Hopp til innhold

De forente nasjoner

Rediger lenker
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «De Forente Nasjoner»)
«FN» og «UN» omdirigeres hit. For annen bruk, se FN (andre betydninger) og UN (andre betydninger).
De forente nasjoner
Offisielt navnUnited Nations, 联合国, Organización de las Naciones Unidas, Организация Объединённых Наций, منظمة الأمم المتحدة, Organisation des Nations unies (🇺🇳, ONU, OSN, UN, БДО, PBB, BM, FN, YK, ONU, ÜRO, PBB, ONU, ООН, VN, ONZ, ANO, UN, UN, VN, 国連, או"מ)
Org.formMellomstatlig organisasjon
Stiftet1945[1]
LandUSA
HovedkontorNew York (FN-bygningen, gate: 42nd Street)[2]
GeneralsekretærAntónio Guterres
GeneralsekretærAntónio Guterres
VirkeområdeGlobalt
IdeologiInternasjonalisme
UtmerkelserNobels fredspris (2002) (sammen med: Kofi Annan)[3][4]
Peabody Award (1950) (vinner: National Association of Broadcasters)
Sakharovprisen (2003) (sammen med: Kofi Annan)
Four Freedoms Award - Freedom Medal (2020)
Grunnlegger(e)Sovjetunionen, USA, Republikken Kina, Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk, Den hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikk, Storbritannia, Frankrike, Etiopia, India, Canada, Jugoslavia, Tsjekkoslovakia, Australia, New Zealand, Nederland, Danmark, Luxembourg, Belgia, Polen, Norge, Hellas, Saudi-Arabia, Egypt, Irak, Syria, Libanon, Tyrkia, Iran, Argentina, Bolivia, Brasil, Chile, Colombia, Costa Rica, Cuba, Den dominikanske republikk, Ecuador, El Salvador, Guatemala, Haiti, Honduras, Liberia, Mexico, Nicaragua, Panama, Paraguay, Peru, Filippinene, Sør-Afrika, Uruguay, Venezuela
Antall medlemmer193 stater
UndergrupperGeneralforsamlingen, Sikkerhetsrådet
Donasjonerukjent
Flagg
Nettstedwww.un.org (en, fr, es, ru, zh, ar)
ErstatterFolkeforbundet (1946)
Kart
De forente nasjoner
40°45′N 73°58′V
Nobels fredspris
2001

De forente nasjoner (FN) (engelsk: United Nations (UN); fransk: Organisation des Nations Unies (ONU); russisk: Организация Объединённых Наций (ООН); spansk: Organización de las Naciones Unidas (ONU); arabisk: الأمم المتحدة) er en internasjonal organisasjon som offisielt ble etablert 24. oktober 1945, som en etterfølger av Folkeforbundet, for å stoppe krig og danne en plattform for dialog. FN-pakten var da ratifisert av de fem faste medlemmene i FNs sikkerhetsråd, USA, Frankrike, Kina, Sovjetunionen og Storbritannia. Det er per 2023 193 medlemsland i organisasjonen. Hovedkvarteret FN-bygningen ligger i New York i USA.

FNs etableringskonferanse fant sted i San Francisco fra 25. april til 26. juni 1945.[5] Ved avslutningen av konferansen ble det åpnet for undertegnelse av FN-pakten. En mengde stater undertegnet pakten samme dag. FN-pakten trådte offisielt i kraft 24. oktober samme år. Ved utgangen av året hadde FN 51 medlemsland, deriblant Norge og de fem stormaktene USA, Sovjetunionen, Kina, Storbritannia og Frankrike. Norge undertegnet, sammen med andre land, FN-pakten 26. juni og ratifiserte pakten 27. november 1945.[6] Stortinget ga samtykke til ratifikasjon 14. november 1945[7], men uten større entusiasme.[8]

Organisasjonens mål er å arbeide for internasjonal fred og sikkerhet og å utvikle vennskapelige relasjoner. FN har også arbeidsområder innen internasjonal rett, økonomisk utvikling, utvikling og menneskerettigheter. Internasjonalt innehar den en rolle som fredsskapende organisasjon. Organisasjonen er delt opp i flere administrative organer, hvor de viktigste er Generalforsamlingen, Sikkerhetsrådet, Det økonomiske og sosiale råd, Sekretariatet og Den internasjonale domstolen. Under FN ligger flere andre organisasjoner, blant annet Verdens helseorganisasjon (WHO) og FNs barnefond (UNICEF).

FNs generalsekretær er de facto leder av FN. Den første generalsekretæren (1946–1953) var den norske politikeren Trygve Lie. I 2001 ble Nobels fredspris tildelt FN og mottatt av daværende generalsekretær Kofi Annan. Den nåværende generalsekretæren (per 2023) er portugiseren António Guterres, som tiltrådte den 1. januar 2017. Guterres etterfulgte Ban Ki-moon.

FN blir finansiert etter skjønnsmessige og frivillige bidrag fra medlemsstater, og har seks offisielle språk: arabisk, kinesisk, engelsk, fransk, russisk og spansk.

