Birger Eriksen
| Birger Eriksen | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Birger Kristian Eriksen 17. nov. 1875  Moskenes kommune (Nordlandenes amt) | ||
| Død | 16. juli 1958[1] (82 år) Oslo (Norge) | ||
| Beskjeftigelse | Offiser, politiker | ||
| Utdannet ved | Krigsskolen | ||
| Parti | Høyre | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Gravlagt | Vår Frelsers gravlund | ||
| Utmerkelser | Offiser av Æreslegionen (1946)[2] Krigskorset (1945)[3] Croix de guerre 1939–1945 (1946)[2] | ||
| Troskap | Norge | ||
| Våpenart | Hæren | ||
| Tjenestetid | 1896–1940 | ||
| Militær grad | Kaptein, major, oberstløytnant, oberst | ||
| Kommandoer | Agdenes festning, Bergen festning, Oscarsborg festning | ||
| Deltok i | Andre verdenskrig, Slaget ved Oscarsborg festning | ||
Birger Kristian Eriksen (1875–1958)[4] var en norsk offiser. Oberst Eriksen er mest kjent for sin innsats som kommandant ved Oscarsborg festning, hvor han ved den tyske invasjonen den 9. april 1940 beordret ild mot de inntrengende tyske styrkene og bidro til senkingen av «Blücher».
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Eriksen tok examen artium i 1893 og gikk deretter inn på Krigsskolen. Her ble han uteksaminert i 1896, og gikk inn som befal ved infanteriet. I 1899 gikk han over i det nyopprettede festningsartilleriet, der han ble utnevnt til kaptein i 1901 og major fra 1915, da han ble kommandant for Tønsberg befestninger. Samme år ble han kommandant ved Agdenes befestninger, fra 1918 som oberstløytnant. I 1931 ble han kommandant for Bergen befestninger, da som oberst. I 1933 ble han overført som kommandant ved Oscarsborg festning.
Senkingen av «Blücher»
[rediger | rediger kilde]Eriksen skrev seg inn i norgeshistorien da han som kommandant for det siste festningsverket foran Oslo måtte ta stilling til det tyske angrepet morgenen 9. april 1940. Han hadde da fått meldinger fra Oslofjord festning om at fremmede krigsskip hadde unnlatt å stoppe for varselskudd, og fortsatt nordover forbi festningen, altså med kurs for Oscarsborg. Eriksen vurderte da situasjonen opp mot sin instruks. Hans vurdering var at de fremmede skipene ikke hadde stoppet for varselskudd fra Oslofjord festning, og at neste trekk etter instruksen da skulle være å gi rettet ild med skarp ammunisjon.
Visst fanden skal der skytes med skarpt!
Oberst Birger Eriksen, Oscarsborg, om morgenen 9. april 1940.[5]
Eriksen sluttet ut fra dette at han måtte avgi ild med skarp ammunisjon uten varsel. Det var dette han ga ordre om da festningen kl. 04.21 avga ild med alt tilgjengelig artilleri og torpedoer mot det første fremmede skipet i flotiljen. Skipet skulle vise seg å være den tunge tyske krysseren «Blücher».
Oberst Birger Eriksen[6]
Resten av flotiljen stanset foran Drøbaksundet, og landsatte soldatene som var ment for Oslo, bl.a. i Son. Oberst Eriksen forsinket med andre ord den reelle okkupasjonen av Oslo med nærmere ett døgn, og han skaffet dermed Kongen, Regjeringen og Stortinget det nødvendige tidsvinduet til å forlate Oslo og ta opp motstanden. Forsinkelsen gjorde det også mulig for Norges Bank å evakuere hele gullbeholdningen på 48,8 tonn.
