Cappella Tornabuoni
| Cappella Tornabuoni | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Område | Firenze | ||
| Plassering | Santa Maria Novella borough 1 | ||
| Byggeår | 1340-årene (1340*–1348*) (freske, skaper: Andrea Orcagna)[1] | ||
| Beliggenhet | |||
 Cappella Tornabuoni 43°46′30″N 11°14′58″Ø | |||
_cappella_Tornabuoni.jpg)
Tornabuonikapellet (italiensk: «La Cappella Tornabuoni») er hovedkapellet i kirken Santa Maria Novella i Firenze med en av byens største freskosykler malt av Ghirlandaio og assistenter i perioden 1485-1490.
Kapellet er inndelt i fire hoveddeler med tematisk gruppering; tre av gruppene er om jomfru Maria, Døperen Johannes og dominikanske helgener, og den fjerde i taket er om de fire evangelistene.
Ghirlandaio fikk i oppdrag å male dette kapellet mens han arbeidet med Sassettikapellet (1483-1486) og imponerte datidens befolkning i Firenze[2], og i dag er kapellet et av hovedverkene i renessansekunsten og i byens kunsthistorie.
Historie
[rediger | rediger kilde] |
 |
Tornabounikapellet ble malt av Ghirlandaio på slutten av 1400-tallet, men det hadde også noen andre fresker før dette fra midt på 1300-tallet. I de senere århundrer er det kun blitt utført noen mindre restaureringer av kapellet.
1300-tallet
[rediger | rediger kilde]Hovedkapellet i Santa Maria Novella fikk sine første freskomalerier på midten av 1300-tallet av Andrea Orcagna, og etterlevninger av disse arbeidene ble funnet under en restaurering i 1940-årene. Dette gjaldt for det meste i tak-hvelvingen og inkluderte scener fra Det gamle testamentet. Noen av disse kunne demonteres og finnes i dag utstilt i kirkens eget museum.
1400-tallet
[rediger | rediger kilde]På slutten av 1400-tallet var Orcagnas fresker i dårlig forfatning og Sassettiene, en rik og mektig florentinsk familie som var bankfolk hos Medici, hadde lenge hatt rett til å dekorert høyalteret i kapellet, mens veggene og koret hadde blitt tildelt Ricci-familien. Men Ricci hadde aldri kommet seg økonomisk etter en konkurs i 1348, og de måtte derfor selge rettighetene til kapellet til Sassetti. Francesco Sassetti ønsket at de nye freskene skulle skildre historiene til Frans av Assisi, men dominikanerne, som var i rivaleri med fransiskaner-ordenen og styrte Santa Maria Novella, nektet. Sassetti overførte derfor rettighetene til Basilica di Santa Trinita der Ghirlandaio utførte et av sine mesterverk i Sassettikapellet. Rettighetene til kapellet i Santa Maria Novella ble deretter solgt av Ricci-familien til Giovanni Tornabuoni.
Ghirlandaio som den gangen drev det største verkstedet i Firenze, mistet likevel ikke oppdraget i Santa Maria Novella ettersom Giovanni Tornabuoni ga ham i oppdrag å male hovedkapellet den 1. september 1485, men denne gang om historiene til jomfru Maria og Døperen Johannes, skytshelgenen til Tornabuoni og Firenze. Det er også mulig at de nye scenene fulgte det samme mønsteret som de gamle freskene til Orcagna.
Ghirlandaio arbeidet så med maleriene i perioden 1485-1490 sammen med sine assistenter, blant annet brødrene David og Benedetto, svigerbroren Sebastiano Mainardi og kanskje også den unge Michelangelo.
Glassmaleriene og vinduene ble også utført etter Ghirlandaios design, og kapellet ble ferdigstilt med en altertavle som portretterer «Maria og jesubarnet med helgener og engler», flankert av to paneler med St. Katarina av Siena og St. Laurentius. På forsiden ble «Kristi oppstandelse» malt, og dette verket finnes nå på utstilling i to gallerier i Berlin og München.
