Boeing P-8 Poseidon
| Boeing P-8 Poseidon | |||
|---|---|---|---|
 Test-versjon av flyet på Naval Air Station Patuxent River, Maryland (USA), den 12. april 2010 | |||
| Informasjon | |||
| Rolle | Maritimt patruljefly | ||
| Produsent | Boeing Integrated Defense Systems | ||
| Første flyvning | 25. april 2009 | ||
| Introdusert | November 2013 | ||
| Status | I bruk | ||
| Brukt av | United States Navy | ||
| Utviklet fra | Boeing 737 | ||
Boeing P-8 Poseidon er et maritimt patruljefly fabrikkert av Boeing for roller som antiubåtkrigføring, overvåkning av maritime områder, og også elektronisk etterretning (ELINT). Flytypen kan bevæpnes med torpedoer, dypvannsbomber, AGM-84 Harpoon-missiler og andre våpen. Det har også mulighet til å avfyre og lytte på sonarbøyer. Flyet er konstruert for å kunne utføre oppdrag sammen med droner. P-8 bygges av Boeing Defense, Space & Security og er en videreutvikling av Boeing 737-800ERX. Det har et mannskap på ni.[1]
Flytypen er også i bruk i den indiske marinen under benevnelsen P-8I Neptune, samt bestilt av Royal Australian Air Force, britiske Royal Air Force og det norske Luftforsvaret.
Historie og utvikling
[rediger | rediger kilde] | Trenger oppdatering: Denne artikkelen eller seksjonen er ikke oppdatert med ny utvikling eller ny informasjon. Du kan hjelpe Wikipedia med å oppdatere den. |
P-3 Orion som er forgjengeren til P-8 har vært i bruk i den amerikanske marinen siden 1961. På midten av 80-tallet begynte marinen et prosjekt for å finne en erstatter for den aldrende P-3, som etter hvert hadde mistet en betydelig del av rekkevidden på grunn av en stadig høyere vekt som følge av mer utstyr. US Navy sine krav inkluderte også lavere kostnader for drift og vedlikehold enn for P-3. I 1989 tildelte de en fastpriskontrakt til Lockheed for utvikling og bygging av to prototyper med kallenavnet P-7. Dette prosjektet ble kansellert allerede i 1990 som følge av en $300 millioners kostnadsoverskridelse, og forsinkelser som følge.
Boeing og Lockheed Martin tok del i en ny konkurranse som startet i 2000, for å utvikle en erstatter for P-3 Orion. Lockheed kom med et forslag kalt Orion 21, som var en oppdatert, men en ny-konstruert variant av P-3, som opprinnelig var basert på Electra. Boeing på sin side kom med et forslag basert på det eksisterende Boeing 737-800ERX passasjerflyet. BAE Systems tilbød i tillegg en ny variant av Hawker Siddeley Nimrod, et britisk maritimt overvåkningfly som opprinnelig kom i drift i 1969 og som opprinnelig var basert på Comet 4. BAE trakk seg forøvrig fra konkurransen i 2002 etter å ha innsett de politiske realiteter som følge av mangelen på en amerikansk produksjons-partner.[2]
14. juni 2004 fikk Boeing tildelt kontrakten.[3] Flyet er forventet å komme i tjeneste fra 2013. Det er forventet at det skal byggest minst 108 fly for US Navy alene, og muligens flere fly for andre land som allerede er brukere av de over 200 P-3 Orion som i dag er i drift. Forventet verdi på kontrakten er minst $15 milliarder, muligens så høyt som $45 milliarder. Underleverandører er Raytheon, Northrop Grumman, Smiths Aerospace, Marshall Aerospace, CFM International, BAE Systems og Marotta. Produksjonen av det første flyet begynte i desember 2007, og i første omgang vil Boeing bygge fem fly for testing og evaluering.
