Deflasjon
Deflasjon er en nedgang i det generelle prisnivået for varer og tjenester. En vanlig årsak er en reduksjon i pengemengden i forhold til mengden varer og tjenester, noe som øker pengenes verdi og kjøpekraft. Når det er mindre penger i omløp, blir det også vanskeligere å tjene penger, noe som kan føre til lavere lønninger og økt arbeidsledighet. Dette gjør det utfordrende for låntakere å betjene gjeld, og mange må derfor selge investeringene sine. Når slike salg skjer i stort omfang, kan markedene kollapse. Dette skaper store muligheter for dem som har penger tilgjengelig til å kjøpe eiendeler til lave priser. Det motsatte av deflasjon er inflasjon.
Årsaker
[rediger | rediger kilde]For å forstå hvordan pengemengden kan minke, er det viktig å vite hvordan penger skapes. Nye penger kommer i omløp ved utlån, enten i form av kontanter fra sentralbanken eller kreditt fra banker. Penger kan enkelt forklares som gjeldsbevis; når et lån betales ned, "forsvinner" derfor pengene fra markedet. Likevel, siden nye lån stadig tas opp, vil slike endringer vanligvis være små – med mindre en dramatisk hendelse endrer balansen. Siden omtrent 90 % av pengemengden utgjøres av bankkreditt, er det banksystemet som i stor grad påvirker inflasjon og deflasjon.[1]
Deflasjon kan oppstå eller forsterkes når:
- Sentralbanken hever styringsrenten, som øker bankenes utlånsrenter og fører til færre nye lån.[2]
- Staten reduserer sin gjeld, noe som minsker pengemengden i markedet.
- Baselkomitéen øker bankenes kapitalkrav, noe som begrenser bankenes utlånsvolum og i noen tilfeller fører til at banker krever inn utestående lån.
- En bank går konkurs, og all kreditt denne banken har skapt, slettes umiddelbart.
- Utenlandske aktører kjøper opp landets valuta, og pengene blir utilgjengelige i det nasjonale markedet.
- Innovasjon og ny teknologi over tid reduserer produksjonskostnadene for varer og tjenester.
- Avkastningen i finansmarkedene overgår avkastningen i investeringsmarkedet. Ved eksisterende deflasjon kan det oppstå forventninger om fortsatt prisfall, noe som gjør investering i realkapital mindre attraktivt enn å spare eller investere i verdipapirer på kort sikt. Dermed utsetter mange kjøp, fordi fallende priser gjør det mer lønnsomt å plassere pengene i banken eller på børsen.
Negative konsekvenser
[rediger | rediger kilde]I økonomi blir deflasjon ofte sett på som negativt, og måles som en vedvarende nedgang i prisnivået. Prisfall kan vanligvis forklares med minst én av to hovedårsaker:
- Økt produksjon: Når produksjonen (tilbudet) øker i forhold til etterspørselen, vil flere kjøpere dele på produksjonskostnadene, noe som presser prisene ned. Dette er positivt fordi det øker landets velstand, og forklarer hvordan luksusvarer som biler, datamaskiner og flyreiser som tidligere kun var for de rike, etter hvert ble tilgjengelige for folk flest.
- Redusert pengemengde: Når pengemengden i markedet minker, vil både priser og lønninger synke for å tilpasse seg.[3] Problemet er at siden penger skapes gjennom lån, gjør en redusert pengemengde det vanskeligere for alle – og umulig for noen – å betale tilbake gjeld. Det finnes rett og slett ikke nok penger til at alle låntakere kan tilbakebetale lånene sine. Resultatet er konkurser og økt arbeidsledighet. Under den store depresjonen på 1930-tallet, da pengemengden i USA falt med en tredjedel, var det så lite penger tilgjengelig at melkeprodusenter truet med å blokkere transport av melk til de store byene fordi kjøpekraften i markedet manglet og prisene ble for lave.[4] For å unngå slike situasjoner, har myndighetene ofte et inflasjonsmål for å holde prisene stabile og økonomien i balanse.
Norge
[rediger | rediger kilde]Norge opplevde en kraftig og langvarig deflasjon mellom 1920 og 1933, som var en del av en villet politikk kalt «paripolitikk». Målet var å bringe kronekursen tilbake til gullverdien den hadde før første verdenskrig. Denne politikken førte til redusert konkurranseevne for eksport, billigere import, konkurser, høy arbeidsledighet, bankkrise som gjorde at mange kontoinnehavere mistet sparepengene sine, lavere kredittilgang og en selvforsterkende deflasjon. Da pari kurs endelig ble nådd, hadde mange land allerede forlatt paripolitikken, og Norge fulgte etter – men først etter å ha gjennomgått den økonomiske belastningen som andre land hadde unngått.
I perioden 2002–2003 opplevde Norge igjen deflasjon, delvis på grunn av landets avhengighet av energipriser. Økt andel av tjenester i økonomien har gjort tilbudssiden mindre sårbar for energiprisøkninger, men samtidig har høyere energiforbruk i husholdningene gjort dem mer utsatt for slike økninger. Mens energiprisstigningene på 1970-tallet utløste stagflasjon, førte økte energipriser på 2000-tallet til redusert forbruk i andre sektorer hos husholdningene. For å dempe denne effekten har Norges Bank og Statistisk sentralbyrå justert konsumprisindeksen (KPI) ved å utelate energipriser, kjent som KPI-JAE.
Selv etter det kraftige oljeprisfallet og økonomiske innstramminger i 1987, som ga negativ vekst i BNP, opplevde Norge ikke deflasjon. Heller ikke konkursene til private banker som DnB, Kreditkassen og Fokus Bank i 1992/1993 utløste inflasjon, ettersom staten tok over eierskapet i en overgangsperiode.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Jon Petter Holter og Espen Tørum. «HISTORISK PENGEMENGDESTATISTIKK 1819-1998» (PDF). www.norges-bank.no. Besøkt 12. november 2024.
- ^ «Styringsrenten». www.norges-bank.no. Besøkt 28. juli 2024.
- ^ «Hvorfor bør inflasjonen være lav og stabil?». www.norges-bank.no. Besøkt 28. juli 2024.
- ^ «The Great Depression Hits Farms and Cities in the 1930s» (på engelsk). Iowa PBS. Besøkt 12. november 2024.