Kapellets oppbygning
[rediger | rediger kilde]
Freskene i kapellet er fordelt over tre vegger og en stor hvelving, med temagrupper som i hovedsak følger denne inndelingen. På to av veggene og delvis på bakveggen kan vi se historiene om jomfru Maria og om Døperen Johannes, som er Firenzes skytshelgen. På venstre og høyre vegg er det tre rader som er delt opp av fiktive arkitekturelementer, og over dette har vi en stor halvbue som går opp mot takhvelvingen. På begge veggene er det tilsammen sju bilder i en fortelling som leses fra henholdsvis nederst til høyre og til venstre.
Bakveggen har tre store glassmalerier laget av Alessandro Agolanti i 1492 etter Ghirlandaios design og utforming. På den nedre delen av veggen har vi donor-portretter av Giovanni Tornabuoni og hans kone Francesca Pitti, mens på hver side av vinduene er det fire små malerier som viser scener med dominikanske helgener og donorene. Over vinduene er det en ny stor halvbue som viser «Kroningen av Maria», og i hvelvingen i taket finner vi de fire evangelistene Matteus, Markus, Lukas og Johannes.
|
Fra Jomfru Marias liv På venstre side i kapellet finner vi:
|
Historier om Døperen Johannes Scenene på høyre side av kapellet er:
|
|
Dominikanske helgener og donorene Freskene i øvre og nedre rad på bakveggen er:
|
De fire evangelistene I hvelvingen finner vi disse freskene:
|
Venstre vegg
[rediger | rediger kilde]På denne veggen finner vi en rekke fresker som viser utvalgte episoder fra jomfru Marias liv.
Utvisningen av Joachim
[rediger | rediger kilde]
Den første episoden viser utvisningen av Joachim, faren til Maria, fra tempelet i Jerusalem. En seremoni finner sted hvor flere personer bærer lam til ofringen, men Joachim blir utestengt fra å delta på grunn av hans påståtte sterilitet.
Ghirlandaio plasserte denne scenen i en overdådig loggia av gresk korsplan, med en sekvens av buer i bakgrunnen og et åttekantet alter i midten der ofringsilden var tent. Personene er belyst ovenifra, som om det skulle komme fra det naturlige lyset fra de virkelige vinduene i Tornabuonikapellet.
To grupper av fiorentinske mennesker som representerer befolkningen vises på sidene av bildet. De har på seg moderne og moteriktige klær (som også har gjort freskene til en kjent kilde for studier av datidens klesdrakter), i motsetning til de viktigste bibelske personene som bærer den vanlige «ikonografiske drakten». På venstre side kan man se to personer som er blitt identifisert som Lorenzo Tornabuoni, sønnen til kapellets donor, og Piero di Lorenzo de' Medici, Lorenzos venn. I den høyre gruppen er det et selvportrett av kunstneren med noen av hans slektninger. Loggiaen i bakgrunnen kan være en representasjon av Ospedale di San Paolo (St. Pauls sykehus) som den gang var under bygging på samme piazzaen som Santa Maria Novella. De to bygningene på sidene er eksempler på typiske byggverk fra 1400-tallets Firenze, preget av rustikk og en øvre loggia.
Marias fødsel
[rediger | rediger kilde]
Den andre scenen i syklusen skildrer Marias fødsel i et luksuriøst rom med innlagte trepaneler under en frise med musikkspillende engler og en gesims av bevingede kjeruber. Rommet er oppdelt av søyler i dekorert relieff, og i nærheten av døra på toppen av trappa kan en se en symbolsk hendelse fra tidligere i historien, omfavnelsen av Anne og Joachim i Den gyldne porten i Jerusalem.
Til høyre legges Anne ned i sengen mens tre unge kvinner forbereder seg på å bade den nyfødte babyen. Sykepleieren som heller vann i et fat er den eneste figuren i rommet som beveger seg raskt. Hennes flagrende gevanter og virvlende skjerf gjøre henne til et ikonisk motiv som en kan finne i mange malerier både av Ghirlandaio og andre malere og skulptører fra denne perioden. Et tidligere skisse av denne kvinnen er blitt bevart i kabinettet for grafikk og tegninger i Uffizi-galleriene.
