Saksofon
Saksofon eller saxofon, forkortet saks. eller sax., er et treblåseinstrument vanligvis lagd av messing, og med et enkelt rørblad (også kalt «rør» eller «flis»). Instrumentet brukes ofte innen populærmusikk, storband, blues, korps og jazz, og rene saksofonensembler, ofte saksofonkvartetter, selv om den fra starten var tiltenkt å være et orkester- og militærkorpsinstrument. Det var først på 1900-tallet saksofonen ble tatt opp i jazzen i Amerika og fikk sitt virkelige gjennombrudd. Personer som spiller saksofon kalles saksofonister.
Saksofonen ble oppfunnet av den belgiskfødte klarinettisten og instrumentmakeren Adolphe Sax i midten av 1840-årene. Den ble presentert for verden for første gang på en utstilling i Brussel i 1841. I redsel for at andre musikere skulle kopiere instrumentet turde han ikke vise det frem og spilte bare et kort musikkstykke bak et skjermbrett.[1] Han tok ikke patent på den før den 17. mai 1846. Til verdensutstillingen i Paris i 1855 ble instrumentet formelt presentert for publikum av Sax og dette ble et av utstillingens mest populære objekter.[1]
Saksofonen er et transponerende instrument, og noteres i G-nøkkel. Saksofonene som brukes nå er stort sett stemt i Eb og Bb. Normalomfanget for saksofonen er fra B♭ under notelinjene (a på baryton) til Fiss tre hjelpelinjer over notelinjene (g på de fleste ny sopraner). Høyere toner, toner i det såkalte altissimoregisteret, kan spilles ved en del trening og kan rekke flere oktaver over normalomfanget. Noen kan og nesten doble registeret. Mange kjente, klassiske verk krever dette. Disse er stort sett skrevet for Sigurd Rascher, som av sine kollegaer ble ertet på grunn av saksofonens lille register. Han jobbet derfor hardt med overblåsing for å utvide registeret. De fleste nålevende profesjonelle saksofonister, både innen jazz og andre stilarter behersker dette.
Saksofon er i dag et populært instrument, mye på grunn av dens særegne klang. Den fyldige klangen er lett å frembringe. Mekanikken er svært logisk bygget opp og gjør at saksofonen er et av de få instrumentene hvor man kan lære seg et virtuost spill ved å holde jevn luftstrøm og bevege fingrene. Det vanskelige med dette instrumentet er å beherske alle variasjoner innen klang, dynamikk og intonasjon.
De mest kjente merkene er Selmer Paris, Buescher, Conn, Buffet Crampon, Yamaha, Keilwerth og Yanagisawa.[trenger referanse]
Etymologi og skrivemåte
[rediger | rediger kilde]Saksofonen er oppkalt etter oppdageren Adolphe Sax, ved suffikset -fon («lyd»).[2] Skrivemåten «saksofon» er en fornorsking av dette, hvor man erstatter «x» med «ks». I bokmål skriver man det alltid med ks, saksofon, mens man i riksmål kan velge mellom x og ks, saxofon eller saksofon.[3][2]
Utforming
[rediger | rediger kilde]Saksofonen består av tre hoveddeler: munnstykke, hals og kropp. Munnstykket er normalt produsert i plast, mens jazz-munnstykker er laget av ebonitt, et metall (stål, jern, messing, gull og sølv er utbredt). På munnstykket sitter et enkelt rørblad. Halsen og kroppen består hovedsakelig av metall, normalt lakkert eller forsølvet messing, er også tilgjengelig i kobber, bronse, med 24K gullakk og i massivt sølv hos enkelt-fabrikanter.
Saksofonen har tyve fingerhull som er dekket av et klaffesystem. Klaffene er normalt dekket av kunststoff (originalt dyreskinn) på innsiden. Knotter av filt og kork gjør at mekanikken ikke skader instrumentkroppen og bråker. Selv de minste forskyvninger i klaffesystemet kan gjøre saksofonen utett og vanskelig å spille på. Dette gjør saksofonen til et komplisert instrument å vedlikeholde og å reparere.
Saksofon har 24 klaffer og er vanligvis gullfarget.
Saksofonfamilien
[rediger | rediger kilde]Sax tegnet i utgangspunktet fjorten ulike typer saksofoner, men ikke alle ble realisert. I dag er sopran-, alt-, tenor- og barytonsaksofonene de klart mest brukte.
- Soprillo eller piccolosaksofon (i B♭, ikke offisielt godkjent som saksofon)
- Sopraninosaksofon (i Ess)
- C-sopransaksofon (i C)
- Sopransaksofon (i B♭)
- Mezzosopransaksofon (i F)
- Altsaksofon (i Ess)
- Melodisk saksofon, C-saksofon (i C)
- Tenorsaksofon (i B♭)
- Barytonsaksofon (i Ess)
- Bassaksofon (i B♭)
- Kontrabassaksofon (i Ess)
- Subkontrabassaksofon (i B♭)
- Tubax (i B♭ og Ess, ikke offisielt godkjent som saksofon)
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b The World Exposition Reader side 64
- ^ a b (no) Saksofon i Det Norske Akademis ordbok
- ^ Saksofon i Bokmålsordboka
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Song Chao, red. (2008). The World Exposition Reader (på engelsk). Shanghai: Shanghai Scientific & Technological Literature Publishing House. ISBN 9787543936195.