Dørstokken heme

Se også: Dørstokken heme (album)

Prøysen ca 1949

Prøysenstua. Miljøet i fortellingene er Prøysens oppvekstmiljø i Ringsaker.

Dørstokken heme er ei novellesamling av Alf Prøysen, utgitt i 1945. Den var Prøysens første bokutgivelse, og den ble senere gjenutgitt i utvidede utgaver i 1949 og 2002. Sammen med Trost i taklampa er det Prøysens lengste prosautgivelse, og den studeres ofte av litteraturvitere som leter etter tema og tendens i forfatterskapet.

Versjoner

I den første utgaven av boka, fra 1945 var det 12 noveller. Én av novellene var tatt ut i 1949-utgaven, og tre nye tilføyd.

2002-utgaven var en del av samleverket Prøysenbiblioteket (1998–2003) med alle prosabøkene til Prøysen i 7 bind. Denne utgaven fikk derved et preg av å samle opp løse prosatekster fra 1939 til 1956 som hadde stått i blad, men ikke vært utgitt i bokform. Det omfattet 11 tekster.

I 1945-utgaven hadde 5 av de 12 novellene først stått på trykk andre steder. De 3 nye i 1949-utgaven og de 11 nye i 2002-utgaven hadde også stått på trykk andre steder først. Av de 19 bladpubliserte novellene hadde 17 stått i Kooperatøren eller Magasinet for alle, én i boka 16 mann forteller (1943) og én i kulturtidsskriftet Figaro i 1946.

Et utvalg noveller fra denne boka ble utgitt på svensk med tittelen Kärlek i maskorna i 1959. Boka var oversatt av Inga Olrog, og inneholdt noveller fra Dørstokken heme, Utpå livets vei (1952) og Kjærlighet på rundpinne (1958).

Tema og budskap

Fortellerstemmen i mange av novellene er «lite synlig. Den er nøytral og distansert», med «et slags skinn av objektivitet.» Boka er skrevet på «tilnærmet dialekt»

Elin Prøysen skriver i forordet til 2002-utgaven at novellene kan leses på flere plan: På ett plan er de tidsdokumenter om samfunnsforhold som ikke lenger finnes. Men miljøet er bare en ytre ramme om skildringer av mellommenneskelige forhold. Humor opptrer både medlidende og ondskapsfull. Et hovedtema er det trøstesløse slitet og drømmene det aldri blir noe av. Novellene forteller sjelden om klassebevissthet og samhold, men ofte om arbeidsfolk som «tråkker på hverandre så godt de kan», og om opprør som fisler bort.

Tre av novellene skildrer kvinner som får psykiske lidelser: «Et steg for langt», «Fin-lampa på Rogne» og «Kniven». Hovedpersonen i de to første novellene utsettes for krenkelser som de møter på ulike vis: raseri, isolasjon eller til slutt identifisering med overgriperen. Hovedpersonen i den siste novella gjenvinner den psykiske balansen.

Knut Imerslund har pekt på at hovedpersonene er «mer opptatt av hvordan en skal overleve, enn av hvordan en skal overvinne fattigdommen. […] de er ikke reflekterte opprørere, og opprøret deres har mer preg av blind avreagering.» I en sammenligning mellom Dørstokken heme og den etterfølgende romanen Trost i taklampa har Imerslund videre pekt på at novellesamlinga er preget av litterær naturalisme, og at skildringen av husmannen i novella «Beinvegen» gir inntrykk av at «han er et offer for samfunnsforhold han ikke overskuer, som han sannsynligvis ikke opplever som menneskeskapte, men som skjebne.»

Ane Hoel peker på at hovedpersonene i novellene er «plassfolket, husmannsfolket, tjenestefolket», og at mange av novellene handler om «den daglige opplevelsen av ulike former for nedverdigelse». Hun peker også på at det er «skjebnen til den svakeste part som opptar Prøysen». I flere av novellene om kvinner som håper på noe bedre i livet, så «fanger gjerne Prøysen jentene i det øyeblikket drømmen brister, i det øyeblikket de begynner å vikle seg inn i edderkoppnettet.»