Flere velkledde fiorentinske damer har kommet på et gratulasjonsbesøk, og vi kan også finne Tornabuonis datter Ludovica portrettert i profil i den første prosesjonen av adelskvinner. Gjengivelsen av de praktfulle kvinnenes klær er spesielt godt utført og scenen er ansett som en av de beste maleriene i kapellet. I motsetning til den forrige scenen kan vi se at alle portrettene er blitt vist en stor omsorg i denne fresken, noe som tyder på at de ble trolig utført av mesteren selv, mens de mindre godt utførte maleriene sannsynligvis er malt av hans assistenter.
Over skapet i bakgrunnen kan vi se en inskripsjon som følger: «NATIVITAS TUA DEI GENITRIX VIRGO GAUDIUM ANNUNTIAVIT UNIVERSO MUNDO» («Din fødsel, oh Jomfru Mor, kunngjorde glede til hele universet»), mens i intarsia-dekoret har kunstneren satt sin signatur: «BIGHORDI» (etternavn Bigordi) og «GRILLANDAI» (den fiorentinske versjonen av hans kallenavn).
I likhet med den forrige scenen er også denne scenen blitt realistisk opplyst, men med en frise i skyggen på høyre side. Mens de fleste av scenene i kapellet har et helt symmetrisk arrangement i deres indre arkitektur og posisjonering av personene, er dette bildet markert asymmetrisk med en søyle som deler det inn i to områder basert på det gyldne snitt. Denne asymmetriske strukturen knytter bildet til fresken «Besøket» der en vegg er plassert for å dele opp bildet på samme måte, mens plasseringen av personene med Anne i sengen og gruppen på venstre side er avspeilet i scenen «Døperen Johannes' fødsel», selv om figurene der er plassert i et mye mer konvensjonelt arrangement.
Presentasjon i tempelet
[rediger | rediger kilde]
«Presentasjonen» er en avansert komposisjon med en rekke personer som er plassert på forskjellige nivåer. I sentrum holder den unge Maria en bok og stiger opp tempelets trapp mot presten mens hun kikker i betrakterens retning. Hennes klossete holdning er kanskje ment å foreslå sin unge sjenanse, men figuren anses som litt merkelig.
Rollen og betydningen av de andre personene i den klassiske arkitekturen i scenen er fortsatt delvis uklart. De kvinnelige figurene til venstre, portrettert med bemerkelsesverdig oppmerksomhet på detaljer, er trolig portretter av reelle kvinner fra samtiden. Ved siden av dem er Anne og Joachim, gjenkjennelige med aureola, som peker på sin datter Maria. To unge kvinner malt av verkstedsassistenter skynder seg ut fra tempelet.
De to små karakterene i midten i forgrunnen har ikke blitt identifisert, de kunne muligens være barn, men har samtidig voksne trekk. Det har vært antydet at dersom de blir observert nedenfra får de et mer ungdommelig utseende, slik at deres uvanlige gjengivelse kan være et teknisk triks av Ghirlandaio. Den symbolske rollen til den halvnakne mannen som sitter på trappen til høyre er ukjent, og ved siden av ham er to gamle menn.
Marias giftemål
[rediger | rediger kilde]
«Marias giftemål» er plassert i en vakker renessansearkitektur, mens komposisjonen av scenen forøvrig er ganske tradisjonell. I sentrum finner vi tempelpresten med de samme ansiktstrekkene som i «Presentasjonen», der han vier inn ekteskapet mellom Josef og Maria. På sidene er det to prosesjoner med menn på høyre side og kvinner til venstre, og noen av mennene er sinte over å ikke ha blitt valgt til å gifte seg med Maria, og blir vist mens de brekker sine kjepper og reiser nevene (en historie med opprinnelse i apokryfe legender om livet til Maria). Josefs klubb, som hadde blitt valgt som den mest livskraftige, er såvidt synlig over skulderen hans. De fleste av portrettene er generelle i sin stil, bortsett fra noen veldig nøye utførte nærme presten.
