Hopp til innhold

Courrier royal

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Courrier royal
Første nummer av Courrier royal 10. desember 1934
TypeMånedlig tidsskrift (1934-1935), (1938-1940)
Ukentlig tidsskrift (1935-1938)
FormatTabloid
Grunnlagt10. desember 1934
Nedlagt31. mai 1940
Pris1 franc
Redaktør(er)Henri d'Orléans
SpråkFransk
Opplag40 000 (netto 1935),
30 000 (netto 1937),
31 000–32 000 (netto 1939)

Courrier royal var et fransk illustrert tidsskrift som ble utgitt mellom 1934 og 1940 i regi og eierskap av Henri d’Orléans, som var orléanistenes pretendent til den franske tronen.

Tidsskriftet inneholdt hovedsakelig politiske nyheter og analyser, men hadde også mer generelle artikler og artikler om Frankrike historie. Courrier royal holdt i skrift en ærbødig, men tydelig avstand til den rojalistiske bevegelsen Action française, dets avis og bevegelsens ideologiske leder Charles Maurras. I realiteten hadde redaktørene hatt et konfliktfylt forhold i flere år, og med Courrier royal nådde Henri d'Orléans (ideologiske) strid med Maurras om lederskapet over de franske rojalistene et høydepunkt. Striden som til slutt endte med at prinsen i november 1937 brøt med bevegelsen på vegne av sin far Hertugen av Guise og huset Orléans, førte også til at Courrier royal mistet en stor del av sine lesere.[1]

Historie

[rediger | rediger kilde]
Henri d'Orléans og Charles Maurras om bord på passasjerskipet Campana den 5. september 1934 i Genova

Henri d'Orléans hadde allerede i 1933 prøvd seg som redaktør, av bladet Questions du jour med Edouard de La Rocque.[2] Men, Action française (AF) hadde hatt et hvis monopol på rojalismen som ideologi og gjorde det vanskelig for den politisk engasjerte prinsen å ytre seg uavhengig av lederne i AF. Etter å ha satt i gang en tillitskrise i det franske parlamentet og et mislykkede statskupp 6. februar 1934, søkte AF å beholde støtten de hadde hatt fra Huset Orléans. Blant annet arrangerte AF et krus med passasjerskipet Campana[a] på Middelhavet og prøvde å forhandle med grevinne Isabelle d'Orléans-Braganza for å overtale prinsen fra å bryte med dem.[3] Sommeren 1934 ble lederne av AF Charles Maurras, Maurice Pujo og admiral Schwerer mottatt av greven i hans residens i Brussel. Der fortalte han dem om ideen han hadde om å starte et nytt tidsskrift. En ide alle tre var kraftig i mot.[2]

En diskusjon rundt emnet ledet ingen steds hen, og endte håpløst i de små morgentimene. Da greven av Paris viste Maurras til rommet hvor han skulle tilbringe natten, minnet han Maurras på hans triumf over hertugen av Orléans og Larègle, mange år tidligere: «Du var ung da; nå er jeg ung. Fremtiden er med meg; Tenk på det!» Maurras må ha gjort det, for den morgenen ble det inngått et kompromiss. Courrier royal skulle være et uaggressivt tidsskrift, og Action française skulle gi det dets støtte.

Eugen Weber

Det første nummeret av Courrier royal ble lansert 10. desember 1934. Tre måneder senere hadde avisen førti tusen abonnenter, hvor flertallet enten var medlem av Ligue d'Action française eller allerede leste Action françaises avis med samme navn, ifølge publiseringsdirektøren Pierre Longone.[2]

Tidsskriftet tok for seg fransk politikk og nytt om Orléans-familien, som reiser og andre familiebegivenheter.[4] Alt i kombinasjon med fotografi, som ble flittig brukt til å iscenesette familiens sosial påvirking, en erstatning for en svunnen tid, fra et svunnet hoffet. Av tidsskriftets mest kjente bidragsytere var den belgiske forfatteren George Simenon, som hadde en spalte kalt «Historier fra overalt og andre steder.»[2][5]

