Hopp til innhold

Brurskanken samiske kvinneforening

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Elsa Laula Renberg stiftet denne foreningen i 1910, 12 dager før hun fødte sitt andre barn.[1]

Brurskanken samiske kvinneforeningHelgeland ble stiftet 5. desember 1910 på initiativ fra Elsa Laula Renberg (1877–1931).[2][1] Foreningen var en av de tidligste samiske organisasjonene i Norge, og den sto som ansvarlig for Samemøtet i 1917.[3][4]

Navnet på foreningen var tilsynelatende Helgeland samiske kvindeforening da de annonserte en fest i desember 1910,[5] og Brurskankens samiske kvindeforening da de annonserte fester i 1911 og 1921.[6][7]

Foreningen var knyttet til det daværende Brurskanken reinbeitedistrikt, som igjen har navn etter fjellet Brurskanken i Vefsn. Formålsparagrafen sa at «Foreningens oppgave og formaal er aa arbeide for aa faa i stand en eventuel skole paa Nordland for samiske barn, samt for øvrig sprede oplysning blant det samiske folk.»[2] Foreningen kan oppfattes som en reaksjon på Sameskolen i Havika som var opprettet av indremisjonen tidligere samme år, hvor det ikke var tillatt for barna å snakka samisk.[1]

Foreningen fikk ikke noe langt liv, den fungerte kun i Elsa Laulas levetid.[8]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c Johansen, Siri Broch (2015). Elsa Laula Renberg. Karasjok: CálliidLágádus. s. 84. ISBN 978-82-8263-171-6. 
  2. ^ a b Stien, Laila (1976). «Elsa Laula Renberg – en samisk foregangskvinne». Om samiske pionérer = Ottar, nr 88. Tromsø museum. s. 18–25. 
  3. ^ Bård A. Berg. «(no) Elsa Laula Renberg» i Norsk biografisk leksikon.
  4. ^ Jernsletten, Regnor (1951-) (1998). Samebevegelsen i Norge: idé og strategi 1900-1940. Tromsø: Senter for samiske studier, Universitetet i Tromsø. s. 67, 71, 87. 
  5. ^ Ranens Tidende 14. desember 1910 14. Hemnesberget. 1910. 
  6. ^ Ranens Tidende 10. mai 1911. Hemnesberget. 1911. 
  7. ^ Nordlands Avis 26. oktober 1921. Hemnesberget. 1921. 
  8. ^ Máret Sára (1990). «Samisk kvinnebevegelse». Samiske kvinner = Ottar, nr 180. Tromsø museum. s. 47–56. 
Autoritetsdata