P-8 vil være basert på et lignende, men større skrog enn det for C-40 Clipper og Boeing T-43, og er den første militære varianten av -800-serien for Boeing 737. Flyet har fått betegnelsen P-8, som er det neste i rekken etter det kansellerte P-7 prosjektet. P-8 er unik i den forstand at den har såkalte raked-wingtips (eller «bakover-vinklede vingetipper» på norsk), istedenfor de vanlige winglets der vingetippen er vinklet oppover, som er tilgjengelig på andre 737NG-varianter. P-8 vil også ha 6 interne drivstofftanker i tillegg – 3 i fremre lasterom og 3 i bakre – dette for å øke rekkevidden. Disse blir konstruert av Marshall Aerospace i Cambridge i Storbritannia.
8. juli 2004 bestilte US Navy 5 eksemplarer av MMA. Den første flygningen med et test-fly fant sted i april 2009. Dette første flyet vil først brukes til uttesting, men vil siden blir konvertert til en produksjonsvariant.
I amerikansk tjeneste vil rollen til MMA bli supplert av Broad Area Maritime Surveillance UAV-systemet, som vil kunne tilby kontinuerlig overvåkning.
På grunn av kanselleringen av Lockheed Martin sitt Aerial Common Sensor-prosjekt, foreslo Boeing i 2006 en signal-etterretnings-variant av P-8 for bruk av US Army og US Navy.[4]
Ulike land
[rediger | rediger kilde] | Trenger oppdatering: Denne artikkelen eller seksjonen er ikke oppdatert med ny utvikling eller ny informasjon. Du kan hjelpe Wikipedia med å oppdatere den. |
Australia er i forhandlinger med US Navy om å bli med på MMA-prosjektet. Landet ønsker å erstatte sin flåte av AP-3C Orion innen 2018 med en blanding av maritime overvåkningsfly og droner (for eksempel RQ-4 Global Hawk). Det sistnevnte er spesielt sannsynlig siden Australia ser ut til å ha budsjettert med, og potensielt også betalt for, flere maritime droner.
Det amerikanske forsvarsdepartementet har planer om å følge samme mal som har blitt brukt for Joint Strike Fighter-programmet, med internasjonalt samarbeide fra potensielle MMA-kjøpere. Dette vil eventuelt involvere flere av de 15 landene som er brukere av P-3 i dag. MMA-prosjektet vil i utgangspunktet unngå et av problemene med JSF-programmet, og det er overføring av teknologi. På tross av mye høy-teknologi, inneholder ikke MMA slik ekstremt sensitiv og proprietær teknologi som for eksempel stealth. Av alle JSF-partnerne er det kun Storbritannia som nyter godt av teknologi-overføringen, og selv for de er det svært begrenset.
Italia er en sterk kandidat for kjøp av totalt 14 Boeing Wedgetail og MMA-fly.[5] Det er mulig at Canada, Italia og Australia hver kommer til å betale opp mot $300 millioner, for å bli med i MMA-prosjektet for fullt.[6] Dette kommer muligens til å involvere gjenkjøpsavtaler. Forøvrig er Boeing Australia, Ltd. allerede med i utviklingen av Wedgetail-prosjektet, så en viss grad av gjenkjøp virker sannsynlig.
India
[rediger | rediger kilde].JPG)
Boeing foreslo også en variant, kalt P-8I, for den indiske marinen, for å erstatte de gamle Iljusjin Il-38 May-flyene. 4. januar 2009 bestilte India 8 fly for å ersatte sine Tupolev Tu-142M-fly. Dette førte til at India ble det første landet utenfor USA til å bestille flyet, og det var også Boeings første militærfly-salg til India noensinne. 4. oktober 2010 bestilte den indiske marinen ytterligere 4 fly, slik at det totale antallet ble 12.
Norge
[rediger | rediger kilde]I mars 2017 kjøpte Norge fem P-8A Poseidon til rundt ti milliarder kroner direkte fra USA via FMS-programmet («foreign military sales»).