Det er ikke klart om de mindre personene i hjørnene er barn eller har en annen symbolsk betydning.
Et forberedende skisse for denne scenen har blitt bevart i Gabinetto dei Disegni e Stampe i Uffizi, der presten i sentrum er fraværende.
De vise menn
[rediger | rediger kilde]
Denne scenen ligner på den tilsvarende versjonen i Sassettikapellet (også malt av Ghirlandaio) i mange av detaljene, for eksempel i ruinene og åsene som de vise mennene krysser. Dette er den mest skadede delen av freskosyklusen og har mistet store deler av det sentrale området.
Maria og Jesusbarnet er i sentrum og innrammet av en bue med inskripsjonen: «CAES [AR] AUGUSTO XXXVIII AP». De vise menn er fint utført: spesielt den yngre på venstre side som allerede har begynt å ta av seg kronen som et tegn på ærbødighet.
Påfuglen på buegangen er et symbol på oppstandelsen, og mennene på høyre side med klær som antyder at de kan være utenlandske ambassadører, er mest sannsynlig portretter av Ghirlandaio samtidige. I prosesjonen på høyre side kan en se en giraff som er gjengitt med tydelig realisme (en giraff hadde blitt presentert for Lorenzo de' Medici og brakt til Firenze i 1486).
Massakren av uskyldige
[rediger | rediger kilde]
I sin biografi om Ghirlandaio utnevner Vasari denne scenen som den beste fresken i syklusen på grunn av dens dramatiske og paniske komposisjon. Det er også sannsynlig at Ghirlandaio ble inspirert av scener fra gamle romerske relieffer lik den som er avbildet på triumfbuen i bakgrunnen.
I forgrunnen er det to mødre som kjemper for å redde sine babyer, den til venstre rømmer fra en rytter som angriper hennes barn med en dolk. Den til høyre tar tak i håret til en soldat som holder barnet hennes, og spesielt godt utført er de levende fargene og bevegelsene gjengitt i klærne.
På bakken nederst kan en se likene av mange barn med store blødninger og deler av kroppene kuttet av. Bakenfor på høyre side angriper soldatene mødrene, og en av soldatene faller dramatisk av fra hesten sin. I bakgrunnen ser vi også flere mennesker som ser på scenen fra terrassene som forbinder de to bygningene på sidene med den sentrale triumfbuen.
Marias død og frelse
[rediger | rediger kilde]
Freskosyklusen på den venstre veggen i kapellet avsluttes i den store halvbuen på toppen med en scene av Marias død og frelse. Dette maleriets kvalitet er noe dårligere enn resten av bildene, noe som viser at Ghirlandaio overlot det meste av arbeidet til assistentene og lærlingene sine.
Liket av den gamle Maria ligger på en gressplen omgitt av de tolv apostlene som kysser hennes føtter i et tegn på ærbødighet og gråter og ber. Englene holder fakler mens en av apostlene holder en palme, et symbol på oppstandelse.
I den øvre delen av maleriet vises Maria igjen som ung og attraktiv innrammet av en glorie som støttes opp av engler. Hun blir ønsket velkommen og i bakgrunnen er det åser med slott, fortifiserte byer og til høyre en villa som er Villa Medici i Fiesole.
Historien om Maria avsluttes i bakveggens halvbue med «Kroningen av Maria».
Syklusen bindes også sammen historiene om døperen Johannes i scenen «Besøket».
Høyre vegg
[rediger | rediger kilde]På høyre vegg kan en finne den andre store temagruppen i kapellet og en rekke scener fra historiene om Døperen Johannes' liv.
En engel viser seg for Zakkaria
[rediger | rediger kilde]
I likhet med de andre maleriene på nedre vegg er denne scenen et av de beste i syklusen. Den bibelske episoden er fra åpenbaringen av en engel for Zakkaria og er portrettert i en storslått renessansekirke-arkitektur. Zakkaria er portrettert på alteret midt i sentrum mens engelen Gabriel plutselig dukker opp på hans venstre side for å kunngjøre for ham at han kommer til å få en sønn.
