Aspar
| Aspar | |||
|---|---|---|---|
_03.JPG) Aspar og hans eldste sønn Ardabur (ca. 434). Detalj fra Missorium til Aspar | |||
| Født | 400 | ||
| Død | 471 Konstantinopel | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, militært personell | ||
| Embete |
| ||
| Far | Ardabur | ||
| Barn | Patricius Ardabur | ||
| Nasjonalitet | Østromerriket | ||
Flavius Ardabur Aspar (født ca. 400, død 471) var en østromersk patrisier og magister militum («general») av alansk-gotisk opphav.[1][2] Som general for en germansk hær i romersk tjeneste, hadde han stor innflytelse over østromerske keisere i et halvt århundre, fra 420-tallet og til sin død i 471; keiserne Theodosius II, Markianus og Leo I måtte alle forholde seg til ham, helt til Leo I fikk ham drept. Med Aspars død opphørte også den germanske innflytelsen over østromersk politikk.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Aspar var sønn av magister militum og senere også romersk konsul Ardaburius[3] og var av alansk-gotisk avstamning.[4] Navnet Aspar (også gjengitt som Aspwar eller Aspidar) er iransk og betyr «hestedriver» eller «hesterytter».[5] Han spilte en avgjørende rolle i farens felttog mot tronraneren Joannes av Ravenna, og fikk innsatt Valentinian III som keiser i Vestromerriket. Han deltok også i forhandlingene om en fredsavtale med vandalenes kong Geiserik etter deres invasjon i provinsen Africa.
Aspar ble romersk konsul i 434 etter et felttog i Africa[6], men han kunne ikke bli keiser selv ettersom han bekjente seg til ariansk kristendom.[7] I stedet tok han rollen som den reelle maktutøver gjennom at hans underordnede Markianus ble keiser ved å gifte seg med Aelia Pulcheria, søster av Theodosius II.
Markianus døde den 27. januar 457, og de militære og politiske ledere ved keiserhoffet i Konstantinopel trengte elleve dages lang maktkamp for å velge en etterfølger. Det var mange sterke kandidater, blant annet Markianus’ egen svigersønn Anthemius. Aspar ble antagelig tilbudt keiserkronen ved denne anledningen, men avslo.[8] Aspar kunne også ha valgt sin egen sønn Ardabur, men isteden ble valget meget annerledes. Det falt på en av hans egne underordnete, den da relativt ukjente Leo fra Trakia.[9] Kroningen av Leo som keiser skjedde den 7. februar 457 og var den første kjente som involverte patriarken av Konstantinopel.
Leo inngikk en avtale med isaurerne, et folk i Kilikia, for å kunne støtte seg på en hærstyrke av isaurere for balansere Aspars germanske hær. Prisen for alliansen var at Leos datter Tarasicodissa med lederen av isaurerne, som ble keiser i 474 som Zenon. I 469 forsøkte Aspar å få Zenon, og greide det nesten.[10] Aspar overtalte keiser Leo til å utnevne sønnen Patricius til cæsar og la ham gifte seg med keiserens datter Leontia. Dette møtte sterk motstand i befolkningen fordi de ikke ønsket en arianer som keiser. Det brøt ut opptøyer, og keiseren måtte love at noen utnevning og noe ekteskap ikke ble aktuelt før Patricius hadde konvertert til den ortodokse kristendommen. I 471 ble Aspars sønn Ardabur innvolvert i en konspirasjon mot Leo, og Ardabur ble drept av evnukkene som handlet på ordre av Leo.[11] Aspar ble også drept. Det er spekulert i om også sønnen Patricius ble drept samtidig, men noen kilder har rapportert at han overlevde attentatet. Med Aspars fall sluttet også germanernes dominans i østromersk politikk [12]
Aspar hadde gode forbindelser med østgoterne og var lærer for den senere kong Teoderik den store (født ca. 454). Aspar hadde også en sønn, Ermanarik, med søsteren til den østgotiske lederen Teodorik Strabo[13], og hustruen hans var tante til Teoderik den store.[6]
Et av Istanbuls drikkevannsreservoar heter fortsatt «Aspars sisterne» (gresk: ἡ τοῦ Ἂσπαρος κινστέρνη) etter at Aspar startet byggingen av det i 459.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «Aspar» Arkivert 12. juni 2018 hos Wayback Machine., The Byzantine Legacy
- ^ Wolfram (1988), s. 142
- ^ Williams 1999 & s. 45.
- ^ Fields, Nic (2015): Attila the Hun, Bloomsbury Publishing, s. 43
- ^ Bachrach (1973), & s. 98.
- ^ a b Bunson (1994), & s. 38.
- ^ Norwich (1997) & s. 88.
- ^ Episoden ble fortalt av Teoderik den store ved et kirkemøte i Roma i 501; Aspar nektet og uttalte kryptisk: «Jeg frykter jeg vil begynne en keiserlig tradisjon». Jf. Croke (1999), s. 150
- ^ Croke (1999), s. 150
- ^ Norwich, John Julius (1989): Byzantium: The Early Centuries, Knopf, s. 167
- ^ Leo I., emperor, Christian Classics Ethereal Library
- ^ Leo I», Encyclopædia Britannica
- ^ Wolfram (1988), & s. 32.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Bachrach, Bernard S. (1973). A history of the Alans in the West; from their first appearance in the sources of classical antiquity through the early Middle Ages (på engelsk). Minneapolis: University of Minnesota Press.
- Bunson, Matthew (1994). Encyclopedia of the Roman Empire (på engelsk). New York: Facts on file Inc.
- Croke, Brian (2005): «Dynasty and Ethnicity: Emperor Leo and the Eclipse of Aspar», Chiron 35, s. 147-203.
- Norwich, John Julius (1997). Bysants’ historie. Oslo: Pax Forlag A/S. ISBN 82-530-1912-2.
- Williams, Stephen; Friell, Gerard (1999). The Rome That Did Not Fall (på engelsk). Routledge. ISBN 0-415-15403-0.
- Wolfram, Herwig (1988). History of the Goths (på engelsk). Oversatt av Thomas J. Dunlap. University of California Press. ISBN 0-520-06983-8.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- «Aspar», Prosopography of the Later Roman Empire