Bergamasco
| Bergamasco | |||
|---|---|---|---|
| italiensk alpehund, Cane da pastore Bergamasco, Bergamasker Hirtehunde | |||
 | |||
| Hundetype | gjeter- og kveghund | ||
| Opprinnelse |  Italia | ||
| Egenskaper | gjeterhund, gårdshund, vakthund, familiehund | ||
| Livsløp | 12–14 år | ||
| Størrelse | stor (26-38 kg) | ||
| Passer for | erfarne | ||
| Anerkjennelser | |||
| FCI | Gruppe 1, seksjon 1 (FCI #194) | ||
| AKC | Herding | ||
| CKC | Herding | ||
| KC | Pastoral | ||
| UKC | Herding | ||
| Andre hunderaser | |||
| Alfabetisk raseliste | |||
| Gruppevis raseliste | |||
Bergamasco (FCI #194), som på norsk også kalles italiensk alpehund, er en stor italiensk flokkdrivende gjeterhund med en svært karakteristisk og rikelig pels, som riktig nok kan variere noe fra distrikt til distrikt. Pelsen minner mest om lange filtaktige snorer («rastafletter»), og den har en hard struktur som kan minne om geitpels. Hunderasen har tradisjonelt vært mest tallrik i Bergamo-regionen, der storskala sauehold har vært vanlig gjennom århundrer.
Opprinnelse og alder
[rediger | rediger kilde]
Det har versert en rekke ulike hypoteser og teorier om denne hundens opprinnelse. Noen mener den er svært gammel, andre er mer usikre. FCI hevder i rasestandarden at det er en eldgammel gjeterhund som opprinnelig var bredt utbredt i den italienske delen av Alpene, og spesielt i dalstrøkene i Bergamo-regionen.[1] Det må nevnes, at bergamasco også benyttes på andre siden av grensen mot Sveits, men der kalles typen bergamasker hirtehunde. Hundene var essensielle når bøndene skulle flytte dyra sine fra sommerbeitene i Alpene til vinterbeitene i Podalen.[1] Den har tradisjoner med å gjete store flokker med både sauer og krøtter.
En vitenskapelig studie publisert i 2018 hevder at bergamasco, som deler haplotyper med så forskjellige hunderaser som briard, berner sennenhund, cane lupino del gigante, leonberger, cane paratore og boxer, kan ha fått sin endelige utforming i perioden like før 1859.[2] Det betyr imidlertid ikke at typen som sådan kan være betydelig eldre. Rasen har dessuten slektslinjer som fører til mange andre hunderaser, som picard. Det eksisterer imidlertid ingen holdefaste beviser for akkurat hvor gammel denne hunden kan være i sin opprinnelse.
Som med mange andre hunderaser sto det dårlig til også med bergamasco etter andre verdenskrig. Noen entusiaster samlet imidlertid sammen de mest rasetypiske hundene og dannet raseklubben Società Amatori del Cane da Pastore Bergamasco (SAB) i 1949, og de fikk istand en ny rasestandard i 1950. FCI anerkjente rasen den 23. februar i 1956. De første hundene ble imidlertid alt registrert i stamboka i 1891.[1] Den første hunden av denne rasen som kom til Norge, var en svensk importert hann, «Frosta Fabio» født i 2000.
Utseende, anatomi og fysikk
[rediger | rediger kilde]Bergamasco har en idealhøyde på 60 cm for hanner og 56 cm for tisper, med en toleranse på +/- 2 cm.[1] Hanner skal veie cirka 32–38 kg, tisper cirka 26–32 kg.[1]
Ifølge Norsk Kennel Klub og rasestandarden skal svært karakteristiske pelsen være rikelig og meget lang, men den kan variere noe fra region til region. Pelsen kan minne om pelsen puli og komondor har. Fra omtrent midt på brystkassen og bakover samt på alle bena har pelsen tendens til å danne snorer eller filtaktige bånd, avhengig av alderen. Snorene starter fra ryggens midtlinje og faller nedover kroppssidene. Hode skal ha mindre hard pels som faller nedover øynene. Underullen skal være kort og så tett at det er vanskelig å se huden. Pelsen kjennes oljeaktig ut. Den kan være ensfarget grå; gråflekket i alle nyanser fra blekt grå til lysere grå til sort; isabellafarget og lys fawn er også tillatt; ensfarget sort er tillatt dersom pelsen er helt sort. Ensfarget hvit ikke tillatt, men hvite flekker er tillatt dersom de ikke utgjør mer enn 1/5 av pelsen.
Bruksområde
[rediger | rediger kilde]Bergamasco er en utpreget brukshund, som gjennom generasjoner har blitt benyttet som gjeterhund i de italienske Alpene. Rasen har også vokteregenskaper, men den er først og fremst en flokkgjeter. Rasens gjetende egenskaper kommer derfor best til uttrykk når beitedyra er flokktrengende (i motsetning til flukttrengende). Hunderasen er også en god og stødig gårdshund, med gode egenskaper som vakthund (en typisk årvåken og høylydt varsler). Den er normalt ikke pågående, men den vil forsvare familien og deres eiendeler.
Bergamasco er ingen utpreget familiehund, selv om den også har slike egenskaper for de rette menneskene. Typen er imidlertid på grunn av den kraftige pelsen en typisk utehund, som krever mye mosjon og en god del pelsstell, selv om pelsstellet av voksne hunder (unghunder har et mer krevende pelsstell) nok ikke er like krevende som man skulle tro. Som sådan regnes rasen som svært selvstendig, selvsikker, energisk, arbeidsom, lojal og svært oppmerksom, men den trenger et tydelig lederskap. Derfor passer den best for de erfarne. Dette er imidlertid en glad og energifull hund, som gjerne stiller opp som trekkhund eller kløvhund, men også blir med på agility og lydighet. Den er rett og slett glad i oppgaver.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c d e FCI (2015) FCI-Standard N° 194
- ^ Talenti, A., Dreger, D. L., Frattini, S., Polli, M., Marelli, S., Harris, A. C., ... & Caniglia, R. (2018). Studies of modern Italian dog populations reveal multiple patterns for domestic breed evolution. Ecology and evolution, 8(5), 2911-2925. PMCID: PMC5838073 PMID: 29531705 DOI: https://dx.doi.org/10.1002/ece3.3842
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Bergamasco Shepherd – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Bergamasco Shepherd – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
