Biologisk membran
En biologisk membran er en samlebetegnelse for tynne hinner som omslutter en celle eller visse organeller inne i cellen.[1] Organeller omsluttet av biologiske membraner omfatter endosomer, lysosomer, mitokondrier, kloroplaster, vakuoler, golgiapparatet, endoplasmatisk retikulum og cellekjernen.[1]
Membraner danner en beskyttende hinne mellom innholdet innenfor og omgivelsene utenfor membranen, og er selektivt permiabel, det vil si at den bare lar visse molekyler passere.[2][1]
Oppbygning
[rediger | rediger kilde]
Fosfolipider
[rediger | rediger kilde]cellemembraner og andre biologiske membraner har en lignende grunnstruktur. De består av et dobbelt lag av fosfolipider. Hvert enkelt fosfolipid er består av to «haler» av én mettet og én umettet fettsyrer, bundet til et «hode» av glycerol og fosfat.[2][1]
Hodet er negativt ladet, mens halen har en nøytral ladning. Dette gir hodet hydrofile egenskaper mens halen er hydrofob. På grunn av disse egenskapene tiltrekkes hodet mot væsken på utsiden og innsiden, mens halene vendes innover i mot hverandre og danner dobbeltmembranen.[2]
Proteiner
[rediger | rediger kilde]Integrert i dobbeltmembranen kan det finnes mange slag proteiner, avhengig av hvilken celle eller organell det er snakk om. De kan være transmembrane, perifere proteiner.[1] De transmembrane proteinene er integrert i selve membranen, mens de perifere kan være knyttet til membranens innside eller utside. De perifere proteinene kan også være frie fra membranen på innsiden eller utsiden av organeller,[2] eller på innsiden av cellemembranen.[1]
Molekyler som ikke selve membranen lar passere, må fraktes over membranen via såkalte transportproteiner.[1] De kan være kanaler, pumper eller transporten kan foregå ved endocytose eller eksocytose.
Karbohydrater
[rediger | rediger kilde]I tillegg til fosfolipider og proteiner i biologiske membraner er visse karbohydrater bundet til enten lipider eller proteiner på cellemembranens ytre overflate.[2] Disse kalles henholdsvis glykolipider og glykoproteiner avhengig av hvilke molekyler de er bundet til. Disse molekylenes funksjon er å gjøre det mulig for andre av kroppens celler å kjenne igjen hverandre.[2] På den måten kan for eksempel celler knyttet til immunforsvaret skille mellom vev som tilhører organismen og fremmede celler.[1][2]