Bechdel-testen
Bechdel-testen, også kjent som Bechdel-Wallace-testen, er en metode for å vurdere hvordan kvinner fremstilles i film og annen fiksjon. Testen undersøker om et verk inneholder minst to kvinnelige karakterer som fører en samtale om noe annet enn en mann. I enkelte versjoner av testen stilles det også krav om at de kvinnelige karakterene har navn.[1]
Om et fiksjonsverk består testen eller ikke, reflekterer ikke nødvendigvis den generelle representasjonen av kvinner i verket. I stedet brukes testen som en indikator på kvinners aktive tilstedeværelse (eller fravær) i fiksjon, og for å rette oppmerksomhet mot kjønnsulikhet i slike verk.
Testen er oppkalt etter den amerikanske tegneserieskaperen Alison Bechdel, som introduserte den i sin tegneserie Dykes to Watch Out For i 1985. Bechdel har gitt æren for ideen til sin venn Liz Wallace og til Virginia Woolfs skrifter. Ifølge Bechdel var testen opprinnelig ment som «en liten lesbisk spøk i en alternativ feministisk avis»,[2] men den fikk økt oppmerksomhet i 2000-årene, da flere varianter og lignende tester inspirert av den begynte å spre seg.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ van Raalte, Christa (2015). «1. No Small-Talk in Paradise: Why Elysium Fails the Bechdel Test, and Why We Should Care». I Savigny, Heather; Thorsen, Einar; Jackson, Daniel; Alexander, Jenny. Media, Margins and Popular Culture (på engelsk) (1st ed. 2015 utg.). London: Palgrave Macmillan UK. ISBN 978-1-137-51281-9.
- ^ Morlan, Kinsee (23. juli 2014). «Comic-Con vs. the Bechdel Test». San Diego CityBeat (på engelsk). Arkivert fra originalen 16. mars 2015. Besøkt 15. august 2014.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Julig, Carina Lousie (2. februar 2018). «The Lesbian Roots of the Bechdel Test». AfterEllen (på engelsk). Arkivert fra originalen 2. februar 2018.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Bechdel test – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
