Bloomsbury-gruppen

En del av Bloomsbury-gruppen i 1915, fra venstre: Lady Ottoline Morrell, Maria Nys (senere gift med Aldous Huxley), Lytton Strachey, Duncan Grant, og Vanessa Bell.

Bloomsbury-gruppen (engelsk Bloomsbury Group, på norsk i blant Bloomsbury-kretsen) var en innflytelsesrik gruppe britiske forfattere, intellektuelle, filosofer og kunstnere som i perioden 1904–1940 bodde, arbeidet eller studerte sammen nær Bloomsbury-kvarteret i London. Blant de mest kjente blant kjernemedlemmene er Virginia Woolf, John Maynard Keynes og Lytton Strachey, mens E.M. Forster og Bertrand Russell var noe løsere tilknyttet. Av kjente forfattere som sto i sporadisk kontakt med kretsen kan nevnes H.G. Wells og T.S. Eliot.

Medlemmene av kretsen var knyttet sammen i et komplisert nettverk av stadig skiftende relasjoner, samtidig var de varig forent gjennom blodsbånd, vennskap, ekteskap, stedstilhørighet og pasjoner. Medlemmene selv benektet at de utgjorde en formell «skole», men de var knyttet sammen i den vedvarende troen på kunstens betydning, gjennom en felles borgerlig kulturforståelse og en liberal livsholdning.

Verkene til kretsens enkeltmedlemmer var vidt forskjellige, noe som bekrefter at du ikke utgjorde en «skole» i egentlig forstand, men mange verk fikk en gjennomgripende innflytelse på engelsk litteratur, estetikk, kunst- og litteraturanalyse, økonomisk filosofi, foruten synet på feminisme, pasifisme og seksualitet; kort sagt på hele den kulturelle moderniseringen av Storbritannia.

Opprinnelse

Blå plakett, 51 Gordon Square, London

De mannlige medlemmene av Bloomsbury-gruppen, unntatt Duncan Grant, var utdannet ved Universitetet i Cambridge, enten ved Trinity College eller King’s College. De fleste av dem, unntatt Clive Bell og brødrene Stephen, hadde vært medlemmer av «det eksklusive Cambridge-samfunnet, apostlene». Ved Trinity i 1899 ble Lytton Strachey, Leonard Woolf, Saxon Sydney-Turner og Clive Bell gode venner med Thoby Stephen, og det var via Thoby og Adrian Stephens søstre Vanessa og Virginia at mennene møtte kvinnene ved Bloomsbury da de kom ned til London.

I 1905 begynte Vanessa med «Fredagsklubben» og Thoby drev «Torsdagskveldene», som ble grunnlaget for Bloomsbury-gruppen, noe som for enkelte faktisk var «Cambridge i London». Thobys for tidlige død i 1906 førte dem enda tettere sammen, og de ble hva som nå er karakterisert som «den gamle Bloomsbury-gruppen» som møttes for alvor i 1912. I 1920- og 1930-årene endret gruppen seg da de opprinnelige medlemmene døde og den neste generasjonen hadde blitt voksen.

Bloomsbury-gruppen, som hovedsakelig kom fra øvre middelklasse, dannet en del av «et intellektuelt aristokrati som kunne spore seg selv tilbake til Clapham-sekten». De sistnevnte var en gruppe medlemmer av den engelske kirke som ønsket samfunnsmessige reformer, lokalisert i Clapham i sørlige London, og var aktive i tidsrommet 1790–1830. De var knyttet sammen på like linje som Bloomsbury-kretsen ved et nettverk av venner og familie, og delte en felles moral og åndelige verdier. Bloomsbury-gruppen var et uformelt nettverk av innflytelsesrike kunstnere, kunstkritikere, forfattere og en økonom — mange av dem bodde i distriktet i London som er kjent som Bloomsbury. De var «åndelig» lik Clapham-gruppen som støttet hverandres karrièrer: «Bloomsberriene fremmet hverandres verker og karrièrer akkurat som de opprinnelige claphamittene gjorde, foruten også de innblandede generasjoner av deres besteforeldre og foreldre.»

Et historisk trekk for Bloomsbury-gruppen er at deres nære vennskap og slektskap ble opprettet før de ble kjent som forfattere, kunstnere og filosofer.

Deltagelse

Portrett av Clive Bell av Roger Fry, ca. 1924.