I september 1935 gikk tidsskriftet over fra månedlig til ukentlig utgivelse med en moderne layout og illustrasjoner.[6] Courrier royal avholdte seg fra vold, ærekrenkelser, antisemittisme og vemmelige karikaturer som ikke skydde noen virkemidler, noe som kjennetegnet de andre monarkistiske publikasjonene.[6] Yves de la Brière skrev i Les Etudes at det som skilte Courrier royal fra Action française, lå i aksenten som ble brukt i deres behandling av ting: «enighetens, nestekjærlighetens, det hjertelige samarbeidets ånd, er ikke en uvesentlig detalj.»[7]

Etter å ha mislyktes i forsøket på å gjøre Courrier royal til en populær kioskavis og på den måten nå lesere utenfor det tradisjonelle høyreorienterte publikum, opprettet Henri d’Orléans, etter mønster fra AFs Camelots du roi, sitt eget nettverk av gateselgere (kalt Propagande monarchiste).[8] Gateselgerne ble utrustet med et nytt emblem bestående av tre franske liljer, for å skille dem fra Camelots med deres éné lilje. Fra juni 1938 til august 1939 økte utsalgsstedene fra 67 til 127.[8]

Karikatur fra Marianne 19. februar 1936, med innskriften: «PÅ KONGELIGVIS». Med lederne i AF Charles Maurras og Léon Daudet som sniker seg inn på en skrivende Greve av Paris og Hertugen av Guis sittende på en trone. Kledd ut som Jacques Clément, sier Daudet: "Greven er min!", mens Maurras, kledd ut som François Ravaillac sier: "Og hertugen er min!" Både Clément og Ravaillac var franske kongemordere.

Greven av Paris gikk så langt i sin ambisjon om å overta lederskapet, at han tok opp kampen med Union des corporations françaises, Action Françaises korporatistiske gruppe, ved å opprette sin egen ved navnet Métiers français. Action française svarte med å sende ut instruksen til sine medlemmer: «Si opp abonnementet på Courrier royal og avvise all hjelp til Propagande monarchiste.»[9]

Dette hendte i begynnelsen av 1937, og instruksen var så effektive at Courrier Royal mistet to tredjedeler av abonnentene og måtte redusere antall sider og skifte format.[9] Fra 1. mai 1937 ble hertugen av Guises motto, som toppen forsiden («Monarkiet er ikke et parti»), supplert med et nytt sitat fra greven av Paris: «Jeg forstår Monarkiet kun med en arbeider- og bondebase.»[8]

D'Orléans og Maurras hadde hatt et konfliktfylt forhold i flere år, men med AF boikott av Courrier royal spisset konflikten seg til ytterligere. Prinsen ønsket å fri seg fra den middelklasse elitismen, som de intellektuelle i Action Française bidro til.[6] Den unge prinsen var mindre konservative enn det Maurras hadde blitt, han var ingen tilhenger av moderne kapitalisme og hadde lært sin korporatisme av Georges Valois. Maurras så for seg kongen som en autoritær skikkelse som lignet mer på Louis XIV, mens greven av Paris tok de tidlige franske kongene som eksempel:[6]

Arbeiderne må, som på Louis XIs tid, på nytt ønsker en rettferdighetens forkjemper som de kan appellere til, mot føydal vilkårlighet

Henri d 'Orleans
Karikatur fra Marianne 8. desember 1937 med innskriften «SMÅJOBBER SOM GÅR TAPT: – Og se til at jeg ikke tar dere å syng i min bakgård igjen!»: Charles Maurras og Léon Daudet, kledd som gatesanger og barberer, forlater Manoir d'Anjou med ordene «Bondeknøl!» og «Almue!». Hertugen av Guise ser dem ut, mens Greven av Paris smiler lurt fra vinduet.

11. november 1937, på Hotel Beau-Rivage i Geneve, leste Henri d'Orléans, i nærvær av en delegasjon franske rojalister, et manifest skrevet av hans far, hvor han og huset Orléans brøt med bevegelsen. AF hadde blitt et politisk parti, som ikke tjente kongefamilien, men brukte den for å tjene seg selv. Henri nølte heller ikke med å ta sterk avstand fra AF og dets nasjonalisme, som ifølge han bare kunne lede til autokrati.[1]

AF fikk overveldende støtte fra republikanere i Frankrike, såvel som nasjonaliser innlands og utenlands. Deres reaksjon var: Hvordan våget denne utakknemlig prinsen, som ikke var noe uten Maurras og AF, å behandle den store tenkeren og hans modige bevegelse på den måten?[7] I august 1938 ble tidsskriftet nødt til å gå tilbake til månedlig utgivelser. Greven av Paris tilskrev denne halv-fiaskoen til «rue du Boccadors uvilje»,[3] med andre ord ledelsen av avisa Action française. Det siste året, i 1939, hadde avisen et opplag på omtrent 31 000.[10]