Historie

[rediger | rediger kilde]
[rediger | rediger kilde]

Organisasjonens navn, «De forente nasjoner» ble foreslått av USAs president, Franklin D. Roosevelt[9] til Winston Churchill, som siterte Byrons bruk av «forente nasjoner» i Childe Harold's Pilgrimage, da det ble brukt om de allierte i slaget ved Waterloo i 1815. Det ble brukt offentlig for første gang i Erklæringen om De forente nasjoner 1. januar 1942. Representanter fra 26 land forpliktet seg da til fortsatt kamp mot aksemaktene. Under andre verdenskrig ble navnet brukt av de allierte om deres allierte.

Grunnleggelse

[rediger | rediger kilde]
Forente nasjoner blir grunnlagt
Se også: De forente nasjoners pakt

FN ble grunnlagt etter andre verdenskrig som etterfølger av Folkeforbundet. I 1945 samlet representanter fra 50 land seg i San Francisco til konferansen hvor FN ble dannet. FN regner seg som grunnlagt den 24. oktober 1945, da Republikken Kina, Frankrike, Sovjetunionen, Storbritannia og en majoritet av de øvrige landene hadde ratifisert foredraget. FN-dagen feires derfor den 24. oktober hvert år.

FN ble stiftet for å fortsette freden etter andre verdenskrig. Idéen bak FN ble utarbeidet i erklæringer som ble underskrevet ved de alliertes konferanser i Moskva og Teheran i 1943. Under perioden august-oktober 1944 møttes representanter fra Frankrike, Republikken Kina, Storbritannia, USA og Sovjetunionen i Washington, D.C. ved det som senere har blitt kalt konferansen i Dumbarton Oak. Foruten organisasjonens mål, kravet om medlemskap og utformingen av ulike organer, ble det ved denne konferansen og senere møter diskutert ulike metoder for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet samt internasjonalt økonomisk og sosialt samarbeid. Forslagene ble diskutert av ulike regjeringer og til og med av medborgere over hele verden.

25. april 1945 ble Forente nasjoners konferanse om internasjonale organisasjoner innledet i San Francisco. Foruten de ulike statenes regjeringer var til og med ikke-statlige organisasjoner som Lions Clubs International innbudt til å delta i diskusjonene rundt FNs pakt. De 50 nasjonene som ble representert på konferansen undertegnet FN-pakten to måneder senere, den 26. juni 1945. Polen var ikke representert ved konferansen, men fikk likevel en plass reservert blant de statene som grunnla FN. Antall grunnleggende medlemmer i organisasjonen er derfor 51. Den 24. oktober 1945 ble FN grunnlagt, etter at FNs målsettinger ble ratifisert av de fem permanente medlemmene i sikkerhetsrådet – Republikken Kina, Frankrike, Sovjetunionen, Storbritannia og USA – og av majoriteten av de øvrige 46 nasjonene.

Aktiviteter

[rediger | rediger kilde]

FN har oppnådd viktige fremskritt på flere områder, blant annet innen menneskerettigheter (Menneskerettighetserklæringen ble vedtatt den 10. desember 1948), økonomisk utvikling, avkolonisering, helse og utdanning, og har også engasjert seg noe innen flyktninghjelp og handel.

De som grunnla FN hadde høye forventninger om at organisasjonen skulle forhindre konflikter mellom verdens nasjoner og gjøre krig i fremtiden umulig gjennom kollektiv sikkerhet. Disse forhåpningene har ikke blitt oppfylt, men verden har hittil ikke fått oppleve en ny verdenskrig. Mellom 1947 og 1991 ble verden oppdelt i to ideologiske blokker under den kalde krigen, og all overenskomst og fredsinnsats var komplisert. Etter den kalde krigens slutt vokste igjen forhåpningene om at FN skulle bli en organisasjon som virkeliggjorde verdensomfattende samarbeid og fred. Det har imidlertid vært flere aktive konflikter siden da, og etter Sovjetunionens fall har USA inntatt en så dominerende stilling at det skaper nye problemer for FN.

Medlemsland

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: FNs medlemsland. Se også: Observatørstatus i FNs hovedforsamling

Det er 193 medlemsland i FN.

De 51 statene som grunnla FN i 1945 var:
Argentina, Australia, Belgia, Bolivia, Brasil, Canada, Chile, Colombia, Costa Rica, Cuba, Danmark, Den dominikanske republikk, Ecuador, Egypt, El Salvador, Etiopia, Frankrike, Guatemala, Hellas, Haiti, Honduras, Hviterussiske SSR, India, Irak, Iran, Jugoslavia, Libanon, Liberia, Luxembourg, Mexico, New Zealand, Nicaragua, Nederland, Norge, Panama, Paraguay, Peru, Filippinene, Polen, Republikken Kina, Saudi-Arabia, Sovjetunionen, Storbritannia, Syria, Sør-Afrika, Tsjekkoslovakia, Tyrkia, Ukrainske SSR, Uruguay, USA og Venezuela.

Den hellige stol (Vatikanstaten) og Palestina har status som observatørstater uten medlemskap.

Et verdenskart som viser FNs medlemsland, ifølge FN. Merk at Antarktis ikke har noen regjering; Vest-Sahara er omstridt.