Vanessa Bell, 1902.

E.M. Forster, malt av Dora Carrington, 1924/1925.

Roger Fry, selvportrett, 1928.

Duncan Grant (venstre) og John Maynard Keynes, før 1913.

Lytton Strachey, malt av Dora Carrington, 1916.

Leonard Woolf, byste av Charlotte Hewer.

Portrett av Virginia Woolf av George Charles Beresford, 1902.

Medlemmer

Gruppen hadde ti kjernemedlemmer (listet alfabetisk):

• Clive Bell (1881-1964), kunstkritiker
• Vanessa Bell (1879-1961), senimpresjonistisk maler
• E.M. Forster (1879-1970), skjønnlitterær forfatter
• Roger Fry (1866-1934), kunstkritiker og senimpresjonistisk maler
• Duncan Grant (1885-1978), senimpresjonistisk maler
• John Maynard Keynes (1883-1946), økonomisk filosof
• Desmond MacCarthy (1877-1952), litteraturjournalist
• Lytton Strachey (1880-1932), biograf
• Leonard Woolf (1880-1969), essayist og sakprosaforfatter
• Virginia Woolf (1882-1941), skjønnlitterær forfatter og essayist

I tillegg til disse ti, er Leonard Woolf i 1960-årene listet som «gamle Bloomsbury», foruten Adrian og Karin Stephen, Saxon Sydney-Turner, og Molly MacCarthy, sammen med Julian Bell, Quentin Bell og Angelica Bell, og David Garnett som senere tillegg. Med unntak av Forster, som utga tre romaner før den meget suksessfulle Howards End (1910), kom gruppens kreative utslag sent i gang.

Det var stabile ekteskap og samtidig varierte og kompliserte affærer blant de enkelte medlemmene. Lytton Strachey og hans fetter og elsker Duncan Grant ble nære venner med Stephen-søstrene Vanessa Bell og Virginia Woolf. Duncan Grant hadde seksuelt forhold til søskenparet Vanessa Bell og Adrian Stephen, foruten også David Garnett, Maynard Keynes, og James Strachey. Clive Bell giftet seg med Vanessa i 1907, og Leonard Woolf kom tilbake fra Ceylon Civil Service (CCS) i 1912 for å gifte seg med Virginia. Vennskapet med Cambridge-apostlene brakte Desmond MacCarthy, hans hustru Molly (Mary), og E. M. Forster inn i gruppen.

Gruppen møttes ikke bare i sine hjem i Bloomsbury, sentralt i London, men også på landsteder utenfor London. Det var to særskilte steder i nærheten av Lewes i East Sussex: eiendommen Charleston Farmhouse, hvor Vanessa Bell og Duncan Grant flyttet til i 1916; og Monk's House (i dag eid av National Trust), i Rodmell, eid av Virginia og Leonard Woolf fra 1919.

Kirkegården Ascension Parish Burial Ground i Cambridge er det siste hvilestedet for to av Bloomsbury-gruppen: Desmond MacCarthy og hans hustru Molly McCarthy. Her er det også gravlagt ni Cambridge-apostler, inkludert filosofen G. E. Moore som utøvde en stor innflytelse på Bloomsbury-kretsen.

Andre

Mye om Bloomsbury-gruppen framstår som kontroversielt, inkludert medlemskap og navn; faktisk har en del framholdt at «de tre ordene 'the Bloomsbury group' har blitt så mye brukt at det har blitt bortimot ubrukelig.»

Nære venner, brødre, søstre, og selv noen partnere av venner var ikke nødvendigvis medlemmer av Bloomsbury-gruppen: Keynes’ hustru Lydia Lopokova, en kjent russisk ballerina, ble kun motstrebende akseptert i gruppen, og det var bestemt «forfattere som ved et tidspunkt var nære venner av Virginia Woolf, men som var bestemt ikke 'Bloomsbury': T.S. Eliot, Katherine Mansfield, Hugh Walpole.» En annen var Vita Sackville-West, som ble «Hogarth Press' bestselgende forfatter.» Hogarth Press var et lite privat trykkeri og forlag som ble opprettet i 1917 av Leonard Woolf og Virginia Woolf. Andre medlemmer sitert i listen over «andre» kunne være Ottoline Morrell, eller maleren Dora Carrington, eller psykoanalytikerne James og Alix Strachey. De sistnevnte ekteparet oversatte Sigmund Freud til engelsk.