Selv om det betød kroken på døra for Courrier royal, og at AF ikke hadde lidd noe tap, hadde striden mellom pretendenten og AF ført til en hvis utrenskning av uklare elementer i begge leire. Henri d'Orléans begynte nå å stake ut sin egen kurs, hvor han gjorde det klart at han tok sterk avstand fra voldelige statskupp og antisemittisme.[7] Da avisen opphørte i 1940, stengte i alt 126 utsalgssteder i 61 departementer.[11]

Etter krigen startet prinsens tilhengere opp et nytt tidsskrift kalt Courrier français (senere Courrier 48, Courrier 49 og Courrier 50).[8] Henri d'Orléans selv startet opp Centre Études et de docu­mentation (C.E.D.)[12] som ble Ici France. Bulletin intérieur du Centre d'études et de documentation i 1946[13] og deretter Bulletin mensuel d'information du Bureau politique de Mgr le Comte de Paris (forkortet Bulletin) i 1951.[14]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Fotnoter

[rediger | rediger kilde]
Type nummerering
  1. ^ S.S. Campana ble i 1929 T.V. Irpinia, og figurerte som SS «St. Louis» i filmen De fordømtes reise av Stuart Rosenberg.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Weber, Eugen Joseph (1978). «The Break with Royalty». Action Française. Royalism and reaction in twenthieth-century France. Stanford: Stanford University Press. s. 403–409. 
  2. ^ a b c d Weber, Eugen Joseph (1978). Action Française. Royalism and reaction in twenthieth-century France (på engelsk). Stanford: Stanford Univerity Press. s. 405. 
  3. ^ a b Chiappe, Jean-François (1994). «4 Jean III». La France et le roi. De la Restauration à nos jours (1814-1994) (på fransk). Perrin. s. 629–647. ISBN 9789401506458. 
  4. ^ Bruno Goyet (28. januar 2019). «De la cour au « Monde » : la mise en scène de leur influence sociale par les princes d’Orléans au xxe siècle comme substitut d’une vie curiale disparue». Bulletin du Centre de recherche du château de Versailles. Sociétés de cour en Europe, XVIe-XIXe siècle - European Court Societies, 16th to 19th Centuries. 
  5. ^ «Courrier royal» (på fransk). 30. november 1935. Besøkt 14. september 2023. 
  6. ^ a b c d Weber, Eugen Joseph (1978). Action française. Royalism and reaction in twenthieth-century France (på engelsk). Stanford: Stanford University Press. s. 406. 
  7. ^ a b c Weber, Eugen Joseph (1978). Action Française. Royalism and reaction in twenthieth-century France. Stanford: Sanford University Press. s. 408. 
  8. ^ a b c d Goyet, Bruno (2001). Henri d'Orléans, comte de Paris (1908-1999) : le prince impossible (på fransk). Jacob Odile. s. 211. 
  9. ^ a b Weber, Eugen Joseph (1978). Action française. Royalism and reaction in twenthieth-century France (på engelsk). Stanford: Stanford University Press. s. 407. 
  10. ^ Weber, Eugen Joseph (1978). Action française. Royalism and reaction in twenthieth-century France (på engelsk). Stanford: Stanford University Press. s. 406. 
  11. ^ Goyet, Bruno (2001). Henri d'Orléans, comte de Paris (1908-1999) : le prince impossible (på fransk). Jacob Odile. ISBN 2738109349. 
  12. ^ «BnF Catalogue général». Besøkt 14. september 2023. 
  13. ^ «BnF Catalogue général». Besøkt 14. september 2023. 
  14. ^ «BnF Catalogue général». Besøkt 14. september 2023. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • 1994: David Foubert, Le Comte de Paris et Le Courrier royal, Université du Maine
  • 2001: Nicolas Kessler, Jean Louis Loubet del Bayle «« La révolution est à droite » : l'aventure du Courrier royal», i Histoire politique de la Jeune Droite (1929-1942) une révolution conservatrice à la française, L'Harmattan

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Courrier_royal&oldid=24667668»