Autotrofi
Autotrofi betyr at organismen selv kan bygge opp organiske stoffer fra enkle uorganiske stoffer ved hjelp av energi som enten skaffes fra lys (fotosyntese) eller fra kjemisk bundet energi. Ordet er sammensatt av to greske ord: auto som betyr «selv» og trophein som betyr «spise».
Forskjellige former for autotrofi
[rediger | rediger kilde]Alle organismer trenger to typer ressurser; energi til å drive livsprosessene og en karbonkilde som basis for de organiske molekylene som trengs til å bygge opp organismen. Autotrofe organismer bruker uorganiske molekyler, som regel karbondioksid som karbonkilde, de som bruker organiske molekyler kalles heterotrofe. Avhengig av hvordan organismene skaffer seg energi kan de autotrofe deles i to grupper: fotoautotrofe som henter sin energi fra lys (fotosyntese) og kjemoautotrofe som utnytter kjemisk bundet energi til å drive livsprosessene (oksidasjon av f.eks. hydrogensulfid, ammoniumioner, svovel, jern(II)ioner).
Autotrofe organismer finnes i alle organismerikene unntatt soppriket og dyreriket, men kjemoautotrofe organismer finnes bare blant prokaryotene (bakterier og erkebakterier)
Autotrofi i Jordas tidlige historie
[rediger | rediger kilde]Tidlig i Jordens geologiske historie oppsto autotrofe organismer som utnyttet den kjemiske energi fra oksygenfattige kullstoff- eller svovelforbindelser til å bygge opp nødvendige sukkerstoff. De finnes fortsatt i oksygenfrie eller oksygenfattige omgivelser, og deres produksjonsmetode kalles kjemosyntese.
Senere oppsto encellede organismer, blågrønnbakterier som hadde utviklet en ny metode til å skaffe seg stoff og energi på, nemlig fotosyntesen. Meget tyder på at fotosyntesen senere er blitt overført til grønne planter ved at de har tatt til seg blågrønnbakterier uten å fordøye dem, den såkalte endosymbiontteorien. Under alle omstendigheter er det tankevekkende at kloroplastene, organellene som utfører fotosyntesen, har deres eget DNA.
Se også
[rediger | rediger kilde]Kilder
[rediger | rediger kilde]- Dieter Heinrich og Manfred Hergt, Munksgaards Økologiatlas ISBN 87-16-10775-6