Hovedkvarter

[rediger | rediger kilde]
FN-bygningen i New York.

Utdypende artikkel: FN-bygningen

FNs hovedkvarter ligger i New York og er en bygning formet som et gyllent rektangel. Den ligger i Turtle Bay-området, øst for Midtown i Manhattan, med utsikt over East River. Selv om bygningen ligger i New York er området den ligger på betraktet som internasjonalt område. Franklin D. Roosevelt East River Drive går forbi like under konferansebygningen i komplekset. Andre større FN-kvarter ligger i Genève (Palais des Nations, Wien (UNO-City), Nairobi (UNON), samt i Roma, Haag, Addis Abeba, Montréal, København, Bonn med flere.

Språk

[rediger | rediger kilde]

FNs seks offisielle språk, brukt i møter mellom regjeringer fra ulike nasjoner og dokumenter er arabisk, kinesisk, engelsk, fransk, russisk og spansk.[10][11] Sekretariatet bruker to arbeidsspråk, britisk engelsk og fransk.

Fem av de offisielle språkene ble valgt da FN ble grunnlagt (språkene brukt av de permanente medlemmene av Sikkerhetsrådet, pluss spansk, som var offisielt språk i mange av medlemslandene på den tiden). Arabisk ble lagt til i 1973, ettersom antall arabisk-talende medlemsstater hadde økt betydelig siden 1945, og oljekrisen i 1973 viste behovet for å legge det til. En «dokumentspråk»-status ble gitt til tysk i 1974, og ga dermed tillatelse til å oversette viktige dokumenter (imidlertid betalt av de tysk-talende medlemslandene).[12]

FN-standarden for engelskspråklige dokumenter (United Nations Editorial Manual) følger britisk praksis, etter Oxfords standarder. FNs standard for kinesisk (standard mandarin) skiftet da Republikken Kinas (Taiwan) plass ble gitt til Folkerepublikken Kina i 1971. Fra 1945 til 1971 ble tradisjonelle kinesiske tegn brukt, men etter 1972 tok man i bruk forenklede kinesiske tegn.

Finansiering

[rediger | rediger kilde]
De største bidragsyterne, budsjettet 2006[13][14] Bidrag (i prosent av det totale FN-budsjettet)
USA 22,00 %
Japan 19,47 %
Tyskland 8,66 %
Storbritannia 6,13 %
Frankrike 6,03 %
Italia 4,89 %
Canada 2,81 %
Spania 2,52 %
Kina 2,05 %
Mexico 1,88 %
Australia 1,59 %
Brasil 1,52 %

FN er finansiert gjennom bidrag fra medlemstatene. FN og FNs underorganisasjoners vanlige toårsbudsjettet blir betalt ut fra vurderinger. Generalforsamlingen godkjenner det vanlige budsjettet og fastslår beløpet hvert medlem skal bidra med. Dette er for det meste basert på hvilke muligheter hvert land har til å betale, bedømt ut fra bruttonasjonalprodukt (BNP), med enkelte omstillinger ut fra gjeld og inntekt pr. innbygger.[15]

Generalforsamlingen har prinsippet om at FN ikke skal være for avhengig av kun et medlem for å kunne finansiere sine operasjoner. Én nasjon skal derfor ikke betale mer enn en viss sum. I desember 2002 reviderte forsamlingen bidragsskalaen for å reflektere over den daværende globale økonomiske situasjonen. Som en del av revisjonen ble maksimumssummen for budsjettet senket fra 25 % til 22 %. USA er det eneste medlemmet som betaler høyest mulig sum. I tillegg til en maksimumssum er det satt et minimumsbeløp på 0,001 % som alle medlemsnasjoner må betale. Helt ned til de minst utviklede landene blir det bedt om en andel på 0,01 %.[15]

Det nåværende budsjettet er estimert til 4.19 milliarder dollar[15] (beregnet ut fra de største bidragsyterne).

En stor del av FNs utgifter går til FNs fredsbevarende arbeid og sikkerhet. Det nåværende budsjettet for fredsbevaring for 2005–2006 er på 5 milliarder dollar (sammenlignet med kjernebudsjettet på 1,5 milliarder dollar i den samme perioden), med rundt 70 000 tropper i 17 forskjellige oppdrag rundt om i verden.[16] FNs fredsoperasjoner blir betalt ved beskatning, hvor man regner ut fra de forskjellige landenes økonomi, men inkluderer en større sum fra de fem permanente Sikkerhetsråds-medlemmene, som må godkjenne alle fredsbevarende operasjoner. Ekstrautgiften fører til lavere utgifter for de mindre utviklede landene. Pr. 1. januar 2008 var de ti største finansielle bidragsyterne til FNs fredsbevarende operasjoner USA, Japan, Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Italia, Taiwan, Canada, Spania og Sør-Korea.[17]

FNs underorganisasjoner og særorganisasjoner (f.eks. UNICEF og UNDP) inkluderes ikke i det normale budsjettet, men blir finansiert av store bidrag fra medlemslandene. Det meste av dette er finansielle bidrag, men noe er landbruks- og handelsvarer donert til hardt rammede befolkningsgrupper.

