Hopp til innhold

Asamblea Nacional del Poder Popular de Cuba

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Cubas nasjonalforsamling
spanskAsamblea Nacional del Poder Popular de Cuba
El Capitolio
Grunnlagt1976
Systemkommunisme
Kammerettkammersystem
Seter605
PartierCubas kommunistparti
MøtestedEl Capitolio
Nettstedhttp://www.parlamentocubano.gob.cu/
Asamblea Nacional del Poder Popular de Cuba på Commons

Nasjonalforsamlingen for folkemakten (spansk: Asamblea Nacional del Poder Popular de Cuba) er Cubas ettkammers lovgivende forsamling som fungerer innenfor rammene av landets sosialistiske politiske system. I henhold til Cubas grunnlov representerer nasjonalforsamlingen folket, og har utøvende og lovgivende makt. Den består av 605 medlemmer valgt til en femårsperiode på grunnlag av direkte, universell og lik stemme ved hemmelig avstemning. Seter fordeles i henhold til de cubanske valgdistriktene. Forsamlingen ledes av en president som støttes opp av en visepresident og en sekretær.

Opp gjennom historien har Cuba hatt to forskjellige lovgivende institusjoner. Den første ble etablert i 1901 og kalt Cubas kongress. Den tok i bruk et tokammersystem: underhuset Representantenes hus og overhuset Senatet. Grunnet en kombinasjon av korrupsjon, autoritære ledere og amerikansk innblanding mistet den lovgivende forsamling legitimitet blant det cubanske folket, noe som la grunnlaget for den cubanske revolusjonen i 1959. Den moderne nasjonalforsamlingen ble etablert i 1976.

Nasjonalforsamlingen er statens høyeste beslutningsorgan. Den er ikke en permanent institusjon og blir innkalt til møter én til to ganger per år. Mellom sammenkomstene blir forsamlingens plikter, myndigheter og ansvarsområder delegert til statsrådet. Sammensetningen blir valgt av nasjonalforsamlingen på dens konstituerende møte etter et valg. Nasjonalforsamlingens president er ex officio statsrådets president. Over 90 prosent av alle valgte representanter til nasjonalforsamlingen, og alle dens ledende funksjonærer, har vært medlem av Cubas kommunistparti (CKP).

Nasjonalforsamlingens myndigheter er definert i grunnloven og omfatter: å definere økonomiske, juridiske og politiske forhold i Cuba, erklære krig og velge statens ledende embeter. Den har rett til å utplassere de cubanske revolusjonære væpnede styrker i utlandet, og kan begrense folks konstitusjonelle rettigheter og friheter i krigstid eller i tilfeller av forestående krig eller etter naturkatastrofer. Forsamlingen har rett til å endre grunnloven: den vedtar lovgivning, passerer statsbudsjettet, vedtar vedtekter, vedtar langsiktig nasjonal sikkerhets- og forsvarsstrategi, gjennomfører sivil tilsyn med de revolusjonære væpnede styrker og sikkerhetstjenester, organiserer folkeavstemninger, gjennomfører valg og utnevnelser i samsvar med grunnloven og gjeldende lovgivning, fører tilsyn med ministerrådets (regjeringen) og andre siviltjenester som rapporterer til forsamlingen, kan gi amnesti for straffbare forhold og utfører andre oppgaver definert av grunnloven.

Historie

[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Cubas første grunnlov, vedtatt den 21. februar 1901, etablerte Cubas kongress (som var utformet etter USAs kongress).[1] Den cubanske kongressen besto av Representantenes hus (underhuset) og Senatet (overhuset).[2] Seks senatorer ble valgt i hver provins; på dette tidspunkt var det seks provinser, slik at senatet besto av 36 senatorer.[2] Senatet ble ledet av «Senatspresidenten».[2] Etter loven hadde Cubas statsoverhode rett til å sitte som senator i seks år etter å ha gått av som president.[2] Representantenes hus besto av en representant for hver 25 000. innbygger.[3] Dette lovgivende forsamlingssystemet vedvarte med variasjoner, frem til Den cubanske revolusjon.