Scenen er fylt opp med seks grupper av personer i seks forskjellige plan. Bortsett fra gruppen på seks jomfruer til høyre er alle de andre portrettene av samtidige fiorentinske personligheter. Nede på venstre side er renessansehumanistene, inkludert Cristoforo Landino (med svart krage) og Agnolo Poliziano (nummer to fra høyre). Personene som står til høyre er slektninger av donoren Tornabuoni, og bak dem er et nytt selvportrett av Ghirlandaio (andre fra høyre, ved siden av en ung gutt med langt hår, sannsynligvis hans sønn eller bror, som også er til stede i «Utvisningen av Joachim»).
Inskripsjonen på buen på venstre side markerer ferdigstillelsen av syklusen i år 1490, og har et sitat av Agnolo Poliziano. Alteret i klassisk stil likner på det som er malt av Leonardo da Vinci i hans «Bebudelsen».
Besøket
[rediger | rediger kilde]
Denne scenen skildrer møtet mellom Maria og den aldrende Elizabeth. Den komplekse komposisjonen har plassert nøkkelepisoden i sentrum, som understrekes av de konvergerende linjene av en den perspektivistiske murveggen og kløften i bakgrunnen. Bak Elizabeth finner vi to jomfruer, mens på de sidene av maleriet har vi to andre grupper av kvinner. Gruppen til høyre inkluderer portretter av samtidige personer: den første i profil er Giovanna degli Albizzi som hadde giftet seg med en av Giovanni Tornabuonis sønner. Vasari hadde feilaktig identifisert henne som Ginevra de 'Benci.
Den detaljerte bakgrunnen viser en sterk påvirkning av både klassisk og flamsk kunst på Ghirlandaio. På høyre side er et gammelt byggverk, mens by-landskapet ved siden av er et typisk trekk for de tidlige flamske maleriene. Balkongen i midten med to unge menn som lener seg utover er trolig en referanse til Jan van Eycks «Madonnaen til kansler Rolin», eller til Rogier van der Weydens «Lukas maler Madonnaen». To andre personer er portrettert vandrende oppover langs med muren i midten. Byen er fantasifull, men detaljer som tårnet til Palazzo Vecchio og klokketårnet til Santa Maria Novella, samt Romas Colosseum er fra virkelige bygninger.
Alle elementene i dette bildet var eksplisitt krevet i Tornabuonis kontrakt med Ghirlandaio: landskapet, byen, dyrene, perspektivet, portrettene og de klassiske elementene.
Døperens fødsel
[rediger | rediger kilde]
Denne scenen er knyttet til «Marias fødsel» på motsatte vegg og syklus ved at de deler et kompositorisk element med sengen som er blitt plassert symmetrisk. Dette rommet er noe mindre luksuriøst enn det tilsvarende på andre side, men det viser trolig fortsatt et værelse fra en velstående fiorentinsk kjøpmann på denne tiden.
Mens lyset faller tungt på figurene i forgrunnen er de andre delvis i skyggen. Elizabeth som er avbildet i sengen viser en rolig og majestetisk holdning og holder en bok i sin venstre hånd. Som i den andre scenen er de to sykepleiere malt med sterke farger for å tiltrekke seg publikums oppmerksomhet. Tre kvinner i forgrunnen er på besøk hos Elizabeth, den første og luksuriøst kledte kan muligens være en slektning av Tornabuoni. Av de to andre personene er den eldste mest sannsynlig Lucrezia Tornabuoni, Giovanni søster, som nylig hadde dødd. Piken som kommer inn fra høyre med en kurv av frukt på hodet sitt ligner på både en av nymfene av Botticellis «Primavera» eller «Salome» malt av Filippino Lippi i Prato-katedralen. I en forberedende tegning som nå henger i Gemäldegalerie i Berlin er piken faktisk Salome som holder Døperens hode.
Verdt å legge merke til er også alle detaljene på de interiørmessige gjenstandene, noe som igjen viser en tydelig påvirkning fra den flamske skolen på Ghirlandaio, en påvirkning som kunne merkes godt i Toscana ellers i denne perioden: de to flaskene med vin og vann som holdes av hushjelpen, sengerammen med en vase og de to granateplene over sengen.