Arbeidsområder og mål

[rediger | rediger kilde]
FN-soldater i oppdrag i Eritrea og Etiopia

Arbeid for fred

[rediger | rediger kilde]
Se også: Ikkespredningsavtalen

Visjonen som FN er skapt ut ifra er «å sikre verdensfreden», og derfor er fredsarbeid FNs største oppgave. I FN-pakten står det at de skal «redde kommende slektsledd fra krigens svøpe.» Målet med å bevare verdensfreden har vært FNs sentrale mål i alle de årene de har eksistert. Blant annet arbeider FN med å løse tvister og uenigheter mellom nasjoner, dempe spenninger, forebygge konflikter og sette en stopper for militære kamper.

FN har gjennomført en rekke operasjoner som blant annet har vært fredsskapende tiltak, fredsbevarende innsats og humanitær bistand. Dette er måten FN har spilt en hovedrolle ved løsning av langvarige konflikter, men det er også flere konflikter hvor FN kommer til kort. Behovet for fredsmekling og fredsbevarende innsats har økt i de siste årene, og i 1988–1998 ble det satt i gang 35 nye operasjoner. Til sammenligning ble det kun satt i gang 13 de 40 foregående årene.

FN arbeider med stansing av rustningskappløpet, og å redusere de offensive våpnene. Etter Ikkespredningsavtalen, som er ratifisert av over 170 land, vil atommaktene holde seg fra å hjelpe andre land med å utvikle atomvåpen, samtidig som de selv vil ruste ned. Denne avtalen ble sluttet under FNs ledelse, og trådte i kraft i 1970. Den ble senere, i 1995 under granskningskonferansen, forlenget på ubestemt tid.

Fredsbevarende styrker

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: FNs fredsbevarende styrker

Kart som viser hvor FN har eller har hatt fredsbevarende styrker pr. 2008. Lyseblått indikerer operasjoner i aktivitet, mens mørkeblå viser tidligere aktivitet.

FNs fredsbevarende styrker blir sendt til områder der væpnede konflikter i nyere tid har endt (eller sluttet) for å sikre at fredsavtalene som blir inngått blir fulgt og for å hindre at konflikten igjen blir utløst av opprørere. Hvilke fredsbevarende operasjoner som skal settes i gang samt deres størrelse og mandat, bestemmer Sikkerhetsrådet. De fleste operasjoner har et mandat på omtrent seks måneder, men kan forlenges. Medlemslandene blir oppfordret av Generalsekretæren å bidra med mannskap, ettersom FN ikke har sin egen hær.

FNs fredsbevarende styrker (kalt De blå hjelmene) mottok Nobels fredspris i 1988. I 2001 vant FN og Generalsekretæren Kofi Annan Nobels fredspris «for sitt arbeid for en bedre organisert og mer fredfull verden».[18] [19]

Per 31. desember i 2007 var 83 854 FN-soldater, militære observatører og sivile politifolk i FNs tjeneste rundt om i verden. Hvis man regner med sivilt personell internasjonalt og lokalt blir tallet 104 146. Fra begynnelsen, i 1948, og frem til desember i 2007 hadde 2 420 personer omkommet under innsats for fredsbevarende prosjekter.

Generalforsamlingen vedtar budsjettene for hver fredsbevarende operasjon. Kostnadene fordeles mellom medlemslandene, en kostnad som beregnes og fastsettes av Generalforsamlingen. Kostnadene totalt for FNs operasjoner fra 1. juli 2007 til 30. juni 2008 er på ca. 6,8 milliarder dollar. Til sammenligning så var kostnadene i 1986 på 626 millioner dollar.[20]

Arbeidet for menneskerettigheter og rettferdighet

[rediger | rediger kilde]
Se også: Menneskerettighetserklæringen

Også rettferdighet og menneskerettigheter står sentralt i FN-pakten, og FN arbeider for internasjonale regler for menneskerettigheter, slik at både enkeltmennesker og stater sikres fra overgrep og urettferdighet. Noe av det første FN gjorde var å formulere Verdenserklæringen om Menneskerettigheter, som proklamerte enhver kvinne og manns grunnleggende rettigheter og friheter: «retten til liv, frihet og nasjonalitet, tanke-, overbevisnings- og religionsfrihet, retten til arbeid og utdannelse, til deltakelse i landets styre», og mange andre rettigheter. Den erklæringen ble vedtatt den 10. desember i 1948, som i dag blir markert som menneskerettighetenes dag. Senere, i 1976, ble to internasjonale menneskerettighetskonvensjoner vedtatt (en juridisk bindende, en ikke). En av de omhandler de økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheten, den andre borgerrettigheter og politiske rettigheter. Disse tre erklæringene utgjør den internasjonale rettighetsloven, som gjelder for alle land og folk.

Videre har FN vært med i vedtak av andre internasjonale konvensjoner: blant annet om kvinners rettigheter, rasediskriminering, barns rettigheter og flere menneskerettigheter. Som det eneste mellomstatlige organet for menneskerettigheter, holder FN åpne møter om krenkelser av menneskerettigheter over alt i verden hvor de inntreffer.[21]

Arbeidet mot fattigdom og for utvikling

[rediger | rediger kilde]
Se også: Tusenårsmålene

Både FN og utviklingsforskere fremholder at det er en klar sammenheng mellom verdensfred og økonomisk og sosial utvikling, og ifølge FN-pakten er det en av FNs hovedoppgaver å fremme bedre levestandard, bedre sysselsetting og økonomisk og sosial fremgang. FN bruker i dag store deler av sine ressurser på tiltak for å skape bedre levekår for verdens befolkning.