Eksperimentering (1959–1970)

[rediger | rediger kilde]

I de første årene etter revolusjonen etablerte ikke de nye makthaverne permanente politiske institusjoner.[4] Fidel Castro begrunnet dette på følgende måte: «Selvsagt sett med et historisk perspektiv har flere sosiale bevegelser vært karakterisert av at de først lagde en øverste lov, en grunnlov. Resultatet er at grunnloven blir gjort om til en ukrenkelig tabu; den blir omgjort til en ineffektiv intellektuell skapelse ute av stand til å samsvare med virkeligheten.»[a][4] Denne posisjonen medførte at Cuba ikke hadde representative folkevalgte institusjoner det første tiåret etter revolusjonen.[4] Landet ble ifølge Fidel Castro styrt av dekreter de første årene etter revolusjonen, siden den lovgivende og dømmende makt hadde kollapset i etterkant av Batista-regjeringens kollaps den 1. januar 1959.[5]

Det første forsøket på å etablere lokale myndigheter kom i perioden 1961–66 i form av Koordinering-, operasjons- og inspeksjonsstyret (KOIS).[6] Styresammensetningene i disse organene besto av individer som representerte landets mange organisasjoner og representanter fra statlige organisasjoner.[6] Hensikten med KOIS var å koordinere all økonomisk og sosial aktivitet, som hadde blitt staten, i et gitt geografisk avgrenset område.[6] Grunnet lite forsøk på å institusjonalisere det nye statlige systemet, ble KOIS oppløst i 1966 og erstattet med systemet Lokalmaktens organer som overlevde frem til etableringen av systemet «Folkemaktens organer» i 1976.[6] Statsviterne Haroldo Dilla Alfonso og Gerardo González hevder at «KOIS og Lokalmaktens organer kan betraktes som institusjonelle forløpere av dagens kommunesystem, men sannsynligvis mye mer relevant var eksistensen av en sterk ramme for samfunnsdeltakelse som i sitt senter besto av en samling av politiske og masseorganisasjoner med grunnlag i nabolagene, hovedsakelig Komiteen for forsvar av revolusjonen (KFR) og Føderasjonen for cubanske kvinner (FCK).»[6]

«[...] en overdreven vekst av det sentrale statsapparatet og partiet og deretter... en intens byråkratisk sentralisering ... Partiets invasjon av den statlige administrative sfæren svekket ikke bare partiets kapasitet til å utøve sin politiske lederrolle, men også effektiviteten til de administrative organene ... Folkelig mobilisering ble svekket og systemets fokus ble heller rettet mot oppfyllelsen av uoppnåelige økonomiske mål.»[b]

— Samfunnsviter Haroldo Dilla Alfonso om svakhetene ved systemet lokalmaktens organer.[7]

Formålet med lokalmaktens organer var ifølge samfunnsforsker Domingo García Cárdenas, «å oppnå en organisk og systematisk deltakelse fra allmennheten i statlige aktiviteter».[c][8] Den amerikanske professoren William M. LeoGrande skriver at «Lokalmaktens organer hadde to grunnleggende formål: en betydelig desentralisering av administrativ myndighet som skulle gjøre det mulig for lokale myndigheter å være mer lydhør overfor lokale behov og forutsetninger; og for å fremme en stor økning i folkelig deltakelse i organene til de lokale myndighetene. Økt deltakelse ble forstått som å bety både større folkelig innspill i iverksettelse av politikk og som større folkelig deltakelse i politikkutforming.»[d][8] 11 000 ble folkevalgt i nabolag og arbeidssentre til å representere de stemmeberettigede i lokalmaktens organer.[8] Samfunnsviter Julio Carranza Valdes hevder at partiets rolle i valgprosessen var begrenset.[8] Kommunistpartiet nominerte mange kandidater under valgprosessen, men flere av dem tapte mot selvnominerte kandidater, påpeker Carranza.[8] Alle kommuner hadde under dette systemet en kommunalforsamling som besto av 10 delegater som besto av 7 ordinære medlemmer, 2 sekretærer og 1 president.[8] Presidenten ble utpekt av kommunistparti-avdelingen på samme styringsnivå.[8]

