Hopp til innhold

Atlant

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Barokkpreget Atlant ved klosteret Stift Sankt Florian, Østerrike.
Atlanter som framstiller maurere beseiret av Karl V av Det tysk-romerske rike, Porta Nuova, Palermo.

Atlant (fra gresk atlas; etter mytologiske Atlas)[1] er en kunsthistorisk betegnelse for en søyle og pilaster i form av en kraftig mannskikkelse som i bærende stilling. Betegnelsen har navn etter en figur fra gresk mytologi; Atlas, som var dømt til bære himmelhvelving på sine skuldre i all evighet.[2] Begrepet atlantes er det greske flertall av navnet Atlas. Det alternative begrepet, telamones, er også avledet fra en senere mytologisk helt, Telamon, en av argonautene, som var faren til helten Ajax.[3] Den romerske betegnelsen for en slik skulpturell støtte er telamon (flertall telamones eller telamons).[4] Den skulpturelle figuren ble benyttet både som søyler eller pilastere i gresk og romersk byggekunst, og ble gjenopplivet i barokkens arkitektur og maleri.[4]

Karyatider

[rediger | rediger kilde]

Karyatiden er den kvinnelige forløperen til denne arkitektoniske formen i Hellas, en kvinne som står i stedet for hver søyle eller søyle. Det greske begrepet karyatides betyr bokstavelig talt «jomfruer/ugifte kvinner fra byen Karyai»,[5] en gammel by på Peloponnes. Karyai hadde et tempel dedikert til gudinnen Artemis i hennes aspekt av Artemis Karyatis. Disse skulpturfigurene finnes i Delfi og ved ErekhtheionAkropolis i Athen for Athene. De er vanligvis i en jonisk kontekst og representerte en rituell assosiasjon med gudinnene som ble tilbedt innenfor.[6]

Atlanten er vanligvis i naturlig størrelse eller større. Kroppen til mange atlanter blir til en rektangulær søyle eller et annet arkitektonisk trekk rundt midjenivået, en funksjon lånt fra begrepet. Posisjonen og uttrykket til atlanter viser veldig ofte deres anstrengende innsats i å bære den tunge belastningen av bygningen, noe som sjelden er tilfelle med karyatider.

Atlanter uttrykker ekstrem innsats i deres funksjon: hodene bøyd forover for å støtte vekten av strukturen over dem på skuldrene, underarmene løftes ofte for å gi ekstra støtte, og gir et arkitektonisk motiv. Atlanter og karyatider ble bemerket og omtalt av den romerske arkitekten Vitruvius, hvis beskrivelse av strukturene,[7] snarere enn overlevende eksempler, overførte ideen om atlanter til renessansens arkitektoniske vokabular.

Bakgrunn og opprinnelse

[rediger | rediger kilde]
De falne atlanter i Agrigento, 2009, før restaureringen.
Atlanter som holder oppe hjørnetårnet på Bolinderska palatset i Stockholm.
Beaux-Arts’ atlanter ved Rue Saint-Roch no. 45, Paris, 1917
Atlanter på en husfasade i Die Lange Reihe i bydelen St. Georg i Hamburg i Tyskland.

Ikke bare gikk karyatidene foran atlantene, men lignende arkitektoniske figurer hadde allerede blitt laget i oldtidens Egypt av menneskeskapte monolitter. Det var også lignende figurer i et sumeriske tempelet i Uruk fra rundt 1413 f.Kr., samt ved det mektige og uferdige gravstedet som ble hogd ut av fjellet nær Persepolis for Dareios III av Persia (død 330 f.Kr.).[8]

Atlanter oppsto på gresk Sicilia og i Magna Graecia, tilsvarende sørlige Italia. |De eldste bevarte atlanterne er sammenfalne skulpturer fra Olympeion, det greske tempelet til Zevs, i AgrigentoSicilia. Disse 8 meter statuene har vært liggende utstrakt og horisontalt i flere århundrer etter at de falt overende, men har på 2020-tallet blitt restaurert på en omdiskutert måte ved skulpturene er blitt reist og støttet av en moderne 12 meter stålstruktur.[9][10]