Tre fjerdedeler av verdensbefolkningen bor i U-land, og 1,3 milliarder mennesker lever i dyp fattigdom, og avstanden mellom rike og fattige øker stadig. FNs generalforsamling mener det er behov for å endre de internasjonale økonomiske forholdene, dette for at U-landene skal få en rettferdig plass inn i verdensøkonomien.

I 2000, på møtet i New York fra den 6.–8. september, vedtok Generalforsamlingen Tusenårserklæringen, hvor alle medlemslandene forpliktet seg å gjøre en innsats for å bekjempe fattigdommen, samt andre konkrete mål som sult, sykdommer, analfabetisme og kvinnediskriminering. Det ble i forbindelse med den erklæringen definert åtte mål som man ønsker nådd innen år 2015.

FNs hovedorgan for fattigdomsbekjempelse er FNs utviklingsprogram (UNDP), og arbeider for økonomisk og sosial utvikling. Utviklingsprogrammet har kontorer i 166 land. Blant andre FN-organer som arbeider for utvikling er FNs barnefond (UNICEF), som bistår 158 land. UNICEF arbeider primært med vaksinering, primærhelsetjeneste, ernæring, grunnutdannelse, likeverd og beskyttelse.

Ved siden av det langsiktige arbeidet for bekjempelse av fattigdom har også FN humanitær hjelp som er i akutt nød, som blant annet naturkatastrofer og sultkatastrofer, samt menneskeskapte kriser som flyktningssituasjoner og mennesker i konfliktområder, hvor mennesker har akutt behov for hjelp. OCHA samordner denne bistanden, både innad i FN og i kommunikasjonen mellom FN og de respektive landenes regjeringer og frivillige organisasjoner. Nordmannen Jan Egeland var leder for OCHA fra 2003 til 2006.[22]

Andre aktiviteter

[rediger | rediger kilde]

Avkoloniseringen

[rediger | rediger kilde]
Se også: Avkolonisering

I tillegg til de ovennevnte aktivitetene holder FN konferanser og er internasjonale observatører. I løpet av tiden FN har eksistert har over 80 kolonier oppnådd uavhengighet.[23] Generalforsamlingen vedtok Erklæringen om uavhengighet for koloniland og -folk i 1960, uten motstemmer, selv om de største kolonimaktene avholdt seg fra å stemme. Gjennom FNs spesialkomité for avkolonisering,[24] opprettet i 1962, har FN hatt et stort fokus på avkolonisering. FN har også støttet nye stater som har oppstått ved å erklære seg selvstendig ved eget initiativ. Komiteen har observert for at alle land større enn 20 000 km² er avkolonisert, og deretter fjernet de fra FNs liste over ikke-selvstyrte områder, bortsett fra Vest-Sahara.

Konferanser

[rediger | rediger kilde]
Isbjørnen Knut, født i Berlin, var den offisielle dyremaskotten på konferansen for biologisk mangfold som ble holdt i Bonn i 2008. Han er et symbol på globale klimaforandringer.

FN har også arrangert en rekke verdenskonferanser, hvor det diskuteres hvordan globale problemer kan løses. På konferansene samles statsledere og ministre fra nesten alle verdens stater, samt representanter fra mange av de frivillige organisasjonene og fra det sivile samfunn. Konferansene avholdes av Generalforsamlingen. Eksempler på slike konferanser er:

Temaperioder

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Liste over FN-dager

FN erklærer og koordinerer temaperioder, perioder hvor de observerer noen saker som angår det internasjonale samfunnet. Ved å benytte FNs symbolisme, og Forente nasjoners systems infrastruktur, har enkelte år eller dager fått spesiell status for enkeltsaker. Eksempler på dette er Verdens tuberkulosedag, Jordens dag og Internasjonalt år for poteten i 2008.

FN-dagen 24. oktober

[rediger | rediger kilde]

FN-dagen har vært feiret 24. oktober hvert eneste år siden 1948. Dagen markeres over hele jorda med møter, diskusjoner og utstillinger om FNs arbeid og mål.

Organisasjon

[rediger | rediger kilde]

FN er bygget på fem hovedorganer (formelt seks, Tilsynsrådet ble suspendert i 1994): FNs hovedforsamling (generalforsamling), FNs sikkerhetsråd, FNs økonomiske og sosiale råd, FN-sekretariatet og Den internasjonale domstolen.

Generalforsamlingen

[rediger | rediger kilde]
Møte i FNs generalforsamling

Utdypende artikkel: FNs generalforsamling

Alle medlemmer har sete i generalforsamlingen, med en stemme hver, uansett størrelse og makt i det internasjonale samfunnet. Generalforsamlingen er oppdelt i åtte faste komiteer og en rekke underkomiteer. De er også oppdelt i uformelle regionale grupper (eksempelvis den latinamerikanske, den østeuropeiske, den arabiske, osv.) De beste tillitsvervene i FN går på omgang mellom disse regionale grupper. Generalforsamlingen er det FN-organet, som har den bredeste kompetanse, men har ikke nødvendigvis øverste myndighet på alle områder.