Kritikk

Bloomsbury-kretsens radikalisme og pasifisme gjorde dem åpen for latterliggjøring i media. Deres private liv ble mindre privat da sladder om utenomekteskapelig forhold ble spredt, og deres ukonvensjonelle liv gjorde det enkelt for deres samtidige i å avvise dem. Poeten Roy Campbell drev satire på dem i diktet «The Georgiad» som «intellektuelle uten intellekt». De ble avvist som snobber, ateister og upatriotiske, men «i det store og hele var slik kritikk overdrevet og urimelig.»

Om «forakt eller mistanke — det miljøet som en person eller gruppe skaper rundt seg selv — er kanskje en form for alter ego, en vesentlig og avslørende del av produksjonen,» er det kanskje mye å lære fra den (omfattende) kritikken som oppsto om Bloomsbury-kretsen. Tidlig klager fokuserte på at de ble oppfattet som en eksklusiv klikk, men etter den første verdenskrig, da enkeltmedlemmene i kretsen «begynte å bli kjente, økte fordømmelsene, og karikaturen av en doven, snobbete og selvforherligende samfunnsklasse som levde på renter, som promoterte sin egen utgave av finkultur, begynte å ta form.» Slik Forster formulerte selvhånende det: «Inn kom det fine, feite renteutbyttet, opp steg de luftige tankene.»

1930-tallets stadig mer truende tider førte til at nye kritikk ble formulert fra yngre forfattere av «hva de siste hadde gjort (Bloomsbury, modernisme, Eliot) i favør av hva de tenkte på som inntrengende, hardtrammende realisme...» Wyndham Lewis’ The Apes of God karakteriserte Bloomsbury-kretsen rett ut som elitistiske, korrumperte og talentløse. Den mest talende kritikken kom kanskje fra kretsens egne rekker da på randen av en ny verdenskrig ga Keynes en «nostalgisk og desillusjonert redegjørelse av den rene, velluktende luften til G.E. Moore, på tronen av en uforstyrret individualisme, en utopisme basert på en overbevisning om menneskelig rimelighet og anstendighet, en avvisningen av å akseptere sivilisasjonen som ‘en tynn og skrøpelig skorpe’ ...» Keynes' om enn ømme, men klagende tilbakevisning av hans «tidligere overbevisning» i lyset av samtidens krigstruende mørke: «Vi har fullstendig misforstått den menneskelige natur, inkludert vår egen.»

En senere kritisk uttalelse kom fra den amerikansk filosofen Martha Nussbaum, sitert i 1999: «Jeg liker ikke noe som setter seg selv opp som en sluttet gruppe eller en elite, enten det er Bloomsbury-kretsen eller Derrida.»

Felles tanker

Forfatteren Dorothy Parker kom med en siden kjent uttalelse om Bloomsbury-gruppen at de «bodde i kvadrater ... og elsket i triangler.» Livene og verkene til gruppens medlemmer viser felles trekk og en overlapping, innbyrdes likhet i tanker og holdninger som bidro til holde på vennskapet og holde slektninger sammen. Det er reflektert i stor del i innflytelsen til G.E. Moore: «essensen i hva Bloomsbury trakk fra Moore er innrammet i hans utsagn om 'ens fremste objekter i livet var kjærlighet, skapelsen og behaget av estetiske erfaringer og søken etter kunnskap'.»

