Babylonsk mytologi
Babylonsk mytologi består av en rekke fortellinger som avbilder handlingene til de babylonske guddommer, helter, og mytologiske vesener. Mens disse fortellingene i moderne tid blir vanligvis betraktet som en bestanddel eller et element av babylonsk religion var deres opprinnelig hensikt ikke nødvendigvis religiøs i sitt vesen. Ofte forklarte disse fortellingene et mysterium i naturen, avbildet belønningene for høvelig oppførsel, illustrerte straffen for forbudt oppførsel, eller utførte en kombinasjon av disse eller andre hensikter. En del mytologiske tekster har imidlertid tjent en form for seremoniell hensikt i utøvelsen av de religiøse aktivitetene.
Den babylonske kanon er hovedsakelig avledet fra sumersk mytologi. Denne ble skrevet på akkadisk, et semittisk språk, ved hjelp av kileskrift på leirtavler. De fleste tekstene som er kjent i dag er kopier som ble gjort på skriftskoler av skrivere under opplæring, sannsynligvis på en tid da akkadisk ikke lenger var talt språk i Babylonia.
En del babylonske tekster var også oversettelser til akkadisk fra tidligere sumerske tekster, skjønt navnene på noen av guddommen ble endret i de babylonske tekstene. En del babylonske guddommer og myter er unike for denne kulturen, eksempelvis guden Marduk og eposet Enûma Elish, en skapelsesmyte.
Skapelse
[rediger | rediger kilde]
Da syv leirtavler[1] som inneholdt skapelsesmyten først ble gjenoppdaget var det indikasjoner som tydet på at denne teksten ble benyttet som en «rituell» myte, det vil si at den ble lest under en seremoni eller feiring. Anledningen når dette skjedde var ved den babylonske nyttårsfeiringen. Myten forteller om den årlige syklusen om Marduks død og gjenfødsel. Marduk var den fremste konge av alle gudene (rundt femti navn er tilskrevet Marduk). Den første leirtavlen beskrev verdens begynnelse, før jorden og himmelen hadde en definisjon eller identifikasjon. Det eksisterte to guder fra hvem alle andre nedstammer fra, Apsu (mannlig) og Tiamat (kvinnelig), henholdsvis ferskvann og saltvann. Fra foreningen mellom disse to ble Lahmu og Lahamu født, disse er antatt å representere slam og gjørme (som ved et elvedelta) og ble avbildet som slanger. Hver generasjoner frambrakte flere guder: Lahmu og Lahamu skapte Anshar og Kishar, som fødte en sønn ved navn Anu. Denne Anu avlet en sønn som oftest kalles for Ea, kjent som «altvitende». Hver nye gud som ble født var mer perfekt og mektigere enn sin forfedre og forgjengere. De ble snart vanskelig å styre og trassige mens Tiamat, mor til dem alle, satt passivt og gjorde ingenting til tross for den smerte som deres støyende oppførsel frambrakte. De nektet å høre på deres fars bønn om roe seg ned.
I raseri bestemte Apsu å gjøre om på det han hadde gjort. Men Ea fikk vite om Apsus planer, og han vevde en søvnforhekselse på Apsu og drepte ham mens han sov. Tiamat forble passiv mens også dette skjedde. Ea bygde et stort tempel over Apsus lik og bodde der i behagelighet og luksus med sin elskerinne Damkina. Damkina fødte Ea en sønn, Marduk, heltekongen. Han er beskrevet som perfekt fra begynnelsen, fire ører og fire øyner, og de alle var store og det er sagt at hans form var ubegripelig i sin fullkommenhet. Marduks bestefar, Anu, skapte de fire vinder som Marduk kunne slippe løs og leke med. Dette hadde den beklagelige effekt at de hele tiden forstyrret Tiamats kropp (som var en sjø), og de andre gudene som bodde med henne. De andre gudene ble rasende over mangelen på ro og de jagde Tiamat for å sitte stille mens Ea drepte Apsu. Med all deres brodd drev de den store sjøgudinnen til handling. Timat, som hadde særlig hissig gemytt, besluttet å gå til krig.
Timat samlet sammen en stor hær av guder og uhyrer for å bekjempe henne. Fremst i hæren av monstre plasserte hun Kingu, som tidvis ble beskrevet som hennes elsker eller sønn (hver oversettelse beskrev ham som begge deler, enten det ene eller det andre) og monterte Skjebnens tavler på hans bryst og erklærte at han var den mektigste blant alle guder. De få gjenværende gudene som fulgte Tiamat lærte om hennes mobilisering og kom sammen for å hindre det hele. Tavlen som beskrev denne delen av handlingen var ødelagt og den nøyaktige handlingsgangen kan kun bli spekulert om. Både Ea og Anu forsøkte å få Tiamat fra det hun hadde bestemt, men begge feilet, skjønt detaljene er ikke tilgjengelige. Deretter, på bud fra Ea, gikk Marduk med på å slåss med Tiamat. Etter å ha krevd at til gjengjeld for sin tjeneste at han skulle bli navngitt som den øverste gud, ble Marduks gudenes forkjemper og forberedte seg for kamp.
Mardaks våpen ble listet som en stor bue, en enkelt pil, en stav, lyn og et nett som holdt på de fire vinder. Han bygde også syv stormvinder og fylte sin kropp med ild. Han steg deretter opp i sin stormvogn og red mot kamp. De syv virvelvindene fulgte ham og førte til forstyrrelser på Tiamats hav. Marduk utfordret henne til tvekamp. Han kastet nettet over henne og fanget inn både henne og hennes hær av uhyrer. Tiamat forsøkte å svelge ham, men han splittet hennes kjever med virvelvindene, og deretter delte han hjertet og kroppen hennes med sin pil. Han tok Skjebnens tavler fra Kingu og festet det til sitt eget bryst og sikret således seg selv som overherre av alle. Han gikk deretter videre på sin forutbestemte kurs med skapelser. Blant hans dåder var utviklingen av kalenderen, og skapelsen av mennesket. Menneskene skapte han fra Kingus blod, og menneskets hensikt var å slite og arbeide slik at gudene kunne tilbringe sin tid i luksus. Det er også verd å nevne at på grunn av Tiamats handlinger ble gudinnene for alltid utelukket fra de ulike råd som gudene holdt.
Således ender skapelsesmyten til babylonerne. Hele fortellingen blir fortalt over fem tavler, skjønt to til fullfører settet. De siste to er kun for å liste Marduks femti forskjellige navn.
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Enuma Elish, hos Sacred-Texts
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Armstrong, Karen ([1993] 1999): A history of God: from Abraham to the present: the 4000-year quest for God. Vintage. S. 528. ISBN 0-09-927367-5.
- Dalley, Stephanie M.: Myths From Mesopotamia. New York, NY: Oxford University Press, 1989.
- Hooke, S. H.: Middle Eastern Mythology. 1963. 1975 ed. Baltimore, MA: Penguin Books Ltd., 1975.
- Leach, Marjorie: Guide to the Gods. Santa Barbara: ABC-CLIO, 1992. 1992. Clark Memorial Library, Portsmouth.