Når Generalforsamlingen stemmer over viktige beslutninger, trengs det ⅔ flertall av de som er til stede, og det er påkrevd å stemme. Eksempler på slike saker kan være forslag med hensyn til fred og sikkerhet; valg av medlemmer til organene; opptak, fjerning og utestengelser av medlemmer; og finansielle saker. Alle andre saker blir avgjort ved normalt flertall. Hvert medlemsland har én stemme. Bortsett fra tilskuddet til budsjettet er ingen resolusjoner bindende for medlemmene. Generalforsamlingen har mulighet til å henstille alt som skjer innen FN, utenom ting som har med fred og sikkerhet å gjøre; dette er Sikkerhetsrådets område.

Sikkerhetsrådet

[rediger | rediger kilde]
FNs sikkerhetsråds møtelokale

Utdypende artikkel: FNs sikkerhetsråd

Sikkerhetsrådet består av 15 medlemmer, hvorav 5 faste (Kina, Frankrike, Russland, Storbritannia og USA) har vetorett. Rådet har hovedansvaret for sikkerhetsproblemene i verden, men er handlingslammet hvis et av de faste medlemmer nedlegger veto mot et forslag, for eksempel slik Russland og Kina ofte gjør i forhold til kritikk av Syria, og USA i forbindelse med kritikk av Israel. I teorien kan rådet pålegge FNs medlemsland å delta i økonomiske, kommunikasjonsmessige og militære sanksjoner mot en stat som representerer en trussel mot fred.

Det økonomiske og sosiale råd

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: FNs økonomiske og sosiale råd

Det økonomiske og sosiale råd assisterer Generalforsamlingen innen saker som har med internasjonal økonomi, samarbeid og utvikling å gjøre. Det økonomiske og sosiale råd har 54 medlemmer, samtlige valgt av Generalforsamlingen for en periode på tre år. Presidenten er valgt for en ett-års-periode, og valgt blant medlemslandene med minst eller middels makt. Rådet møtes en gang i året, i juli, i en periode på fire uker. Siden 1998 har det også blitt holdt et annet møte hver april hvor finansministrene møter nøkkelkomiteer fra Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet. Rådet har som funksjon å samle informasjon og gi medlemsnasjonene råd og anbefalinger. I tillegg har rådet gode muligheter til å fremme politiske sammenhenger og samordne de ulike funksjonene FNs organer har, og det er i disse rollene rådet er mest aktivt.

Sekretariatet

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: FN-sekretariatet

FN-sekretariatet er ledet av Generalsekretæren, og arbeider med studier, informasjon og fasiliteter FN trenger til sine møter. Sekretariatet tar seg også av oppgaver gitt av Sikkerhetsrådet, Generalforsamlingen, Det økonomiske og sosiale råd og de andre FN-organene. De forente nasjoners pakt fastslår at medlemmene av sekretariatet skal velgest ut fra kriteriene effektivitet, kompetanse og rettskaffenhet, samt etter forskjellig geografisk bakgrunn.

Pakten fastslår at medlemmene ikke skal oppsøke eller ta imot instruksjon fra noen annen autoritet enn FN. Alle landene som er medlem av FN skal respektere sekretariatets internasjonale profil, og ikke prøve å påvirke de på noen måte. Lederen for sekretariatet er alene ansvarlig for sekretariatets valg.

Lederens oppgaver er å hjelpe til med å løse internasjonale konflikter, administrere fredsbevarende operasjoner, organisere internasjonale konferanser, samle informasjon om realiseringen av sikkerhetsrådets vedtak og konsultere med regjeringene av medlemslandene om de forskjellige initiativene. Generalsekretæren kan gjøre Sikkerhetsrådet oppmerksom på alt som, etter vedkommendes mening, kan true internasjonal fred og sikkerhet.

Den internasjonale domstolen

[rediger | rediger kilde]
Fredspalasset, Den internasjonale domstolens sete. Haag, Nederland.

Utdypende artikkel: Den internasjonale domstolen

Den internasjonale domstolen ligger i Haag, Nederland, og er FNs største juridiske organ. Det ble opprettet i 1945 i De forente nasjoners pakt, og ble tatt i bruk i 1946 som etterfølger av Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie. Den internasjonale domstolens vedtekter er, på samme måte som forgjengerens, hovedkonstitusjonsdokumentet som utgjør og regulerer domstolen.[26]

Den internasjonale domstolens bygning er Fredspalasset i Haag, delt med Haagakademiet for internasjonal rett, et privat senter hvor man studerer internasjonale rett. Flere av domstolens nåværende dommere er enten alumni eller tidligere flinke medlemmer av akademiet. Domstolens mål er å dømme i konflikter mellom ulike stater. Domstolen har dømt i saker angående blant annet krigskriminalitet, illegal statsinnblanding og etnisk rensing, og er fremdeles aktiv.[27]

En lignende domstol, Den internasjonale straffedomstolen, ble opprettet i 2002 etter initiativ fra generalforsamlingen for å straffeforfølge enkeltindivider for krigsforbrytelser. Domstolen har i likhet med Den internasjonale domstolen sete i Haag, selv om rettssakene kan holdes hvor som helst. Den internasjonale straffedomstolen er avhengig av FN innen blant annet personell og finansiering, men noen av møtene holdt av Den internasjonale straffedomstolens styre blir holdt i FN. Det er en «forholdenighet» mellom Den internasjonale straffedomstolen og den delen av FN som styrer hvordan de to institusjonene betrakter hverandre rettslig.[28]

Generalsekretæren

[rediger | rediger kilde]
Nåværende generalsekretær, António Guterres.