Filosofi og etikk

Gjennom Cambridge-apostlene oppmuntret Bloomsbury-gruppen de analytiske filosofene G.E. Moore og Bertrand Russell som revolusjonerte britisk filosofi på begynnelsen av 1900-tallet. Distinksjon mellom mål og midler var ordinært innen etikken, men hva som gjorde Moores Principia Ethica («Etiske prinsipper», 1903) så viktig for den filosofiske utgangspunktet for Bloomsbury-gruppens tanker var Moores begrepsoppfatning om indre verdi som adskilt fra instrumental verdi. I etikken representerte Moore et konsekvensetisk standpunkt, det vil si at det er konsekvensene av en handling som avgjør dens verdi. Den ikke-hedonistiske utilitarismen spilte en stor rolle for Cambridge-apostlene som Moore tilhørt som for Bloomsbury-gruppen. Som med skillet mellom kjærlighet (en indre tilstand) og monogami (en adferd), skilte Moore mellom indre og instrumental verdi som tillot medlemmene å beholde en etisk egenmektighet basert på en indre beskaffenhet, uavhengig av, og uten referanse til, konsekvensene av deres handlinger. For Moore var indre verdi avhengig av en ubestemmelig intuisjon av gode og et konsept av komplekse sinnstilstander hvis verdi som en helhet ikke var proporsjonal av summen av dens deler. For Moore og Bloomsbury-gruppen var den fremste etiske gode «viktigheten av personlige forhold og det private liv,» foruten også estetisk forståelse: «kunsten for kunsten egen del.» Slik Virginia Moore oppfattet Moore var hans etikk at de to største goder i menneskelivet å betrakte det som er vakkert og personlige følelser for andre: vennskap og estetiske opplevelser må forfines ved å oppøve den menneskelige følsomhet.

Avvisningen av borgerlige holdninger

Bloomsbury-gruppen reagerte mot datidens sosiale ritualer, «de borgelige vaner... konvensjonene til det viktorianske liv» ved deres vektlegging av offentlig bedrifter, favorisere en mer uformell og privat fokus på personlige forhold og individuelt behag. Eksempelvis samtykket E.M. Forster til «svekkelsen av netthet og moter som faktorer, og framveksten av tanken om velbehag,» og forfektet at «om jeg kunne velge mellom å forråde mitt land og forråde mine venner, håper jeg på at jeg har mot nok til å forråde mitt land.»

Gruppen «trodde på velbehag (pleasure)... De forsøkte å få maksimal glede ut av deres personlige forhold. Om det betydde triangler eller mer kompliserte geometriske figurer, vel da, man aksepterte det også.» Som Virginia Woolf uttrykte det, deres «triumf er å ha utarbeidet et syn på livet som ikke på noen måte betydde fordervet eller skjebnesvangert eller kun intellektuelt; heller faktisk estetisk og enkelt; som fortsatt holder og fortsetter å få dem til å spise sammen, og bli værende sammen, etter 20 år.»

Politikk

Politisk hadde Bloomsbury-gruppen hovedsakelig et venstreliberalt standpunkter, eksempelvis motsatte seg militarisme; men dets «klubber og møter var ikke aktivisme, i motsetning til de politiske organisasjoner som mange av medlemmene også tilhørte,» og de kom til å bli kritisert for det av deres etterfølgere på 1930-tallet som i kontrast var «meget berørt av den politikken som Bloomsbury-gruppen hadde avvist.»

Kampanjen for kvinners stemmerett ga en kontroversiell vesen til Bloomsbury-gruppen slik Virginia Woolf representerte gruppens arbeid om stemmerettskampen i hennes romaner Night and Day (1919) og The Years (1937).

Kunst

Navnet «Bloomsbury» ble første gang knyttet til gruppen i 1912 da Vanessa Bell, Duncan Grant og andre unge kunstnere utstilte verker ved en senimpresjonistiske utstilling organisert av Roger Fry. Sistnevnte kom inn i kretsen i 1910. Hans semimpresjonistiske utstilling i 1910 og 1912 involverte Bloomsbury-gruppen i form av en andre evolusjon som fulgte den filosofiske fra Cambridge. Denne gangen var kunstmalerne i kretsen langt mer involvert og innflytelsesrike. Fry og andre kunstnere i Bloomsbury-gruppen avviste det tradisjonelle skillet mellom kunst og kunsthåndverk, og Bloomsbury var således også en del av Frys senimpresjonistiske forlengelse inn i dekorative kunst og kunsthåndverk med hans Omega Workshops. Selv om dette prosjektet var kortlivet ved at det varte fram til 1920, fikk det betydning for utviklingen av design tidlig på 1900-tallet.

