Dackefeiden

Dackefeiden, oppkalt etter Nils Dacke, en bonde og en opprørsleder fra Torsås i sørlige Småland i Sverige, var et bondeopprør i 1542 mot Gustav Vasas skattebyrder og den rådende kirkepolitikken. I området Småland var Dacke og hans følgesvenner misfornøyd med de tunge byrdene av skattene og innføringen av lutheranismen eller protestantismen og konfiskeringen av kirkens eiendommer. I 1543 ble opprøret knust og Nils Dacke ble drept.

Bakgrunn

I 1523 hadde Kalmarunionen i praksis opphørt da Gustav Vasa ble valgt til konge over Sverige. Allerede før den tid hadde unionen blitt svekket av store stridigheter, spesielt mellom kongemakten og høyadelen. Dette hadde påvirket de svensk-danske grensebygdene hvor en sterk selvstendighet hadde utviklet seg som en følge av de mange krigstoktene som hadde passert gjennom området. For å forsvare seg måtte bøndene organisere seg selv og faktisk sluttet bondefred med bøndene på den andre siden av grensen.

Gustav Vasa begynte å organisere en viss form for sentralisering av styringen av Sverige. Nye skatter og kontrollinstrumenter ble innført samt nye pålegg på bøndene. Ikke minst kom mange av bøndene indirekte til å bli påvirket av reformasjonen i og med at mange av kirkene og klostrene ble dratt inn og gitt til adelsmenn og høyadelen som stilte helt andre krav til bøndene enn kirken hadde gjort. Samtidig ble mange nybønder rammet av at det ble tatt inn nye og hardere skatter fra dem.

Nils Dacke var en av disse nybyggende bønder som ble rammet hardest av disse nye reguleringene.

Opprørets utvikling

I 1542 gjorde bøndene i Småland under ledelse av Nils Dacke opprør mot Gustav Vasas regime. Opprøret ble kalt for «Dackefeiden», en underdrivelse med tanke på at det egentlig var en borgerkrig mot kongen. Opprøret var et av mange opprør mot Gustav Vasas styre, men i kontrast til andre samtidige opprør var dette ledet av bønder og ikke støttet av den lokale adelen.

Opprøret begynte sommeren 1542 da kongens fogder ble angrepet og drept da de kom for å kreve skatter. Gustav Vasa reagerte ved å sende en militær styrke ledet av sin svoger, Gustav Olovsson Stenbock. Hans forsøk på å knuse opprøret feilet, og han ble beseiret av Dackes stadig økende hær av bønder. Andre forsøk på å overvinne Dacke militært feilet også.

Opprøret spredde seg raskt over Småland, Öland, Östergötland og skogsbygdene i Västergötland. Byene Kalmar og Jönköping forble dog i kongemaktens hender. De fleste borgerne i byene støttet likevel Nils Dacke, men konsentrasjonen av Gustav Vasas leiesoldater i byene gjorde sitt til at de holdt seg rolige. Kalmar ble utsatt for en blokade på land- og sjøsiden, men bevoktningen mot vann var ikke sterk nok til helt å forhindre inn- og utførsel av varer med skip.

Nils Dacke og hans menn beseiret lett de kongelige styrkene som ikke var vant med strid og krig i vanskelige skogstrakter. Ved Kisa led kongens styrker et uventet, hardt nederlag da Dackes menn lot anlegge en tømmervase som, da den falt ned, knuste leiesoldatene som ikke var forberedt på en slik krigføring i uoversiktlig terreng. Dacke og hans menn hadde raskt tilpasset seg terrenget til sin fordel. Samtidig ble de kongelige troppene i bispesetet i Växjö omringet på alle hold av opprørere. Soldatene ble evakuert til Jönköping og da hersket Nils Dacke og hans menn over hele det indre Småland.

Den 8. november 1542 ble kongen derfor tvunget til å gå med på en fredsavtale. Dacke ble da funksjonell leder for Småland og i den funksjon lot han gjennomføre flere reformer. Den katolske gudstjenesten ble gjeninnført og grensehandelen med Danmark ble igjen tillatt. Men etter hvert begynte bondeorganisasjonen å briste i sammenføyningene.