Utdypende artikkel: FNs generalsekretær

Generalsekretæren er lederen av sekretariatet, en av organene i FN, og er også de facto talsmann og leder for FN. Denne er ikke bare leder av administrasjonen, men har også mulighet til å spille en politisk rolle for eksempel ved å henlede sikkerhetsrådets oppmerksomhet på forhold som etter hans mening kan true opprettholdelsen av mellomfolkelig fred og sikkerhet.

Generalsekretæren blir valgt av Generalforsamling etter anbefaling fra Sikkerhetsrådet. António Guterres, Portugals tidligere statsminister er FNs generalsekretær fra januar 2017.

Liste over generalsekretærer

[rediger | rediger kilde]
Nr. Navn Opphavsland Periode Merknad
Gladwyn Jebb Storbritannias flagg Storbritannia 1945–1946 Fungerende generalsekretær
1 Trygve Lie Norges flagg Norge 2. februar 1946–10. november 1952 Gikk av
2 Dag Hammarskjöld Sveriges flagg Sverige 10. april 1953–18. september 1961 Døde i en flyulykke i Afrika
3 U Thant Burmas flagg Burma 30. november 1961–1. januar 1972 Første generalsekretær fra Asia
4 Kurt Waldheim Østerrikes flagg Østerrike 1. januar 1972–1. januar 1982
5 Javier Pérez de Cuéllar Perus flagg Peru 1. januar 1982–1. januar 1992 Første generalsekretær fra Sør-Amerika
6 Boutros Boutros-Ghali Egypts flagg Egypt 1. januar 1992–1. januar 1997 Første generalsekretær fra Afrika, ble ikke gjenvalgt på grunn av kritikk fra USA
7 Kofi Annan Ghanas flagg Ghana 1. januar 1997–1. januar 2007
8 Ban Ki-moon Sør-Koreas flagg Sør-Korea 1. januar 2007–1. januar 2017 Ble gjenvalgt 21. juni 2011
9 António Guterres Portugals flagg Portugal 1. januar 2017–

Organisasjoner under FN

[rediger | rediger kilde]

Det er flere organisasjoner underlagt FN, mer eller mindre selvstendige. Disse jobber med sine spesialområder, spesielt i utviklingsland.

Særorganisasjoner

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: FNs særorganisasjoner

UNESCOs flagg

FN har totalt 17 særorganisasjoner. Disse er:

I tillegg finnes det en rekke andre internasjonale organisasjoner som samarbeider med FN, men som ikke har status som særorganisasjoner, blant annet:

Underorganisasjoner

[rediger | rediger kilde]

FN-organisasjoner i Norge

[rediger | rediger kilde]

FN har ikke et eget kontor i Norge, men noen FN-organisasjoner har tilstedeværelse her i landet. UNDP og UNICEF har kontorer i Oslo og GRID Arendal er en gren av UNEP.

Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål er den norske grenen (nasjonalkomité) av FNs kvinneorganisasjon UN Women.[29]

FN-sambandet

[rediger | rediger kilde]

I over 100 land finnes det såkalte FN-forbund, uavhengige ikke-statlige organisasjoner, som er organisert under paraplyen World Federation of United Nations Associations (WFUNA).[30]

Den norske grenen av denne verdensorganisasjonen heter FN-sambandet, som er et uavhengig informasjonssenter, med FN og internasjonale spørsmål som arbeidsområde. Målgruppene er alt fra skoleverket og mediene til publikum for øvrig.

Viktige saker

[rediger | rediger kilde]

FN har mange ganger kritisert Israel for okkupasjon av deler av Palestina og for undertrykking av palestinere. [31]