I juli 2021 ble det bekreftet at det første P-8 flyet får navnet «Vingtor» og viderefører med dette en nesten 80 år lang tradisjon i Luftforsvaret, da Norges første «Vingtor» var en del av «Catalina-avdelingen». Fly nummer to og tre vil bære navnene «Viking» og «Ulabrand». Også dette er navn som stammer tilbake til Catalina-avdelingen i Skottland.
De fem nye maritime patruljeflyene skal ikke bare erstatte P-3 Orion, men også to DA-20 Jet Falcon i 717 skvadron som driver med elektronisk krigføring. De to mørke søsterflyene heter «Hugin» og «Munin», og disse navnene videreføres til P-8A-maskin nummer fire og fem som skal være på plass i Norge i 2025.
Det første flyet landet på Evenes i desember 2021, fly to og tre i 2022, og det ble startet operativ testing fra Evenes.[7] I juni 2023 overtok P-8 Poseidon oppdraget og P-3 Orion ble offisielt utfaset.[8]
Planen er at dette skal lede til første operative evne (IOC) i 2023 og at Luftforsvaret skal være fullt operative (FOC) med fem fly og ti besetninger i 2025.[9]
Storbritannia
[rediger | rediger kilde]Royal Air Force har bestilt ni fly, og leveransen begynte i februar 2020.[10]
Spesifikasjoner (P-8A)
[rediger | rediger kilde]Generelle egenskaper: [11]
- Mannskap: 2 flyvere, 7 operatører
- Lengde: 39,47 m
- Vingespenn: 37,64 m
- Høyde: 12,83 m
- Vekt (tom): 62 730 kg
- Vekt (max takeoff): 85 820 kg
- Motorer: 2 × CFM56-7B (hver med 120 kN skyvekraft)
Ytelse:
- Maks. hastighet: 907 km/t
- Marsjhastighet: 815 km/t
- Maks. høyde: 12 500 m (41 000 fot)
- Rekkevidde: 2222 km, 1200 nm +, med 4 timers patruljetid.
Utstyr:
- Bevæpning: Missiler, miner og torpedoer
- Droner
- Redningsflåter
- Avionikk: Raytheon APY-10
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 11. juli 2007. Besøkt 23. juli 2007.
- ^ Paul Lewis (8. oktober 2002). «BAE pulls out of MMA competition; Lack of US partner prompts Nimrod MRA4 withdrawal». Flight International: 5.
- ^ «Boeing Team Wins $3.89 Billion Multi-Mission Maritime Aircraft Program» (på engelsk). Boeing. 14. mai 2004. Arkivert fra originalen 18. juni 2004. Besøkt 24. juli 2007.
- ^ "Boeing unveils new 737 signals intelligence concept," Flight International, January 26, 2006.
- ^ Aviation Week & Space Technology, June 21, 2004.
- ^ "U.S. Navy Eyes Three Nations For Possible Role In MMA" Arkivert 10. november 2005 hos Wayback Machine., Aerospace Daily & Defense Report, November 5, 2004.
- ^ «Settes i beredskap raskere enn planlagt». TV 2 (på norsk). 17. november 2022. Besøkt 22. februar 2023.
- ^ «Kl. 13:33 tok P-8 Poseidon over stafettpinnen». Forsvaret. Besøkt 12. juli 2023.
- ^ https://www.tu.no/artikler/norges-forste-p-8a-i-lakkeringshallen-na-er-det-klart-hva-de-nye-patruljeflyene-skal-hete/511733
- ^ [1]
- ^ "P-8A Multi-mission Maritime Aircraft Arkivert 11. juli 2007 hos Wayback Machine.," United States Navy, 25 January2007.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Offisielt nettsted
- (en) Boeing P-8 Poseidon – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- forsvaret.no Arkivert 31. mars 2017 hos Wayback Machine. - Kjøper fem nye P-8A Poseidon (30.03.2017)
- Passasjerfly skal jage ubåter (2007)
- U.S. Navy official MMA site (en)
- P-8 page on Boeing.com (en)
- Navy News announcement (en)
- MMA Page on Globalsecurity.org (en)
- Australian Minister for Defence Media Release[død lenke] (en)