De senimpresjonistiske utstillingene, viktige ved at de brakte moderne fransk kunst til London og til den britiske offentlighet, som ble sjokkert av de mange verkene Paul Cézanne, Paul Gauguin, Vincent van Gogh, Henri Matisse og den unge Pablo Picasso. De avantgardiske eksperimentene til disse kunstnere ble omfavnet av Bloomsbury-kretsens malere. De skapte sin egen særskilte senimpresjonistiske utgave og ved 1914 var de blant de første britiske kunstnere som framstilte abstrakt kunst. Etablissementets motstand mot senimpresjonismen gjorde Bloomsbury-kretsen kontroversiell. Clive Bell diskuterte senimpresjonismen i sin bok Art (1914), hvor han basert sin estetikk delvis på Roger Frys kunstkritikk og delvis på G.E. Moores moralfilosofi, og hvor han skisserte sin teori om betydningsfull form som fremmet abstrakt kunst. Denne og Roger Frys bok Vision and Design, en samling med essayer utgitt etter krigen i 1920, ble meget betydningsfull i utviklingen av modernismens kunstteori, og etablerte Fry som en ledende britisk kunstteoretiker.

Bloomsbury-gruppens kritikk av materialistisk realisme i visuell kunst og skjønnlitteraturen, påvirket framfor alt av Clive Bells «konsept om ‘betydningsfull form’, som adskilte og opphøyde konseptet om formen over kunstens innhold». Gruppens «fokus på form» og «Bells ideer kom til å stå for, kanskje også for mye, de estetiske prinsippene til Bloomsbury-gruppen.»

Tate Gallery, et kunstgalleri for moderne kunst i London, har flere kunstverk knyttet til Bloomsbury-kretsen, og en rekke andre ressurser av betydning for forståelsen av kretsen og deres samtid.

Første verdenskrig

Lady Ottoline Morrell, 1903, Bloomsbury-kretsens litterære vertinne.

Roger Fry med sin hustru Helen, ca 1897. Fry giftet seg med Helen Coombe, også kunstmaler, i 1897. Helen ble mentalt syk og ble innlagt i 1910, men Fry forble hengiven til henne, og skrev kjærlige brev hele livet.

Utviklingen til den gamle Bloomsbury-kretsen var uunngåelig preget av, som omtrent all annen modernistisk kultur, av den første verdenskrig: «Den lille verden i Bloomsbury ble senere sagt en del av dens utkant ble ugjenkallelig spredt,» skjønt faktisk overlevde gruppens vennskap «brytningstiden og krigens sammenbrudd, på mange måter ble det faktisk styrket av den.» De fleste, men ikke alle av dem, var protesterte bevisste mot krigen som militærnekter (av samvittighetsgrunner), noe som gjorde kretsen ytterligere kontroversiell. Politisk lente gruppen seg mot liberalisme og sosialisme.

Selv om krigen spredte den gamle Bloomsbury, fortsatte enkeltmedlemmene å utvikle sine karriere. E.M. Forster fortsatte å skrive vellykte romaner. Han ble nominert til Nobelprisen i litteratur en rekke ganger, men hans roman Maurice, som han skrev i tiden 1913–1914, utga han aldri grunnet dens homoseksuelle tema, og den ble først utgitt i 1971 etter Fosters død. I 1915 utga Virginia Woolf sin første roman, The Voyage Out. I 1917 grunnla ekteparet Woolf Hogarth Press, en trykkerimaskin og et lite forlag. Her utga de T.S. Eliot, Katherine Mansfield, og mange andre, inkludert Virginia selv, sammen med engelske oversettelser av Sigmund Freud. I 1918 utga Lytton Strachey sin kulturkritikk av viktorianismen i form av fire ironiske biografier over viktorianske helteskikkelser (kardinal Manning, Florence Nightingale, Thomas Arnold og general Gordon) i Eminent Victorians («Framstående viktorianere»). Boken ble en sensasjon, gjorde ham kjent og den fikk strålende omtaler, om enn av ulike årsaker. Stracheys hensikt var å rive ned mytestrukturen som var blitt konstruert i viktoriansk tid, og klarte det ved humor som tidligere hadde vært fraværende i den biografiske sjangre. Han kledde de viktorianske gallionsfigurene nakne med utsøkt ironi; eksempelvis framstår Nightingale som egoistisk og upraktisk, og Gordon som utilregnelig i sin livsfjerne fromhet. Bertrand Russell skrev et brev fra Brixton Prison (hvor han satt fengslet for pasifisme) den 21. mai 1918 hvor han omtalte boken som briljant for dens ironi: «Jeg lo ofte høyt i min celle mens jeg leste boken. Fengselsvakten kom til min celle for å minne meg om at fengselet var et sted for straff.»