Ettermæle
[rediger | rediger kilde]Begivenhetene 9. april gjorde ikke oberst Birger Eriksen til noen krigshelt i Forsvarets øyne da freden kom. Den militære undersøkelseskommisjon av 1946 kritiserte Eriksen for at han bare skjøt mot «Blücher», ikke mot skipene «Lützow» og «Emden» som kom bak. Undersøkelseskommisjonen kritiserte også at Eriksen kapitulerte dagen etter, da han vurderte videre motstand som hensiktsløs. Granskningen landet på en sterkt kritisk vurdering som også ble sendt ut som pressemelding, der det het at kommisjonen «finner at der ikke er grunn til å gjøre rettslig ansvar gjeldende i anledning av overgivelsen av festningen da den fant sted». Det ble ikke reist noen statue av ham før i 1975, og da finansiert av privat innsamlede midler.[7] Forsvarsdepartementet skulle bidra «om det var nødvendig», men innsamlingen rakk.[8] Bysten av ham på hjemstedet står nå nedenfor hovedgården på Moskenes der han vokste opp.[9]
Selv om Eriksen ble belønnet for sitt valg om å åpne ild, kom han etter krigen også under kritikk for å ha avstått Oscarsborg tidligere enn nødvendig. Eriksen forsvarte seg med at han handlet under enormt press, og faktisk åpnet ild mot de tyske inntrengerne, i strid med offisiell norsk ordre om at det først skulle fyres av varselskudd.
I tillegg bekreftet undersøkelseskommisjonen av 1945 og undersøkelseskommisjonen av 1946 Eriksen for å ha oppfylt sine plikter under den tyske invasjonen. Han slapp å stilles for krigsrett og fikk krigskorset med sverd. Også kommandørkaptein Andreas Anderssen, sjef for torpedobatteriet, mottok denne utmerkelsen.[10]
Etter hvert som årene gikk og de politiske og militære sårene grodde, ble han både blant de militære og menigmann anerkjent som den store krigshelten han var. I 1977 ble kisten til oberst Eriksen flyttet til æreslunden på Vår Frelsers gravlund. I 1995 kom det på plass en statue av Eriksen på Oscarsborg. I 2008 avduket kong Harald et portrett av Eriksen i Oslo Militære Samfund.
Etter militærkarrieren
[rediger | rediger kilde]Eriksen gikk av for aldersgrensen i november 1940. Han engasjerte seg også i det sivile samfunn. Da han tjenestegjorde ved Agdenes, satt han i kommunestyret i Rissa. Han satt også i kommunestyret i Frogn, og som pensjonist satt han i Drøbak bystyre. Hele tiden representerte han Høyre.
Utmerkelser
[rediger | rediger kilde]Etter andre verdenskrig ble oberst Eriksen blant annet dekorert med krigskorset med sverd,[11] Deltagermedaljen med rosett og den franske utmerkelsen Croix de Guerre, og han ble utnevnt til offiser av den franske Æreslegionen.
Utmerkelser
|
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Norsk biografisk leksikon, oppført som Birger Kristian Eriksen, Norsk biografisk leksikon ID Birger_Eriksen, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Østlandets Blad, Tore Kubberød, «Kongen ærer oberst Eriksen», verkets språk bokmål, utgitt 19. oktober 2018, besøkt 13. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ Grøndahl og Dreyers Forlag, «Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren», side(r) 148–149, verkets språk bokmål, redaktør Erik Gjems-Onstad, ISBN-10 8250421906, utgitt 1995, besøkt 13. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ Tore Kubberød (19. oktober 2008). «Kongen ærer oberst Eriksen». Østlandets Blad. Besøkt 13. desember 2019.
- ^ «Her er mannen som reddet kongen fra nazistene». www.aftenposten.no. Besøkt 15. oktober 2022.
- ^ «Birger Eriksen». Store Norske Leksikon. Besøkt 13. desember 2019.
- ^ Aage Georg Sivertsen: 9. april 1940 (s. 217), Kagge forlag 2015, ISBN 978-82-489-1598-0
- ^ Tom Ullsgård: «Birger Eriksen – krigshelt etter sin død», Moss Avis 9. april 2015
- ^ Kai Nikolaisen: «Avduket byste av krigshelt», Lofotposten 16. juli 2008
- ^ Tom Ullsgård: «Birger Eriksen – krigshelt etter sin død», Moss Avis 9. april 2015
- ^ Erik Gjems-Onstad, red. (1995). Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren. Oslo: Grøndahl Dreyer. s. 148–149.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Birger Eriksen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Birger Eriksen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- «Oberst Eriksens ettermæle», podkast fra NRK
- «Birger Eriksen», Wayback Machine