Bysantinsk kunst
Bysantinsk kunst refererer vanligvis til den kunsten som ble produsert i Det bysantiske riket (Østromerriket) fra keiser Justinianus' styre på midten av 500-tallet til Konstantinopels undergang i 1453.
Bysantinsk kunst brukes også for samtidig kunst fra stater som inngikk i Bysants kulturelle sfære, uten å utgjøre en del av det – som for eksempel Bulgaria, Serbia og Russland – eller stater som utgjorde en del av den vesteuropeiske kultursfæren, men ble sterkt påvirket av Det bysantinske riket – som for eksempel Venezia.
Betegnelsen anvendes også iblant for den kristne kunsten som ble produsert i Det osmanske riket etter 1453 og den ubrutte, kunstneriske tradisjonen som fortsatte i Hellas, på Balkan og i Russland og andre østlige ortodokse land inn i våre dager.
Mosaikkene i Basilica di Sant'Apollinare in Classe i Ravenna i Italia regnes som noe av den tidlige bysantinske kunstens fremste gjenværende verk. De seneste mosaikker som nå er avdekket i Hagia Sofia (se illustrasjonen til høyre) nevnes ofte som et av den sene, fullt utviklede, bysantinske kunstens fornemste verker.
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Akkurat som Det bysantinske riket representerte den politiske fortsettelsen av Romerriket, utviklet bysantinsk kunst fra kunsten i Romerriket som i seg selv var grunnleggende påvirket av oldtidens greske kunst. Bysantinsk kunst mistet aldri synet av sin antikke arv. Hovedstaden i Østromerriket, Konstantinopel, ble smykket med et stort antall antikke skulpturer.[1] Den kunsten som ble produsert i Det bysantinske riket, til tross for stadig tilbakevending til den antikke estetikk, var mer enn noe annet markert av utviklingen av en ny estetikk.
Det mest framtredende trekket av denne nye estetikk var dens abstrakte eller antinaturalistiske vesen. Om antikk kunst var markert av forsøket å skape representasjoner som etterlignet virkeligheten så tett som mulig, synes det som om bysantinsk kunst oppga helt denne tilnærmingen til fordel for en mer symbolsk tilnærming til virkeligheten.
Grunnene og karakteren i denne forvandlingen, som hovedsakelig skjedde i løpet av senantikken, har vært et akademisk emne i århundrer.[2] Giorgio Vasari tilskrev forvandlingen til en nedgang i kunstnerisk dyktighet og standarder, som hadde på sin side blitt gjenoppvekket og fornyet av hans samtidige i den italienske renessansen. Selv om dette standpunktet har med jevne mellomrom blitt fremmet på nytt, mest merkbart ved Bernard Berenson,[3] har moderne forskere tendert til å ha et mer positivt syn på den bysantinske estetikk. Alois Riegl og Josef Strzygowski, som publiserte tidlig på 1900-tallet, var mer enn mange andre ansvarlig for en revurdering av synet på kunsten i senantikken.[4] Riegl så den som en naturlig utvikling av eksisterende tendenser i romersk kunst, hvor Strzygowski så den som et produkt av østlig, «orientalsk» innflytelse. Kjente bidrag til debatten er blant annet Ernst Kitzinger,[5] som sporet en «dialektikk» mellom «abstrakt» og «hellenistiske» tendenser i senantikken, og John Onians,[6] som så en «økning i visuell reaksjon» i senantikken, hvor en tilskuer «kunne se på noe som i 1900-tallet begreper var rent abstrakt og finne det figurativt».
Uansett er denne debatten utelukkende moderne: det er åpenbart at de fleste bysantinske tilskuere ikke betraktet deres kunst som abstrakt eller ikke naturalistisk. Som Cyril Mango har observert, «vår egen forståelse av bysantinsk kunst stammer hovedsakelig fra det faktum at denne kunsten ikke er naturalistisk; dog bysantinerne selv, i henhold av deres bevarte uttalelser, anså at den var meget naturalistisk og var en direkte del av tradisjonen til Feidias, Apelles og Zeuxis.»[7]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Bassett, S (2004): The urban image of late antique Constantinople, Cambridge.
- ^ Brendel, O. (1979): Prolegomena to the study of Roman art, New Haven
- ^ Berenson, Bernard (1954): The Arch of Constantine; or, the decline of form, London
- ^ Elsner, J. (2002): «The birth of late antiquity: Riegl and Strzygowski in 1901» i: Art History 25, ss. 358-279
- ^ Kitzinger, Ernst (1977): Byzantine art in the making, Cambridge
- ^ Onians, John (1980): «Abstraction and imagination in late antiquity» i: Art History 3, ss. 1-23.
- ^ Mango, Cyril (1963): «Antique statuary», ss. 65.
Se også
[rediger | rediger kilde]Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Beckwith, J. (1993): Early Christian and Byzantine art, New Haven
- Cormack, R. (2000): Byzantine art, Oxford.
- Evans, H. C. red. (2004): Byzantium: faith and power (1261–1557), New York
- Evans, H. C. red. (1997): The glory of Byzantium, New York
- Gerstel, Sharon E. J. & Lauffenburger, Julie A. red. (2001): A Lost Art Rediscovered, Penn State. ISBN 0-271-02139-X
- Grabar, André (1979): Byzantine Painting
- Kiilerich, Bente & Torp, Hjalmar (1998): Bilder og billedbruk i Bysants, Oslo, ISBN 82-02-16406-0
- Mango, Cyril red. (1972): The art of the Byzantine Empire, 312-1453: sources and documents, Englewood Cliffs.
- Weitzmann, K. red. (1979): Age of spirituality, New York.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Byzantine art – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Nasjonal digital læringsarena om bysantinsk stilhistorie Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine.
- Art history resources Arkivert 3. november 2005 hos Wayback Machine. (engelsk)
- The glory of Byzantinum (engelsk)
- Byzantinum Arkivert 8. oktober 2014 hos Wayback Machine. (engelsk)