Året etter kom J.M. Keynes’ innflytelsesrike angrep på fredsavtalen med Tyskland og Versaillestraktaten i form av The Economic Consequences of the Peace («Fredens økonomiske konsekvenser»). Den ble en bestselger på begge sider av Atlanterhavet etter at den kom ut i USA i 1920, og den etablerte ham umiddelbart som en framstående internasjonal økonom, særskilt på venstresiden. Bokens suksess bedret Keynes’ omdømme i Bloomsbury-gruppen, som hadde vært anstrengt etter hans arbeid i finansdepartementet under krigen.

De senere Bloomsbury

1920-tallet var på en rekke områder Bloomsbury-kretsens blomstringstid. Virginia Woolf skrev og utga sine mest leste modernistiske romaner og essayer. E.M. Forster fullførte A Passage to India (1924), kanskje hans mest innflytelsesrike roman, og med en handling satt opp mot den britiske imperialismen og den indiske uavhengigehetskampen på 1920-tallet. Foster kom til å skrive flere romaner som ble utgitt i hans levetid, men han ble en av Englands mest innflytelsesrike essayister. Duncan Grant, og deretter Vanessa Bell hadde kunstutstillinger. Lytton Strachey skrev sine to biografier over dronningene Victoria og deretter Elisabeth. Desmond MacCarthy og Leonard Woolf engasjerte hverandre i vennskapelig rivalisering som litteraturredaktører av henholdsvis New Statesman og The Nation and Athenaeum, således ga bensin på bålet til de som fryktet Bloomsbury-gruppens dominans av den britiske kulturen. Roger Fry skrev og foreleste bredt om kunst mens Clive Bell framførte Bloomsbury-verdiene i sin bok Civilization (1928), noe Leonard Woolf oppfattet som begrenset og snobbete, og beskrev Clive som «ypperlig organisering av intellektuelle hundeveddeløp.»

I den mørke tiden på 1930-tallet begynte Bloomsbury å dø ut: «Bloomsbury selv var knapt lenger i fokus.» Et år etter utgivelsen av en samling med korte biografier, Portraits in Miniature (1931), døde Lytton Strachey. og ikke lenge etter begikk hans tilknytning Dora Carrington selvmord. Roger Fry døde i 1934. Vanessa og Clives eldste sønn, poeten Julian Bell, ble drept i 1937 i den spanske borgerkrigen, 29 år gammel. Virginia Woolf skrev Frys biografi, men med trusselen av en ny verdenskrig ble hennes skrøpelige mentale tilstand forverret, og hun druknet seg i 1941. I det foregående tiåret hadde hun blitt en av landets fremste feministiske forfattere med ytterligere tre romaner, og med en rekke essayer, inkludert den bevegende memoarboken A Sketch of the Past. Det var også på 1930-tallet at Desmond MacCarthy ble den kanskje mest leste — og hørte — litteraturkritikeren med sin spalte i The Sunday Times og hans radioprogrammer på BBC. John Maynard Keynes’ The General Theory of Employment, Interest, and Money (1936), som også ble oversatt til norsk som Allmenn teori om sysselsetting, rente og penger, og som markerte ham som en av de fremste økonomer i sin tid. Han døde i 1946 mens han var involvert i prosessen med økonomisk lån for Storbritannia i USA.

Mangfoldet i de kollektive prestasjonene og tankene til den senene Bloomsbury-gruppen kan bli oppsummert i en rekke av det som var blitt oppnådd i 1938, det samme året som Münchenavtalen. Virginia Woolf utga sin radikale feministiske polemikk Three Guineas, et boklangt essay som sjokkerte flere av hennes venner i Bloomsbury, inkludert Keynes som hadde vært begeistret for den langt mer nennsomme A Room of One's Own (1929). Keynes leste sin berømte, men absolutt mer konservative memoarbok My Early Beliefs for Memoarklubben (se under), kun for utgivelse etter hans død. Clive Bell utga en pamflett for pasifisme, men kom senere til å støtte krigen. E.M. Forster skrev en tidlig versjon av sin kjente essay «What I Believe», som med sitt valg, fortsatt sjokkerende for enkelte, om personlige forhold over patriotisme: hans stille forfektelse i møte med de økende totalitære kravene fra både venstre og høyresiden om at «personlige forhold… kjærlighet og lojalitet til den enkelte kan utligne statens krav.»

