Båtskip
 | Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. |
Båtskip er det norske navnet på den nederlandske skipsbetegnelse «bootschip», et skip som var utviklet fra de mindre farkostene med fellesbetegnelsen «boot», men som overtok fløytens rolle som hvalfangstfartøy på 1700-tallet.
Helt siden begynnelsen av 1600-tallet hadde nederlenderne drevet hvalfangst i Nordishavet med store skip som sendte ut et stort antall fangstbåter utstyrt med harpun mot hvalene.
De mer rommelige båtskipene ble særlig populære fordi de var bygd med en svær bjelke tverrskips over hytten på det høye akterskipet. Bjelken raget langt utenfor skipssidene og ble brukt som davit for fangstbåtene. Et båtskip kunne føre med seg 6 til 8 fangstbåter. De største båtskipene kunne ha opptil 12 fangstbåter med seg.
Båtskipet hadde stort sett det samme skroget som galioten som er et rundbygget fartøy, men noe større med et høyt akterskip med et bredt akterspeil og riggingen med tre master, antagelig samme rigg som på en fregatt. Akterspeilet var dekorert med ornamenter mellom glassvinduene.
Båtskipet hadde en lengde på 100 til 200 fot, en bredde på 26-30 fot og et deplasement på 50 til 150 lester.
Båtskipene fikk et dobbelt lag planker under vannlinjen, en såkalt ishud, samt ekstra dekksbjelker og forsterkning mellom spantene og ytterst ut i baugskipet for å tåle seilas i Nordishavet med mye is som forårsaket et sterkt press og store påkjenninger på skipsskroget. Skipsbyggere måtte gjør de sårbare båtskipene mye mer robuste enn normalt, men det synes å ha lykkes, for ifølge statistikk fra 1700-tallet ble bare 4 % av hvalfangstskipene utsatt for forlis.
Som moderskip førte de med seg fra 4, 6 eller 8 opptil 12 fangstbåter, også kalt hvalbåter og slupper til Nordishavet. Hvalfangerne måtte ro ute i det kalde været selv i kraftig sjø med rundt 50 harpuner, 50 lanser og 60 tau. En slik hvalbåt var ca. 20 fot langt med plass for 6 mann, hvorav 4 roere samt harpunéren og styremann.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Norsk Sjøfart Bind 1 Kapittel Norsk sjøfart på 1600-tallet, Svein Molaug, 1989 ISBN 82-09-10545-0
- Skeppet, Björn Landström 1961 ISBN 91-37-10287-7