Zakkaria skriver døperens navn
[rediger | rediger kilde]
Dette bildet viser øyeblikket der den stumme Zakkaria skriver sin nye sønns navn på et ark, og det er iscenesatt under en stor søylehall som åpner til et storslått landskap malt i et fugleperspektiv.
Den viktigste scenen er i midten der Zakkaria sitter og ser på sin lille sønn som holdes i Elizabeths armer. Figurene på venstre side er symmetrisk balansert med en gruppe av to kvinner til høyre: denne komposisjonen tillater at barnet kan vises nøyaktig i midten av bildet, i linje med den sentrale pilasteren i søylehallen. Bak Zakkaria er to gamle menn, mens en yngre skikkelse i moderne klær er portrettert med ryggen til.
I Gabinetto delle Stampe e dei Disegni i Uffizi kan en se en forberedende skisse som ble laget av kvinnene på høyre side, og disse har ingen direkte rolle eller funksjon i scenen, utenom å balansere komposisjonen og rette oppmerksomheten til publikum mot gruppen midten av scenen ved hjelp av blikket. Ghirlandaio har her portrettert den samme kvinnen to ganger, først fra siden og deretter rett forfra.
Døperen taler i det fri
[rediger | rediger kilde]
I denne scenen blir døperen Johannes portrettert i midten av bildet på en stein, mens han instruerer en folkemengde som danner en sirkel rundt ham. Han har på seg kamelskinnene som er nevnt i evangeliene og peker på korset. En lyttende Jesus kan sees på den lille veien i øverste venstre hjørne.
Som ofte med Ghirlandaio er det en gruppe med kvinner på venstre side, og av spesiell interesse er kvinnen som sitter i midten og barnet på Døperens føtter.
Utførelsen av de andre personene i bildet er gjort ganske hurtig og mest sannsynlig utført av kunstnerens assistenter, i likhet med mange andre detaljer i bildene på de øvre kapellveggene. Generelt kan en si at personene er malt som generelle menneskefigurer uten individuelle særtrekk og ansiktsuttrykk, og de landlige og grønne omgivelsene i bildet fortsetter i neste bilde av syklusen.
Kristu' dåp
[rediger | rediger kilde]
Scenen av dåpen følger en tradisjonell organisering: for eksempel ligner den nakne mannen på den tilsvarende av Masaccio i Brancaccikapellet, mens Kristus er lik panelet av Verrocchio og Leonardo i Uffizi-galleriet.
Interessant er også den knelende mannen på høyre side som fjerner skoene sine mens han ser med nysgjerrighet på scenen, men en kan se mere tradisjonelle motiver med Gud som gir sin velsignelse mellom englene i den øvre delen, laget i en slags variant av sen-gotisk stil.
Den vakre landskapet i bakgrunnen er delt opp av en klippe som skaper en tydelig ramme rundt Kristi skikkelse.
De to parene på hver sin side av bildet virker hurtig malt, og er mest sannsynlig designet av Ghirlandiao og deretter utført av hans assistenter.
Herodes' bankett
[rediger | rediger kilde]
Maleriet av Herodes' bankett avslutter historiene om Døperen Johannes, og scenen er plassert i en stor og majestetisk klassisk hall med en malt bue. Omgivelsene i dette bildet er en av de mest komplekse og effektfulle i hele freskosyklusen, med et stort og realistisk rom der en har fordelt og plassert de ulike figurene. Den malte buegangen korresponderer også med den ekte buegangen i Tornabuonikapellet, som dermed skaper en følelse av et åpent rom og ubegrenset dybde i scenen. Tønnehvelvet minner også om det en kan finne i basilikaen Maxentius i Roma, og de to bordene på siden av bildet understreker den perspektivbaserte komposisjonen. Kvinnene sitter på venstre side og mennene på høyre, og bak kvinnene kan vi se en gruppe musikere.