De folkevalgte representantene var pålagt å organisere møter med velgerne minst en gang i halvåret – en begivenhet kalt «Rapport til folkets forsamlinger».[8] Lokalmaktens representanter brukte disse møtene til å høre på folkets bekymringer, klager, forslag og råd.[8] Representantene er pålagt å rapportere disse møtene til deres respektive kommunale forsamling.[8] I tillegg ble disse sammenkomstene brukt av styringsmaktene som «et middel for å inkludere befolkningen i realiseringen av lokalmyndighetenes arbeidsoppgaver som i utbygging av servicesentre, opprydding av byer og andre tiltak», ifølge García Cárdena.[e][8] De folkevalgtes funksjon var å være det rådgivende bindeleddet mellom de cubanske borgerne og styringsmaktene. Videre hadde de folkevalgte representantene ansvar for å organisere og mobilisere massene rundt myndighetenes politikk.[9]

Administrative enheter underlagt lokalmaktens forsamling var ansvarlig for lokale sosiale tjenester, handel og industri.[10] Komiteer bestående av folkevalgte representanter ble utpekt for å støtte opp om og kontrollere arbeidet av de administrative enhetene.[10] I tillegg kontrollerte regionale og provinsielle myndigheter arbeidene til lokalmaktens organer (og deres administrative enheter) i deres respektive jurisdiksjoner.[10] Lokalmaktens organers høyeste styringsinstitusjon Nasjonal koordineringsstyre for lokalmakten, hadde ikke lovgivende makt – denne retten var fortsatt monopolisert av ministerrådet (regjeringen).[10] Nettoresultatet av denne organiseringen gjorde at lokalmaktens organer ble en administrativ enhet uten reell makt.[10] Det var få reguleringer som styrte lokalmaktens organers arbeidsområde, og mye av praksisen var grunnlagt på sedvane.[10] Videre ble valgsystemet ikke opprettholdt, og valgene i 1970 ble kansellert grunnet en nasjonal kampanje for å nå en ti millioner tonn sukkerinnhøsting.[10] De halvårlige møtene mellom de folkevalgte representantene og borgerne sluttet også å bli organisert rundt disse tider.[10] Offisielt vedvarte lokalmaktens organer frem til 1976 da Cuba innførte en ny grunnlov.[10]

Samfunnsforsker Peter Roman skriver at systemet med lokalmaktens organer verken klarte å oppfylle statens mål om administrativ desentralisering og styrke statens responsive evne.[10] Videre ble systemet svekket av at rollene til masseorganisasjonene KFR og FCK ble redusert i denne perioden, mens Arbeidernes sentrale fagforening hadde «i praksis sluttet å fungere.»[f][10] Myndighetene var klar over disse utfordringene.[10] Andresekretær Raúl Castro snakket «om en overdreven sentralisering på flere områder kombinert med at vi hadde en mangelfull forståelse av administrative prosedyrer. Det var liten forståelse på dette tidspunkt, og mye forvirring i partiet, om de ulike rollene og funksjonene til staten og masseorganisasjonene.»[g][10] Regjeringen forsto ikke alvoret av problemet før etter at de hadde mislyktes i å høste ti millioner tonn sukker i 1970.[10] Ikke bare hadde innhøstingen mislyktes skriver Roman, men kampanjen hadde medført forstyrrelser og forvrengninger i store deler av økonomien og en kollaps av grunnleggende statlige tjenester.[11] Den amerikanske forskeren Carollee Bengelsdorf skriver at det hele medførte «en vertikalisering av politisk makt, isoleringen av beslutningstakere på toppen og menneskene utenfor det strukturerte periferi.»[h][12]

Konstituering (1970–1976)

[rediger | rediger kilde]

«Se for deg et bakeri i et eller annet nabolag som produserer tjenester til alle naboene i den blokken, og et administrativt apparat som styrer det bakeriet ovenfra... Hvordan kan folk ikke interessere seg for hvordan det bakeriet drives? Hvordan kan folk unnlate å interessere seg i om administratoren er en god administrator eller en dårlig en? ... Hvordan kan folk unnlate å interessere seg i hygieneproblemene i denne butikken? Og hvordan kan folket unnlate å interessere seg i dens produksjonsutfordringer, fravær, produksjonsmengde og produktets kvalitet? Selvfølgelig er ikke dette tilfelle! Kan noen forestille seg et mer effektivt middel for å kontrollere denne aktiviteten på enn massene selv?»[i]

