Hopp til innhold

Boards of Canada

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Boards of Canada
OpphavSkottlands flagg Edinburgh
Periode1987
Musikalsk karriere
SjangerIDM
Ambient
Downtempo
Trip hop
Aktive år1986
PlateselskapWarp
Skam
Music70
InnflytelseNational Film Board (of Canada)
Nettstedboardsofcanada.com
IMDbIMDb
Medlemmer
Marcus Eoin, Michael Sandison
Logo
Boards of Canadas logo

Boards of Canada, også kjent som BoC, er en elektronisk musikk-duo fra Skottland bestående av brødrene Marcus Eoin og Michael Sandison. De har flere utgivelser, men er mest kjent for Music Has the Right to Children og Geogaddi. Deres unike lydbilde er et produkt av deres bruk av analoge synther, og sampling.[1]

1980-tallet – 1995

[rediger | rediger kilde]

Brødrene eksperimenterte tidlig med musikk og opptaksteknikk, med bl.a. bruk av båndspillere, analoge synthesizere og trommer. Det var først i 1986 at Boards of Canada ble til. Navnet var inspirert av National Film Board of Canada, som utga en rekke 16mm naturdokumentarfilmer med en musikk brødrene prøvde å etterligne.[2]

På tidlig 1990-tallet kom flere samarbeidsutgivelser og små liveopptredener i det myteomspundne kollektivet Hexagon Sun.

1995 – nåtid

[rediger | rediger kilde]

I 1995 kom EP-en Twoism ut. Som tidligere Music70-utgivelser var den i begrenset opplag, og hovedsakelig gitt til venner. Den ble også gitt ut på nytt i 2002. Sean Booth fra Autechre kontaktet Boards of Canada etter å ha hørt denne EP-en, og sørget for Boards of Canadas første kommersielle utgivelse, Hi Scores i 1997Skam.

Det første albumet var Music Has The Right To Children i 1998. John Peel spilte tre spor fra denne på sitt program på BBC Radio 1. Albumet er også i boka 1001 album du må høre før du dør .[3]

Gjennom mesteparten av karrieren har det vært spekulasjoner om de var mer enn bare barndomsvenner. Tidligere ble de bare omtalt som Marus Eoin og Michael Sandison. Først i 2005 i et Pitchfork-intervju bekreftet de at de faktisk var brødre.[4]

Boards of Canadas unike lyder et produkt av deres bruk av analogt musikkutstyr, miks av elektroniske og konvensjonelle instrumenter, og forvrengte samples. Resultatet er et varmt, emosjonelt lydbilde ofte ment å frembringe nostalgi. Sampling av barnestemmer og lyder fra 70-talls filmer og fjernsynsserier er ikke uvanlig.[5][6]

Diskografi

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Ken Micallef (juli 2002). «Northern Exposure». Remix Mag. Arkivert fra originalen 28. februar 2008. Besøkt 22. februar 2008. 
  2. ^ «BoC biography». Matador Records. 10. januar 2007. Arkivert fra originalen 18. april 2012. Besøkt 30. april 2008. 
  3. ^ «1001 Albums You Must Hear Before You Die». Rocklist Music. Besøkt 30. april 2008. 
  4. ^ «BoC Interview». Pitchfork media. Arkivert fra originalen 30. april 2008. Besøkt 30. april 2008. 
  5. ^ «BoC Interview». HMV Magazine. Arkivert fra originalen 30. april 2008. Besøkt 30. april 2008. 
  6. ^ «Northern Exposure». Remix Magazine. Arkivert fra originalen 4. mai 2008. Besøkt 30. april 2008. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]