Bell P-39 Airacobra
| Bell P-39 Airacobra | |||
|---|---|---|---|
 USAAF P-39F-1-BE | |||
| Informasjon | |||
| Rolle | Jagerfly | ||
| Produsent | Bell Aircraft Corporation | ||
| Første flyvning | April 1939 | ||
| Introdusert | 1941 | ||
| Status | Pensjonert | ||
| Brukt av | United States Army Air Force Royal Air Force Sovjetunionen | ||
| Produsert | 1940–mai 1944 | ||
| Antall produsert | 9 584 | ||
| Videreutviklet til | Bell P-63 Kingcobra | ||
Bell P-39 Airacobra var et amerikansk jagerfly utviklet av Bell Aircraft Corporation. Prototypen XP-39 fløy første gang 6. april 1939. Flyet ble produsert i et antall på til sammen 9 584 eksemplarer, hvorav 4 924 ble produsert for Sovjetunionen. Motoren var plassert bak piloten i motsetning til de fleste samtidige jagerfly og drev propellen gjennom en forlenget propellaksel mellom beina til piloten.
Brukere
[rediger | rediger kilde]I forhold til samtidige jagerfly hadde Airacobra lite å stille opp med i ytelse over 25 000 fot (7600 meter), der mesteparten av luftkampene foregikk over Vest-Europa og Stillehavet i forbindelse med strategisk bombing av industri og infrastruktur. Hverken United States Army Air Force eller Royal Air Force fant maskinen formålstjenlig og pilotene likte den dårlig. På østfronten var det derimot lite strategisk bombing, og mesteparten av flyvingen foregikk som nærstøtte og taktisk bombing i lav høyde. I dette miljøet kom Airacobra til sin rett som jagerfly, og sovjetiske piloter var svært begeistret for maskinen.[1]
Bevæpning
[rediger | rediger kilde]Aircobraen hadde flere forskjellige bevæpninger gjennom produksjonen. Den var originalt utstyrt med en 37 mm automatkanon som skjøt gjennom spinneren. Skuddtakten var lav, bare tre skudd i sekundet. I den britiske versjonen som ble bestilt av RAF ble kanonen byttet ut med en Hispano 20 mm maskinkanon. De sovjetiske pilotene var derimot begeistret for den grovkalibrede kanonen, som kunne skyte med bombefly med så lite som et enkelt skudd.
Spesifikasjoner (P-39L)
[rediger | rediger kilde]
| Tekniske data[2] | |
|---|---|
| Mannskap | 1 |
| Lengde | 9,19 m |
| Vingespenn | 10,36 m |
| Høyde | 3,63 m |
| Vingeareal | 19,79 m² |
| Vekt (uten last) | 2 540 kg |
| Vekt (maksimalt) | 3 530 kg |
| Motor | 1 × Allison V-1710-63 (1 × 1 325 hk ) |
| Ytelser | |
| Maksimal hastighet | 612 km/t |
| Rekkevidde | 2 360 km |
| Marsjhøyde | 10 650 m |
| Klatrefart | 20,3 m/s |
| Bevæpning | |
| Maskingeværer | 2 × Brovning M 2, 12,7 mm 2 × Browning, 7,62 mm |
| Maskinkanoner | 1 × Oldsmobile M 4, 37 mm |
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Stephen Sherman. «Bell P-39 Airacobra». Acepilots.com, World War Two & Aviation History. Arkivert fra originalen 26. august 2015. Besøkt 20. august 2015.
- ^ Schmid Jaroslav, 1998, Letadla 1939-45, Fraus, Plzeň, CZ, ISBN 80-7238-022-2
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Johnsen, Frederick A. Bell P-39/P-63 Airacobra & Kingcobra. St. Paul, Minnesota: Voyageur Press, 1998. ISBN 1-58007-010-8.
- Juszczak, Artur and Robert Pęczkowski. Bell P-39 Airacobra (i Polsk). Sandomierz, Poland/Redbourn, UK: Mushroom Model Publications, 2003. ISBN 83-916327-9-2.
- Kinzey, Bert. P-39 Airacobra in Detail, D&S Vol. 63. Carrollton, Texas: Squadron/Signal Publications, Inc., 1999. ISBN 1-888974-16-8.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Wings Palette-fargelegging Arkivert 4. september 2018 hos Wayback Machine.