Beiarelva
| Beiarelva | |||
|---|---|---|---|
 Beiarelva ved Storjord | |||
| Land |  Norge | ||
| Fylke | Nordland | ||
| Kommune | Beiarn | ||
| Lengde | 56 km | ||
| Nedbørfelt | 1 065,12 km²[1] | ||
| Middelvannføring | 45 m³/s | ||
| Start | Øverst i Beiardalen ved Svartisen | ||
| – Høyde | ca 850 moh. | ||
| – Koord. | 66°41′00″N 14°25′33″Ø | ||
| Munning | Beiarfjorden ved Tvervik | ||
| – Koord. | 67°02′03″N 14°35′06″Ø | ||
| Sideelver | |||
| – Høyre | Neverneshågen, Neverneselva, Stornesbekken, Staupåga, Muojddejohka, Tverråga, Tollåga, Store Gjeddåga | ||
| – Venstre | Lappflyttarelva, Trollbergdalselv, Skjelåtindbreelv, Hanspolsåga, Gråtåga, Eiteråga, Arstadelva | ||
 Beiarelva 67°02′04″N 14°35′07″Ø | |||
Beiarelva (eller Storåga) er et ca. 56 kilometer langt vassdrag i Beiarn kommune i Nordland fylke. Elva følger hoveddalføret i Beiarn og renner ut i Beiarfjorden ved Tvervik. Den har sitt utspring øverst i Beiardalen, innenfor Saltfjellet-Svartisen nasjonalparks grenser.
Fiske
[rediger | rediger kilde]Beiarelva er ei populær elv for lakse- og sjøørretfiske. I tillegg har elva en stamme av sjørøye, men det ble innført en totalfredning av denne i 2008. Elva har en lakseførende strekning på 27,5 kilometer, fra utløpet til Høgforsen ved Tollå. I tillegg er også 3 kilometer av sideelva Tollåga, og 0,6 kilometer av sideelva Store Gjeddåga lakseførende.[trenger referanse]
I 1981 ble lakseparasitten Gyrodactylus salaris påvist i elva. Dette førte til at laksebestanden i elva ble sterkt redusert i løpet av 80-årene. I 1989 ble alt laksefiske i Beiarelva forbudt. Elva ble rotenonbehandlet i 1994. Etter 7 år, i 2001, ble elva friskmeldt for gyro og den ble igjen åpnet for laksefiske.[trenger referanse]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «NVE Atlas». Nedbørfelt. Norges vassdrags- og energidirektorat. Besøkt 12. juli 2015
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Hjemmesiden til Samarbeidsorninga for Beiarelva.
- NVE-dok nr. 12 2002, Høringsdokument: Utvidet beskrivelse av Beiarelva[død lenke]
