Bergen Huseierforening

Bergen Huseierforening er en medlems- og interesseorganisasjon for huseiere stiftet i 1885. I tillegg til arbeidet som interesseorganisasjon yter foreningen sine medlemmer råd og bistand i boligrelaterte spørsmål og utgir medlemsbladet «Huseier».

Foreningens emblem. Tegnet av arkitekt Einar Osc. Schou

Historie

Stiftelse

Foreningen ble stiftet 13. mars 1885 etter initiativ fra overrettssakfører Knud Angell som også ble foreningens første valgte formann. Som kommunalpolitiker hadde han ervervet seg god innsikt i de spørsmål den kommende byregulering førte med seg og førstehåndskjennskap til skattetakstkommisjonens arbeid. Angell forstod hvordan huseiernes vitale interesser lett kunne bli krenket gjennom offentlige vedtak. Det var derfor ingen tilfeldighet at det i foreningens formålsparagraf ble fremhevet at foreningen måtte «have opmærksomheden henvendt paa alle kommunale og øvrige foranstaltninger, der vedrøre huseiernes interesser»

Etablering av kontor

1903 ble overrettssakfører Jørgen Breder Faye valgt til foreningens formann. Stod for reorganisering av foreningen ved at det ble opprettet en stilling som forretningsfører og etablert et sentralt beliggende kontor med fast kontortid. Slik kunne foreningen mer effektivt by sine medlemmer assistanse og gi «veiledning i de spørsmål som er av interesse for huseieren».

Første verdenskrig og husleieregulering

Utbruddet av første verdenskrig førte med seg nød og boligmangel. Ved kongelig anordning av 17. desember 1915 fikk kommunene adgang til nedsette en husleienemd som skulle påse at leieprisene ikke økte. Allerede den 10. januar 1916 hadde bystyret gjort vedtak om at forordningen også skulle gjelde i Bergen.

Byen ble i tillegg rammen av en katastrofe som gjorde boligproblemet ytterst prekært. Natten mellom den 15. og 16. januar herjet Bergensbrannen byen og antall husløse steg med ca. 2700.

Anordningens bestemmelser ble etter kort tid lovfestet av Stortinget. Det ble samtidig bestemt at nemnden kunne sette ned leien samt at oppsigelsessaker måtte ha nemndens samtykke. Loven var forutsatt å være midlertidig, men det skulle vise seg at nemnden ble et åk for huseierne, som de måtte trekkes med i årevis.

Foreningens tidligere lokaler i Øvregaten 21

Husleiereguleringen fortsatte etter krigens slutt i 1918 til stor misnøye fra byens huseiere. Det var fortsatt stor boligmangel og mangel på materialer og arbeidskraft hadde ført til økte byggepriser. Med kunstig lave leieinntekter var det derfor få private som så seg tjent med å investere i nye boligprosjekter. Så lenge en byggherre ikke fikk rådighet over sin eiendom, var det ikke å vente at privatfolk ville ta noe initiativ. Kommunen måtte derfor overta en større del av den byggevirksomhet som ellers ville ha påhvilt private, med de utgifter det medførte.

Politisk aktivitet

Huseierforeningens ledelse hadde gjennom alle år søkt å holde organisasjonen partipolitisk nøytral. Men all den stund man arbeidet for eiernes frie rådighetsrett over fast eiendom var det viktig å ha talsmenn i kommunestyret. Da ingen av partiene i kommunevalget 1919 ville programfeste oppheving av husleiereguleringen gikk foreningen til valg på egen liste. Ved kommunevalget 1919 oppnådde Huseierlisten ca. 2000 stemmer og dermed 6 representanter inn i kommunestyret.

Huseierforeningens forslag om opphevelse av husleiereguleringen ble ikke vedtatt og kampen mot husleiereguleringen fortsatte. Huseierforeningen besluttet derfor også å stille liste i kommunevalget i 1922 og fikk inn 5 representanter i kommunestyret. Foreningen stilte også liste i kommunevalget i 1925. Husleiereguleringen ble for større leiligheter opphevet i 1928, og senere for mindre leiligheter i 1931. Denne tunge perioden for huseierne hadde gitt foreningen et oppsving i medlemsmassen; i 1918 hadde antall medlemmer ligget på vel 600, mens man i 1923 hadde 2244 medlemmer.

Da loven av 19. juli 1926 om avvikling av husleiereguleringen var et faktum, fikk foreningen anledning til å konsentrere aktiviteten om mer vanlige huseieroppgaver. De kommende årene arbeidet foreningen blant annet med «vannklosettsaken» og kamp mot rotteplagen i byen.

1930 årene

Det hadde hittil gått tregt med gjenreisningen etter Bergensbrannen. Utover 1930-årene tiltok byggevirksomheten med flere private byggherrer. Det var da god tilgang på folk og materialer til husbygging. Foreningens virke knyttet seg i denne perioden blant annet mot å senke den økte eiendomsskatten som ble påført huseierne. Foreningen la i denne perioden også mye arbeid i å påvirke utformingen av Husleieloven som trådte i kraft i 1939. Av større saker foreningen arbeidet i perioden var Vannklosettsaken og rotteplagen. Disse sakene var viktige for å bedre boforhold og den allmenne folkehelsen.

Andre verdenskrig

Under andre verdenskrig var Rolf Langlo foreningens leder. I Bergen hadde en rekke huseiere fått sine eiendommer krigsskadet allerede på et tidlig tidspunkt av krigen. Krigsskadene førte til et omfattende arbeid for foreningens styre og sekretariat og store utgifter for de huseierne som ble rammet. Det ble lagt mye arbeid i korrespondanse med Krigsskadetrygden. Samtidig ble det innført prisstopp på med forbud mot husleieforhøyelse uten godkjennelse fra kontrollnemda. Det offentlige påbud som imidlertid kom til å skape de største bølger i husleiekretser var den tvungne leienedsettelse på 10 %. De offentlige vedtak minnet mye om de som ble innført under første verdenskrig. Husleieprisene forble kunstig lave i over ti år etter krigens slutt, noe som forhindret en effektiv gjenoppbygging av de krigsrammede områdene.

Formenn i foreningen

• 1885–1887 Overrettssakfører Knud A. Angell
• 1887–1891 o.r.sakfører Peter Theodor Stoud Platou
• 1891–1895 o.r.sakfører Kristen Faye
• 1895–1902 kjøpmann M. J. A. Steen
• 1902–1903 rørleggermester Chr. Nielsen
• 1903–1906 o.r.sakfører Jørgen Breder Faye
• 1906–1916 o.r.sakfører Karl Torjusen
• 1916–1918 o.r.sakfører H. B. Opdahl
• 1918–1919 kjemiker C. Pihl
• 1919–1923 byggmester Halvor Namtvedt
• 1923–1925 mekler Th. Fjeldtvedt
• 1925–1932 og 1934–1939 arkitekt Einar Oscar Schou
• 1932–1934 og 1939–1940 høyesterettsadvokat Emil Mohr
• 1940–1961 h.r.advokat Rolf Langlo
• 1961–1975 h.r.advokat Alfred J Kvamme
• 1975–1976 J. F. Kroepelien
• 1976–1980 Finn Botnen
• 1980–1982 Olaf Bryner
• 1982–1986 og 1989–1997 Asbjørn Halstensen
• 1987–1988 Jan Arthur Nilsen
• 1997–2017 Frode Sælen
• 2018–2020 Harald Grimelund
• 2020–0000 Elisabeth Rakner

Referanser

Autoritetsdata