FN har med overveldende flertall fordømt Russlands invasjon av Ukraina 2022. [32]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Research Organization Registry Data (ROR release v1.19)[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Global LEI index, besøkt 17. september 2024[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ www.nobelprize.org[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ www.nobelprize.org[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ «The United States and the Founding of the United Nations, August 1941 – October 1945». Washington: U.S. Department of State – Office of the Historian. oktober 2005. Arkivert fra originalen 23. oktober 2005. 
  6. ^ De forente nasjoners pakt[død lenke], Utenriksdepartementets traktatregister.
  7. ^ «St. meld. nr. 15 (1945–46) Om Norges deltagelse i de Forente Nasjoners Forberedende Kommisjon og i første del av de Forente Nasjoners første Generalforsamling m. v.», Stortingets forhandlinger 1945–46. Annen del. Sitat: «Ved kgl. res. av 5. oktober 1945 (St.prp. nr. 5 (1945) avga Utenriksdepartementet innstilling om innhentelse av Stortingets samtykke til at Norge tilrådte De forente nasjoners pakt. Proposisjonen ble behandlet av den utvidede utenriks- og konstitusjonskomité som uttalte (Innst. S. nr. 43 (1945)) at komitéen gjerne hadde sett at proposisjonen kunne ha vært behandlet av det nyvalgte Storting. Den var imidlertid klar over at viktige utenrikspolitiske hensyn kunne gjøre en øyeblikkelig ratifikasjon påkrevet og anbefalte derfor at regjeringen fikk bemyndigelse til å ratifisere Pakten. Stortinget fattet beslutning herom i møte 14. november 1945. I henhold til den gitte bemyndigelse ble det ved kgl. resolusjon av 16. november 1945 fattet vedtak om å ratifisere Pakten.»
  8. ^ Norbert Götz. «The Absent-Minded Founder: Norway and the Establishment of the United Nations». Diplomacy & Statecraft 20 (2009) 4: 619–637.
  9. ^ «United Nations» (på engelsk). Wordorigins.org. 3. februar 2007. Arkivert fra originalen 31. mars 2016. Besøkt 17. mai 2008. 
  10. ^ «Basic Facts About The United Nations», av De forente nasjoner (2004) ISBN 9211009367
  11. ^ «What are the official languages of the United Nations?» (på engelsk). United Nations. desember 2002. Arkivert fra originalen 12. oktober 2007. Besøkt 14. april 2008. 
  12. ^ Stevenson, Patrick (1998). The German Language and the Real World: Sociolinguistic, Cultural, and Pragmatic Perspectives on Contemporary German. Oxford, England: Oxford University Press. s. 47. ISBN 0198237383. 
  13. ^ Listen er ikke komplett, viser kun de største bidragsyterne til FNs budsjett for 2006
  14. ^ «Report of the Committee on Contributions (2006)» (PDF) (på engelsk). United Nations. 30. juni 2006. 
  15. ^ a b c «Fifth Committee Approves Assessment Scale for Regular, Peacekeeping Budgets, Texts on Common System, Pension Fund, as it Concludes Session (Press Release)» (på engelsk). Forente nasjoner. 22. desember 2006. 
  16. ^ «United Nations Peacekeeping Operations». Forente nasjoner. 31. desember 2007. Besøkt 24. mars 2008. 
  17. ^ «Financing of UN Peacekeeping Operations» (på engelsk). Forente nasjoner. 
  18. ^ Engelsk tekst: «for their work for a better organized and more peaceful world»
  19. ^ «Nobel Peace Prize Laureates» (på engelsk). Nobelinstituttet. Arkivert fra originalen 5. mai 2007. Besøkt 5. mai 2007. 
  20. ^ Ingvild Øgstad (12. mars 2008). «FN og fred» (på norsk). FN. Besøkt 11. mai 2008. [død lenke]
  21. ^ Anne-Merethe Pedersen (10. januar 2007). «FN, menneskerettigheter og rettferdighet» (på norsk). FN. Arkivert fra originalen 18. mai 2008. Besøkt 11. mai 2008. 
  22. ^ Anne-Merethe Pedersen (23. april 2007). «FN, fattigdom og utvikling» (på norsk). FN. Arkivert fra originalen 30. april 2008. Besøkt 11. mai 2008. 
  23. ^ «Trust and Non-Self-Governing Territories, 1945-1999» (på engelsk). Forente nasjoner. Arkivert fra originalen 3. mai 2011. Besøkt 17. mai 2008. 
  24. ^ «Special Committee of 24 on Decolonization» (på engelsk). Forente nasjoner. Besøkt 17. mai 2008. 
  25. ^ «Establishment of the Court» (på engelsk). Den internasjonale straffedomstolen. Arkivert fra originalen 28. november 2006. Besøkt 5. mai 2007. 
  26. ^ «Statute of the International Court of Justice» (på engelsk). International Court of Justice. Arkivert fra originalen 29. juni 2011. Besøkt 31. august 2007. 
  27. ^ «The Court» (på engelsk). International Court of Justice. Arkivert fra originalen 14. desember 2007. Besøkt 17. mai 2007. 
  28. ^ «Agreement Between the International Criminal Court and the United Nations» (på engelsk). International Criminal Court. 4. oktober 2004. Arkivert fra originalen 14. mai 2021. Besøkt 19. mai 2008. 
  29. ^ Om FOKUS Arkivert 25. januar 2014 hos Wayback Machine., hentet fra deres nettsider 23. januar 2014.
  30. ^ Verdensorganisasjonen WFUNA Arkivert 31. januar 2014 hos Wayback Machine.
  31. ^ "FN har reagert 79 ganger mot Israel", NRK, 16. november 2012
  32. ^ Brev 28. februar fra Generalforsmlingen til Sikkerhetsrådet: Aggression against Ukraine Arkivert 4. mars 2022 hos Wayback Machine., FNs Generalforsamling, 28. februar 2022

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=De_forente_nasjoner&oldid=24758010»