 1832 ble det utkjempet et større slag om Konya, hvor osmanene igjen ble slått, og egypterne truet da Konstantinopel. I februar det følgende året inngikk da Det osmanske rike en forsvarsallianse med Det russiske keiserdømmet og mottok militærhjelp fra tsar Nikolaj I.

Utenlandsk press

Utenlandsk press, særlig fra Frankrike og Storbritannia gjorde at egypterne måtte avbryte invasjonen av Det osmanske rike. Selv om de innledningsvis hadde støttet egypterne, truet de med militær intervensjon om ikke den egyptiske invasjonen ble stoppet. Vestmaktene fryktet at at det allerede sterkt svekkede osmanske rike kunne bryte sammen og skape et politisk vakuum som russerne ville kunne fylle eller utnytte.

Virkninger

Da krigen sluttet i 1833 hadde egypterne kontroll over Syria og det meste av Arabia. I en fredskonferanse i Kütahya i mai 1833 ble Syria og Adana overført til Egypt, med Ibrahīm Bāšā som generalguvernør over de to provinsene. Senere samme år undertegnet osmanene en traktat med russerne hvor begge landene var enige om å gi hverandre militær støtte om en av dem skulle havne i en militær konflikt.

Men siden ingen av partene var fornøyde med Kütahya-avtalen, brøt det ut en ny krig mellom landene i 1839.

Referanser

Autoritetsdata