— Fidel Castro i en tale den 28. september 1970. I talen argumenterte han for å ytterligere begrense partiets rolle, styrke rollen til masseorganisasjonene som et forum for folkelig deltakelse og argumenterte for desentralisering av beslutninger.[13]

I etterkant av ti millioner tonn sukker innhøstingskampanjen vedtok partiet et linjeskifte.[12] Tiltak ble innført for å revitalisere arbeidet til masseorganisasjoner samtidig som deres rolle i Cubas politiske system ble ytterligere institusjonalisert i lov.[12] Bengelsdorf skriver at reformene hadde som formål å opprette strukturer som ville gi folk tilstrekkelig kontroll til å ta en aktiv del i styringen av lokalsaker og gi dem forumer for å uttrykke misnøye.[12] Den 26. juli 1970 tok Fidel Castro selvkritikk på vegne av partiet og landets ledelse, og det hevdes at på denne dagen foreslo Castro å gå av som statsleder to ganger, men folkemassen samlet på revolusjonstorget avviste han.[12] Dette ble etterfulgt av kritikk av landets valgsystem; Castro sa at «Du kan ikke holde en mann [de folkevalgte] ansvarlig for noe med mindre han er i en posisjon der han kan bestemme ting.»[j][12] Ytterligere hevdet han at det var nødvendighet å redusere partiets rolle, styrke masseorganisasjoners rolle og å øke arbeidernes deltakelse i styringen av arbeidsplassen.[14] Videre påpekte Castro at ministerrådets (regjeringens) monopol på lovgivende makt og dens rolle i økonomisk produksjon måtte endres.[13] Castro konkluderte at «Vi tilbyr ikke magiske løsninger. Vi har uttalt problemene vi står overfor, og vi har artikulert at kun folket, bare med folket–og folks bevissthet om våre problemer, folks informasjon, folks besluttsomhet og vilje–kan disse utfordringene overvinnes.»[k][13]

I august 1970 vedtok partiorganene politbyrå og sekretariat å iverksette systematisk forskning om hvordan man skulle iverksette utbyggingen av statlige institusjoner.[15] Dette studiet ble delegert til partiets kommisjon for juridiske saker, som var ledet av Blas Roca Calderio.[15] Dette ble etterfulgt i 1973 av å delegere arbeidsansvar fra statsminister-embetet til den nyopprettede eksekutivkomiteen i ministerrådet.[15] 1973-reformene avviste maktfordelingsprinsippet som en borgerlig institusjon ifølge samfunnsforsker Carmelo Mesa-Lago.[15] Den dømmende makt ble underlagt den utøvende gren (som igjen var underlagt den lovgivende myndighet).[15] Reformen styrket også masseorganisasjonenes rolle, og ved utgangen av 1973 vedtok den 13. kongressen til Arbeidernes sentrale fagforening at de skulle forsvare arbeidernes rettigheter og styrke arbeidernes stemme i bedriftsstyret.[15]

I 1974 eksperimenterte myndighetene med et nytt valgsystem: folkemaktens organer.[15] Et pilotprosjekt ble introdusert først i Cárdenas, før det ble utvidet til Matanzas.[15] Eksperimentet la grunnlaget for dokumentet «Folkemaktens organers grunnlov» som ble vedtatt samme år.[15] Dokumentet har mange likhetstrekk med Cubas nåværende valgsystem; direkte flerkandidatsvalg til kommunestyret, indirekte valg til forsamlinger høyere opp i styringssystemet. Valgkampanje var forbudt, folkevalgte på kommunenivå var lovpålagte å organisere møter med stemmeberettigede og at folkevalgte var ulønnede frivillig arbeidere.[16] Alle valgene på kommunenivå var konkurrerende flerkandidatsvalg med ingen synlig innblanding fra kommunistpartiet.[16] Journalist John E. Cooney i The Wall Street Journal skrev at dette var «gjennomføring av et langvarig løfte om å demokratisere Castro-diktaturet.»[l][16]

