Hopp til innhold

Svalestjertmåke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Creagrus»)
Svalestjertmåke
Nomenklatur
Creagrus furcatus
Néboux, 1846
Synonymi
Larus furcatus
Populærnavn
svalestjertmåke
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenVade-, måse- og alkefugler
FamilieMåkefugler
UnderfamilieMåker
SlektCreagrus
Økologi
Habitat: terrestrisk, pelagisk utenfor hekketiden
Utbredelse: tilnærmet endemisk for Galápagosøyene

Svalestjertmåke (Creagrus furcatus) er en pelagisk overflatebeitende sjøfugl i den monotypiske slekten Creagrus Bonaparte, 1854 og tilhører gruppen av måker (Larinae). Også arten er monotypisk.

Biologi

[rediger | rediger kilde]
Svalestjertmåke i fri flukt

Svalestjertmåke blir omkring 51–61 cm lang og veier typisk 610–780 g. Vingespennet utgjør normalt cirka 124–139 cm. Arten karakteriseres av en dyp kløftestjert og et relativt langt nebb til måke å være. I hekkedrakt har arten mørkgrå hodehette og mørke brune ekstra store øyne med en smal gul ring rundt. Nebbet er sort og har en hvit flekk ved basen, og ytterdelen har en liten krok og er gråhvit. Oversiden av fjærdrakten er mørkere grå og danner sammen med vingene et karakteristisk triangulært mønster. De lange, spisse vingene er mørkegrå, hvite og lysgrå, med håndsvingfjær som har sorte tupper. Gumpen og stjerten er hvit, i tillegg til undersiden generelt. De undere ekstremitetene er dus rødrosa og relativt korte.[1]

Arten er tilnærmet endemisk for Galápagosøyene og hekker bare der og på Malpelo, ei mindre øy utenfor kysten av Colombia. Arten er imidlertid hovedsakelig utbredt i de østlige delene av arkipelet. Utenfor hekketiden streifer arten sørover langs kysten av Sør-Amerika, fra Ecuador til det sentrale Peru (av og til også så langt sør som til kysten av det sentrale Chile), og er da fullstendig pelagisk.[1]

Arten regnes som den mest nattaktive av alle måker. Man antar dessuten at artens kallesignaler kan ha en ekkolokaliserende funksjon. Arten eter mest om natten, men også noe på dagtid, ofte langt til havs. Fugler er observert etende 500 km fra nærmeste fastgrunn. Føden består i hovedsak av mindre tiarmede blekkspruter, som fanges når disse søker mot havoverflaten om natten, og ellers fisk i sildefamilien (Clupeidae), inkludert Sardinops sagax (søramerikasardin). Arten ser ut til jevnlig å lide av periodisk matmangel.[1]

Arten hekker året rundt, asynkront rundt om på de ulike Galápagosøyene, men synkront innenfor de mange hekkekoloniene. Hekketiden varer gjerne i cirka seks måneder, men den kan vare opp mot 9–10 måneder for enkelte individuelle par. Fuglene danner løselige kolonier med god avstand til andre kolonier. De tetteste kan inkludere opp mot 30 par per 200 m², men enkelte par hekker også solitært. Redet plasseres direkte på bakken, ofte under busker eller steiner og som regel ganske nært sjøen. Hunnen legger ett enkelt egg, som er blekt grønnaktig eller blåaktig. Egget inkuberes av begge foreldrene og klekker etter cirka 33–35 dager. Avkommet mates konstant de første 48 timene, og ungen blir ved redet i flere uker. Den første fulle fjærdrakten oppstår etter cirka 58–65 dager, men ungen holder seg ved kolonien og er avhengig av foreldre i opp mot 90–140 dager.[1]

Inndeling

[rediger | rediger kilde]

Inndelingen i første kolonne følger i hovedsak Taxonomy in Flux og er i henhold til Boyd (2016).[2][3][4][5][6][7][8][9][10][11][12][13][14][15][16][17][18][19] Inndelingen i andre kolonne følger HBW Alive og er i henhold til Burger, Gochfeld & Bonan (2018).[20] I begge tilfeller følger norske navn på grupper og arter Norsk navnekomité for fugl i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[21][22] Norske arts- og gruppenavn i parentes er imidlertid ikke offisielle, men kun midlertidige beskrivelser.

