Brukskunst
Brukskunst handler om utformingen av de gjenstander og redskaper i daglig bruk. Ordet ble første gang brukt av Harry Fett i Kunst og kultur i 1912, tilsvarende applied art på engelsk og Angewandte Kunst på tysk.[1]
Utforming og teknikk
[rediger | rediger kilde]Bruksgjenstander var fra gammelt av formgitt for å falle godt i hånden og gjøre det de var ment for, mest mulig effektivt over lengst mulig tid, enten det dreide seg om verktøy eller husholdningsredskaper. Noen redskaper ble det lagt mer arbeid i, slik at de første bevisste brukskunstgjenstandene i Norge kan ha vært tollekniver.
Krukker, mugger og glass var ofte masseprodusert importvare, mens det bedrestilte borgerskap kostet på seg finstell i en grad som ga støtet til norske industritiltak som glassverk og porselensfabrikker. En del av produksjonen både i Norge og andre land regnes fortsatt for kunst, der bruksegenskapene iblant tillegges mindre vekt enn estetikken.
I noen tilfeller kan en se, og ergonomisk påvise, at der ikke alltid er konflikt mellom form og funksjon. Den optimale formen kan da fremstå som den estetisk mest tiltalende.
Historikk
[rediger | rediger kilde]Fra 1900-tallet og fram mot vår tid, har design (produktutforming) fått større og større betydning.
Blant andre keramikeren Yngvild Fagerheim gikk på 1950- og 60-tallet over til begrepet «kunsthåndverk», så faggruppen Norske Brukskunstnere (NB) endret sitt navn til Norske kunsthåndverkere i 1974[2] da Kulturmeldingen kom, det var en del av Kunstneraksjonen 1974. Gruppen meldte seg ut av landsforeningen i 1978, og like etter fulgte også interiørarkitektene.
De som fremdeles ville tilhøre landsforeningen, kalte seg i 1978 Foreningen Brukskunst; deriblant Porsgrund Porselænsfabrikk og Hadeland Glassverk, men også Grete Prytz Kittelsen som var president 1975-78. Disse skiftet navn til Norske Brukskunstnere i 1997.
Landsforeningen omdøpte seg i 1986 til Landsforbundet Norsk Form. Dette ble nedlagt i 1993, og Norsk Form overtok.