Mange av Dackes tilhengere hadde problemer med å dra jevnt med de andre bondelederne og drev på med sine egne krigsaksjoner. En av disse var Simon Bagge i Sunnerbo som etter hvert var mer å betrakte som banditt og røver som plyndret bøndene i området. De måtte også kjempe mot en stadig tiltagende isolering da Gustav Vasa forbød all handel med smålendingene, og Dacke selv hadde problemer med å kommunisere med likesinnede bønder andre steder. Misnøye eksisterte i stort sett hele Sverige, men nådde aldri disse bondelederne. På begynnelsen av 1540-tallet slo avlingene feil over hele Småland, noe som økte lidelsene. Nedsettende propaganda om Nils Dacke ble også spredt som merket ham som en forræder og en kjetter.

I løpet av vinteren og våren 1543 slo Gustav Vasas soldater nådeløst tilbake, og Småland havnet atter direkte under den svenske kongen. Det avgjørende slaget skjedde på isflakene ved innsjøene utenfor Virserum.

I mars hadde Gustav Vasa begynt å marsjere fra Linköping til Kalmar med sin hær, bestående av svenske rekrutter og tyske leiesoldater, men han ante uråd på vegen etter erfaringen med tømmervasene ved Kisa og tok ikke den korteste vegen over Högsby til Kalmar, men valgte isteden en omveg over Virserum. Denne gangen ble større styrker benyttet og bøndene ble angrepet fra to kanter, fra Östergötland og Västergötland. Ved å angripe fra isen hadde leiesoldatene en fordel framfor å angripe i et åpent lende, og da Nils Dacke ble såret allerede i begynnelsen av stridighetene, spredde kaoset seg blant bøndene. Til tross for at bondehæren var tallmessig overlegen, kunne deres armbrøster, høygafler og fåtallige skytevåpen ikke beseire den kongelige hæren.

Nils Dacke klarte å flykte til tross for at han var såret, men ble på slutten av august omringet da han nedbrutt forsøkte å flykte fra landet og skutt til døde i Rödby, Blekinge. I henhold til legenden ble hans lik fraktet til Kalmar hvor hans hode ble vist fram for offentligheten med en krone av kobber som en advarsel mot andre.

Etterspill

Etter krigen ventet en sviende hevn mot alle bøndene i deltagende sognene og for dem som hadde deltatt blant opprørerne. Noe amnesti ble ikke gitt. Lederne som ble tatt til fange og henrettet sammen med de prestene som hadde støttet opprøret. Dackes hjembygd ble brutalt herjet og hans slektninger ble enten henrettet eller sammen med andre opprørere deportert til Finland. Samtidig fortsatte kaoset ved flere av de lokale bondehøvdingene fortsatte å leve av plyndringer og drev sin private krigføring selv flere år etter at Nils Dacke var død.

Hvert sogn fikk ulike former for kollektive bøter på mellom 0,8 og 2 mark per bonde. Hver bonde fikk dessuten bøte et antall okser som ble sendt som «forsoningsgaver» til det kongelige magasin i Mälardalen. En annen effekt ble at Gustav Vasa drev igjennom noe drastiske tiltak mens han ventet med innføre andre drastiske reformer. Ved riksdagsmøtet i Västerås 1544 ble det innført arvelig tronfølge, noe som erstattet det tradisjonelle valgkongedømme i Sverige.

Økonomisk ble krigen en katastrofe for Småland og en tilsvarende begynnelse for Sverige som helhet. Sverige kom seg dog igjen ganske hurtig, men Småland trengte flere tiår for å komme opp på det samme befolkningsnivå og økonomiske nivå som før Dackefeiden.

Nils Dacke i dag

I Virserum, stedet der det endelige slaget etter sigende skal ha skjedd, har Nils Dacke blant annet blitt hyllet med en statue i sentrum. I løpet av 1970-tallet ble et teaterstykke om Nils Dacke oppført og det ble satt opp på nytt i Virserum i 2007.

I svensk dagligtale refereres det til noe som skjer sjelden med vendingen: «ikke hendt siden Dackefeiden». Dette er framfor alt et uttrykk i sørlige Sverige, men kan også forekomme i andre steder.

Litteratur

Larsson, Lars-Olof: Dackeland, Norstedts, Stockholm 1979
Alvemo, Bo: Dackefejden, Svenskt militärhistoriskt bibliotek, Luleå 2006
Lindkvist, Thomas; Sjöberg, Maria: Det svenska samhället 800-1820: Klerkernas och adelns tid. Studentlitteratur 2006
Encyclopaedia Britannica – Dacke War
Martinsson, Örjan: Den tyska perioden och Dackefejden – 1538-1543.