I løpet av 1700- og 1800-tallet ble atlantere benyttet som en del av utformingen av flere bygninger som lignet mye på greske originaler. Deres inkludering i den endelige utformingen av portikoen til museet Eremitasjen i St. Petersburg, som ble bygget for tsar Nikolaj I av Russland på 1840-tallet, gjorde bruken av atlanter spesielt fasjonabel. Hermitage-portikoen inneholder ti enorme atlanter, omtrent tre ganger i naturlig størrelse, skåret ut av sortavalagranitt, som ble designet av Johann Halbig og utført av billedhuggeren Alexander Terebenev (og rundt 150 steinhoggere). [11]

Mesoamerika

[rediger | rediger kilde]

Lignende utskårne steinsøyler eller søyler i form av kraftige menn på noen steder i det førkolumbiske Mesoamerika kalles typisk sett for atlantiske figurer, men de står fritt uten arkitektonisk funksjon og holder ikke oppe noe. Disse figurene anses å være «massive statuer av toltlekiske krigere».[12]

Eksempler

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ atlant, NAOB
  2. ^ Broby-Johansen, R. (1977): Kunstordbog, Thaning og Appel, s. 16.
  3. ^ Hersey, George (1998): The Lost Meaning of Classical Architecture. Cambridge, MA: MIT Press. s. 125, 126.
  4. ^ a b «atlant, atlantid, or atlas», Artlex. Arkivert fra originalen 4. mai 1999.
  5. ^ Broby-Johansen, R. (1977): Kunstordbog, Thaning og Appel, s. 104.
  6. ^ Harris, Cyril M., red. (1983): Illustrated Dictionary of Historic Architecture, Dover Publications, New York.
  7. ^ Vitruvius: De Architectura, 6.7.6.
  8. ^ Huyghe, Guy, red. (1981): Larousse Encyclopedia of Prehistoric and Ancient Art, London: Hamlyn, s. 299
  9. ^ «Colossal Atlas statue to be raised upright in Sicily’s Valley of the Temples», Archaeology, 16. juli 2020.
  10. ^ Carvajal, Guillermo: «Colossal Telamon from the Temple of Zeus at Agrigento», La Brújula Verde, 29. februar 2024
  11. ^ «Atlantes of the Hermitage», Public art around the world
  12. ^ Evans, Susan (2008): Ancient Mexico and Central America: Archaeology and Culture History. London: Thames & Hudson Ltd. s. 42.
  13. ^ Robertson, Jean; Hutton, Deborah (2022): The History of Art: A Global View: Prehistory to the Present. Thames & Hudson. ISBN 978-0-500-02236-8; s. 505.
  14. ^ all, William (2019): Stone. Phaidon. ISBN 978-0-7148-7925-3; s. 185.
  15. ^ Irving, Mark (2019): 1001 Buildings You Must See Before You Die. Cassel Illustrated. ISBN 978-1-78840-176-0; s. 215.
  16. ^ Irving, Mark (2019): 1001 Buildings You Must See Before You Die. Cassel Illustrated. ISBN 978-1-78840-176-0; s. 217.
  17. ^ Droth, Martina; Sheriff, Mary D.; Scott, Katie; Hellman, Mimi; Bremer-David, Charissa (2009): Taking Shape - finding sculpture in the decorative arts. The Henry Moore Foundation. ISBN 978-1-905462-21-6; s. 192.
  18. ^ Café Bibent, Pop.culture.gouv.fr.
  19. ^ Criticos, Mihaela (2009): Art Deco sau Modernismul Bine Temperat - Art Deco or Well-Tempered Modernism (på rumensk og engelsk). SIMETRIA. ISBN 978-973-1872-03-2; s. 79.
  20. ^ «34, avenue Matignon», Pss-archi.eu.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]