Inndeling etter Taxonomy in Flux Inndeling etter HBW Alive
Treliste
Treliste

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d Burger, J., Gochfeld, M., Garcia, E.F.J. & Kirwan, G.M. (2018). Swallow-tailed Gull (Creagrus furcatus). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/54009 on 18 July 2018).
  2. ^ John H. Boyd III (6. mars 2016). «Taxonomy in Flux. Version 3.03». Arkivert fra originalen 4. desember 2016. Besøkt 8. juni 2016. 
  3. ^ Baker, A.J., S.L. Pereira, and T.A. Paton (2007), Phylogenetic relationships and divergence times of Charadriiformes genera: multigene evidence for the Cretaceous origin of at least 14 clades of shorebirds, Biol. Lett. 3, 205-209.
  4. ^ Baker, A.J., Y. Yatsenko, and E.S. Tavares (2012), Eight Independent Nuclear Genes Support Monophyly of the Plovers: the Role of Mutational Variance in Gene Trees, Mol. Phylogenet. Evol. 65, 631-641.
  5. ^ Barth, J.M.I., M. Matschiner, and B.C. Robertson (2013), Phylogenetic Position and Subspecies Divergence of the Endangered New Zealand Dotterel (Charadrius obscurus), PLoS ONE 8, e78068.
  6. ^ Bridge, E.S., A.W. Jones, and A.J. Baker (2005), A phylogenetic framework for the terns (Sternini) inferred from mtDNA sequences: implications for taxonomy and plumage evolution, Mol. Phylogenet. Evol. 35, 459-469.
  7. ^ Cibois, A., R.W.R.J. Dekker, E. Pasquet, and J.-C. Thibault (2012), New insights into the systematics of the enigmatic Polynesian sandpipers Aechmorhynchus parvirostris and Prosobonia leucoptera, Ibis 154, 756-767.
  8. ^ Crochet, P.-A., F. Bonhomme, and J.-D. LeBreton (2002), Systematics of large white-headed gulls: Patterns of mitochondrial DNA variation in western European taxa, Auk 119, 603-620.
  9. ^ Dos Remedios, N., C. Küpper, P.L.M. Lee, T. Burke, and T. Székely (2015), North or South? Phylogenetic and biogeographic origins of a globally distributed avian clade, Mol. Phylogenet. Evol. 89, 151-159.
  10. ^ Ericson, P.G.P., I. Envall, M. Irestadt, and J.A. Norman (2003a), Inter-familial relationships of the shorebirds (Aves: Charadriiformes) based on nuclear DNA sequence data, BMC Evol. Biol. 3:16.
  11. ^ Fain, M.G., and P. Houde (2007), Multilocus perspectives on the monophyly and phylogeny of the order Charadriiformes, BMC Evol. Biol. 7:35.
  12. ^ Gibson, R. (2010), “Phylogenetic Relationships among the Scolopaci (Aves: Charadriiformes): Implications for the Study of Behavioural Evolution”, M.Sc. thesis, University of Toronto.
  13. ^ Jackson, D.G., S.D. Emslie, and M. van Tuinen (2012), Genome skimming identifies polymorphism in tern populations and species, BMC Research Notes 5:94.
  14. ^ Livezey, B.C. (2010), Phylogenetics of modern shorebirds (Charadriiformes) based on phenotypic evidence: analysis and discussion, Zool. J. Linn. Soc. 160, 567-618.
  15. ^ Pereira, S.L. and A.J. Baker (2008), DNA evidence for a Paleocene origin of the Alcidae (Aves: Charadriiformes) in the Pacific and multiple dispersals across northern oceans, Mol. Phylogenet. Evol. 46, 430-445.
  16. ^ Pereira, S.L. and A.J. Baker (2010), The enigmatic monotypic crab plover Dromas ardeola is closely related to pratincoles and coursers (Aves, Charadriiformes, Glareolidae), Genet. Mol. Biol. 33, 583-586.
  17. ^ Pons, J.-M., A. Hassanin, and P.-A. Crochet (2005), Phylogenetic relationships within the Laridae (Charadriiformes: Aves) inferred from mitochondrial markers, Mol. Phylogenet. Evol. 37, 686-699.
  18. ^ Sternkopf, V. (2011), “Molekulargenetische Untersuchung in der Gruppe der Möwen (Laridae) zur Erforschung der Verwandtschaftsbeziehungen und phylogeographischer Differenzierung”, Ph.D. Dissertation, Ernst Moritz Arndt University of Greifswald.
  19. ^ Whittingham, L., T.M. Frederick, F.H. Sheldon, and S.T. Emlen (2000), Molecular phylogeny of Jacanas and its implications for morphologic and biogeographic evolution, Auk 117, 22-32.
  20. ^ Burger, J., Gochfeld, M. & Bonan, A. (2018). Gulls, Terns, Skimmers (Laridae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52249 on 18 February 2018).
  21. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  22. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Svalestjertmåke&oldid=22777483»