Ved bordet i midten finner vi Herodes med et åpent vindu bak seg, og i forgrunnen er Salome portrettert mens hun utfører en dans. Andre menn (inkludert en dverg) er på venstre side, der en tjener overleverer Døperen Johannes' hode til Herodes. En mann i nærheten gjør en gest av avsky ved synet av dette. Scenen er inspirert av arbeidet til Filippo Lippi i Prato-katedralen, men av mindre dramatisk kvalitet, og kunstverket ble mest sannsynlig utført av Ghirlandaios assistenter i sin helhet.
Bakveggen
[rediger | rediger kilde]
På bakveggen finner vi scener fra:
- «Kroningen av Maria og helgener», (grønn 9)
- «St. Domenico tester bøker i flammene», (fiolett 1)
- «Drapet på St. Peter», (fiolett 2)
- «Bebudelsen», (grønn 5)
- «Døperen Johannes i ørkenen», (rød 5)
- «Donorene», (fiolett 3 og 4, Giovanni Tornabuoni og Francesca Pitti)
Hvis en sammenlikner donorportrettene kan man fort se at mens Giovanni Tornabuoni er portrettert med utpreget og klar realisme, er linjene til hans kone mye grovere og malt med tykkere penselstrøk og en litt falmet stil. Hennes bleke og magre framtoning blir av noen tilskrevet det faktum at hun hadde allerede hadde vært død i noen år da freskene ble malt (se bildene under kapittelet «Historie»).
Taket
[rediger | rediger kilde]I takhvelvingen kan en se fire portretter av de fire evangelistene fra Det nye testamentet, mens de skriver eller viser fram arbeidene sine (bortsett fra Markus, som spisser pennen sin med en kniv) sammen med sine faste symboler (løve, ørn, okse og engel).
I henhold til temagruppene overfor er maleriene fordelt som følger:
- Johannes (gul 1)
- Matteus (gul 2)
- Lukas (gul 3)
- Markus (gul 4)
Til tross for at maleriene er langt unna publikum er de i likhet med Sassettikapellet meget godt utført og i hovedsak malt av Ghirlandaio selv. Dette er godt synlig i for eksempel gjengivelsen av oksen i portrettet av Lukas.
-
San Giovanni (Johannes) -
San Marco (Markus) -
San Matteo (Matteus) -
San Luca (Lukas)
Koret og alteret
[rediger | rediger kilde]Det flotte tre-koret ble skåret ut av Baccio d'Agnolo i samme periode som freskene (1485-1490), og to av scenene «San Giovanni i ørkenen» og «San Lorenzo» er tilskrevet Filippino Lippi som arbeidet på Cappella Filippo Strozzi i samme kirke på den tiden. Koret ble restaurert av Vasari i 1566.
Alteret er i neo-gotisk stil fra det 19. århundre, krusifikset er laget av Giambologna, og den høyre påske-lysestaken er tilskrevet Piero di Giovanni Tedesco (sent 1300-tallet), mens den til venstre er en moderne reproduksjon.
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Florentine musea catalogue ID 00281188[Hentet fra Wikidata]
- ^ Web Gallery of Art
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Andreas Quermann, Ghirlandaio, serie dei Maestri dell'arte italiana, Könemann, Köln 1998.
- Francesco Razeto, La Cappella Tornabuoni a Santa Maria Novella, in AA.VV., Cappelle del Rinascimento a Firenze, Editrice Giusti, Firenze 1998. ISBN 88-8200-017-6
- Guida d'Italia, Firenze e Provincia ("Guida Rossa"), Edizioni Touring Club Italiano, Milano 2007.
- Emma Micheletti, Domenico Ghirlandaio, in Pittori del Rinascimento, Scala, Firenze 2004. ISBN 88-8117-099-X
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (it) Offisielt nettsted
- (en) Cappella Tornabuoni – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Cappella Tornabuoni – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- Den offisielle kunstkatalogen
- Kunstverk i Tornabuonikapellet
Landemerker i Firenze | ||
|---|---|---|
| Religiøse bygninger |  | |
| Museer, gallerier og palasser | ||
| Kjente plasser | ||
| Landemerker | ||
| Hageanlegg og parker | ||