Memoarklubben

I mars 1920 begynte Molly MacCarthy «Memoarklubben» for å hjelpe Desmond og henne selv til å skrive deres memoarer; og også «for deres venner som omgrupperte etter krigen (med den betingelse at de alltid skulle fortelle sannheten)». Denne klubben møttes fram til 1956, eller kanskje 1964.

Litteratur

• Avery, Todd (2006): Radio Modernism: Literature, Ethics, and the BBC, 1922-1938. Ashgate Publishing, Ltd.; ISBN 978-0-7546-5517-6.
• Bénézit, Emmanuel, red. (2012): Bénézit Dictionary of British Graphic Artists and Illustrators. Oxford University Press; ISBN 978-0-19-992305-2.
• Blythe, Ronald (1971): i Daiches, David, red.: The Penguin Companion to Literature I. Penguin.
• Clarke, Peter (2009): Keynes. Bloomsbury Press, ISBN 978-1-60819-023-2, s. 56, 57
• Fargis, Paul (1998): The New York Public Library Desk Reference – 3rd Edition. Macmillan General Reference, ISBN 0-02-862169-7, s. 262
• Forster, E.M. (1965): Two Cheers for Democracy. Penguin.
• Gadd, David (1974): The Loving Friends: A Portrait of Bloomsbury, London: The Hogarth Press Ltd.
• Head, Dominic (2006): The Cambridge Guide to Literature in English. Cambridge University Press; ISBN 978-0-521-83179-6.
• Knights, Sarah (2015): Bloomsbury's Outsider: A Life of David Garnett, Bloomsbury Reader, Paperback and Digital, ISBN 978-1-4482-1545-4
• Koppen, Randi (2009): Virginia Woolf, Fashion and Literary Modernity. Edinburgh University Press; ISBN 978-0-7486-3872-7.
• Kuper, Adam (2010): Incest and Influence: The Private Life of Bourgeois England. Harvard University Press; ISBN 978-0-674-05414-1.
• Lee, Hermione (1996): Virginia Woolf, London: Chatto & Windus.
• Ousby, Ian, red. (1995): The Cambridge Guide to Literature in English, Cambridge
• Phillips, Adam (1994): On Flirtation, London: Faber & Faber, ISBN 978-0571144969
• Rosenbaum, Stanford Patrick (1995): The Bloomsbury Group: A Collection of Memoirs and Commentary, University of Toronto Press; ISBN 978-0-8020-7640-3.
• Snow, C. P. (1974): Last Things. Penguin.
• Spalding, Frances (1991): Virginia Woolf: Paper Darts: the Illustrated Letters.
• Tew, P.; Murray, A. (2009): The Modernist Handbook.

Bøker og artikler

• Bell, Quentin (1986): Bloomsbury.
• Edel, Leon (ca 1979): Bloomsbury : a house of lions, Philadelphia: Lippincott.
• Levy, Paul (14. mars 2005): «Bloomsbury's Final Secret». The Telegraph.
• Oxford Dictionary of National Biography, 2004.
• Moyers, Steve (mars/april 2009): «British Modernism’s Many Manners» i: Humanities 30 (2)
• Reed, Christopher (2004): Bloomsbury Rooms.
• S. P. Rosenbaum (red.):
  • (1993): A Bloomsbury Group Reader.
  • (1995): The Bloomsbury Group: A Collection of Memoirs and Commentary, revidert utg.
  • (1987): The Early Literary History of the Bloomsbury Group: Victorian Bloomsbury.
  • (1994): Edwardian Bloomsbury
  • (2003): Georgian Bloomsbury
• Shone, Richard (1976): Bloomsbury Portraits.

Museer og bibliotek

• Archive Journeys: Bloomsbury. Tate.
• «A Room of Their Own: The Bloomsbury Artists in American Collections», Cornell University.
• The Bloomsbury Group Collection at the Victoria University Library at the University of Toronto, Victoria University Library har en rekke spesialsamlinger som angår Bloomsbury-gruppen. Fremst blant disse er Virginia Woolf-samlingen som består av mer enn 3000 gjenstander.

Eksterne lenker

• (en) Bloomsbury Group – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• «The Bloomsbury Group: Art, lives and legacy», Tate
• «TV drama set to spark a tourist rush on the trail of the Bloomsbury Group», The Guardian 25. juli 2015
• «Bloomsbury laid bare: The last member of the famous artistic set reveals all», The Independant 12. mai 2013