Burobengvisa
«Burobengvisa» er en folkevise uten kjent opphav. Den er sannsynligvis fra slutten av 1800-tallet eller begynnelsen av 1900-tallet.
Visa forteller en tragisk historie i «jeg»-form. En bondesønn fra Setesdalen forelsker seg i en taterjente og følger henne på fantesti. Han blir likevel ikke akseptert av taterfølget og på Gjøvikmarken kommer han opp i slagsmål og dreper sin motstander. I siste vers sitter han i fengsel, men han angrer ingenting. Gjøvik har en liten gate som er på folkemunnet oppkalt etter hendelsen. Spør du f.eks etter en butikk ved "knivstikker´n", så blir du henvist til Storgata 10.
Visa inneholder noen ord på romani : Buro betyr bonde og beng er et ord for djevelen. Burobengen betyr altså Bondefaen. Dessuten finnes ordet belsin som betyr mage.
Alf Prøysen sang Burobengvisa inn på plate i 1955 akkompagnert av Robert Normann på gitar, og den er også utgitt på Frem fra Glemselen kap. 1 med Helge Borglund.
Kilder
[rediger | rediger kilde]- Elin Prøysen, Sangene i våre hjerter: 141 viser fra den glemte sangskatten, Oslo 2007. ISBN 978-82-04-13960-3
- Norsk visebok, Oslo 1993
- Laila Yrvum og Lasse Johansen, Viser fra et folk på vandring -- slik vi lærte dem. Oslo, 2003.
Teksten
[rediger | rediger kilde]- Vil du lytte til min vise, vil du lytte til mitt ord.
Ned i Setesdalens gårder der jeg har min far og mor.
Vil du lytte til min vise jeg for deg vil tala sant.
I min vise får du høre hvordan jeg er bleven fant. - Fader min han var en riking, og jeg var hans enda sønn
At jeg skulle blive mektig det var far og mor en drøm.
Skoler har jeg gjennompløyet for de ville ha meg frem.
Meningen det var med dette at jeg skulle arve dem. - Så en kveld litt ut på høsten kom det inn en fanteferd.
Kniver hadde de i beltet like lange som et sverd.
Hør nå på meg hva jeg siger datteren deres hun var fin,
og jeg tenkte i mitt indre, denna jente skal bli min. - Arveløs jeg ble av fader og forlatt jeg ble av mor.
Men til Anna, taterjenta, måtte jeg dog holde ord.
Jeg oppriktig elsket jenta, jeg for deg vil tala sant.
Jeg ut på livet fulgte jenta til jeg selv var bleven fant. - Men det livet passet ikke for mitt lodd jeg snart fikk se.
Alltid lød det «bondegutten», aldri lot de meg i fred.
For jeg var ei som de andre, jeg var født av en burobeng,
og jeg kunne aldri lære livets frie fantesleng. - Så en kveld på Gjøvikmarken kom jeg opp i sådant lag.
Kolde ord og kolde blikke alle bar de til meg nag.
Burobengen de meg kalte, bondeblodet kom i kok,
hurtig griper jeg til kniven, i hans belsin jeg den jog. - Nå skal dessa kara høre at med hugget fulgte drap.
Jeg skal slettes ikke nekte det ble altfor stort blodtap.
Jeg tok kniven, holdt i skaftet, kjørte hele bladet inn.
Siden har jeg aldri hatt det at med den å fara fint. - Nå må jeg her sitt i fengslet, jeg har fått så mange år,
men å skrive hjem til gården det nok aldri for meg står.
Og når andre fader spørger hvordan det er gått med meg
hører jeg at far min svarer: «Han er fant på landevei». - Penger har jeg ikke samlet, unger har jeg mange av,
landeveien skal jeg vandre til jeg stuper i min grav.
Og den dagen kommer aldri da jeg angre vil på det,
hadde ikke jeg fått jenta hadde aldri jeg fått fred.