Den 24. oktober 1974 utpekte kommunistpartiets sentralkomité en grunnlovskommisjon.[16] Den besto av advokater og grunnlovseksperter fra partiet, statsapparatet og masseorganisasjonene.[16] Kommisjonen produserte et utkast til ny grunnlov den 24. februar 1975.[16] En nasjonaldebatt ble iverksatt for å diskutere utkastet.[16] Noen endringsforslag ble godkjent, men essensen i det nye valgsystemet forble uendret.[16] CPKs 1. kongress vedtok forslaget til ny grunnlov i desember 1975, og grunnloven ble godkjent med 97,7 prosent av stemmene i en folkeavstemning i 1976.[16] I midten av 1976 begynte myndighetene arbeidet med å innføre det nye valgsystemet nasjonalt.[17] Den 10. oktober stemte borgerne på representanter til de kommunale forsamlingene.[17] Den 5. november 1976 stemte de folkevalgte kommunerepresentantene på representanter til de provinsielle forsamlingene, og den 7. november stemte de provinsielle forsamlingene på representantene til nasjonalforsamlingen.[17] Den 2. desember 1976 ble Nasjonalforsamlingen for folkemakten konstituert.[17]

Sosialistisk forsamling (1976 til i dag)

[rediger | rediger kilde]
Se også: Valgte sammensetninger av Nasjonalforsamlingen for folkemakten

Grunnloven fra 1976 skilte mellom «Folkemaktens øverste organer» som besto av nasjonalforsamlingen, ministerrådet (regjeringen) og statsrådet og «Folkemaktens lokale organer», som var de statlig myndighetene på provinsnivå og under.[18] Det er gjennom disse organene cubanerne direkte kan påvirke sammensetningen av statlige institusjoner.[18] Videre sa grunnlovens artikkel 131 at alle borgere har rett til å bli hørt i folkemaktens øverste organer enten direkte eller indirekte gjennom folkevalgte representanter.[19] Som borger har man også rett til fritt å delta i valg, og alle borgere som er 16 år og over, har rett til å stemme.[19] Kun de 18 år og over kan tjenestegjøre i nasjonalforsamlingen, men alle borgere har rett til å bli nominert og valgt til statlige institusjoner.[19]

I tidsperioden 1976–92 ble det kun organisert direkte valg for kommuneforsamlinger.[19] De folkevalgte kommunerepresentantene velger kandidater til de provinsielle forsamlingene, og de provinsielle representantene velger kandidater til nasjonalforsamlingen.[19] Likevel har ikke de folkevalgte kommunerepresentantene eller representantene på provinsnivå, frie valgmuligheter.[19] En kandidatkommisjon lager en valgliste med like mange kandidater som seter, som de folkevalgte representantene stemmer på.[19]

Kommunistpartiets 3. kongress vedtok å styrke landets folkevalgte organer i 1986 med å foreslå etableringer av institusjonen Folkets råd.[20] Nasjonalforsamlingen vedtok kommunistpartiets forslag den 4. juli 1986.[21] Landets provinsielle forsamlinger fikk dermed muligheter til å etablere folkeråd i kommuner med et betydelig befolkningsgrunnlag.[20] Den ville være ansvarlig for å håndtere økonomiske og sosiale utfordringer i kommunen, og representere kommunen i produksjons- og tjenestespørsmål.[21] Videre er rådet pålagt å rapportere sitt arbeid til kommuneforsamlingen og dens utøvende komité om sitt arbeid.[21] Folkets råds sammensetning blir valgt av den respektive kommuneforsamlingens medlemmer.[21] Den valgte sammensetningen ville deretter velge rådets president blant sine medlemmer.[21] Videre har masseorganisasjoner i kommunen rett på en representant hver i Folkets råd.[21]

Det første Folkets råd ble etablert i 1988 i kommunen San Antonio de las Vegas.[21] I perioden 1988–90 ble det opprettet 225 nye institusjoner rundt om i landet.[21] Dette ble fulgt opp av statsrådet i 1990 med etableringen av et Folkets råd i hovedstaden Havana.[21] I desember 1991 vedtok nasjonalforsamlingen å etablere et folkets råd i alle landets kommuner.[22] Forsamlingen uttalte at de nye institusjonene var med på å styrke de folkevalgtes makt i Cubas politiske institusjoner med å etablere en permanent folkevalgt institusjon på kommunenivå.[22] I 1992 vedtok nasjonalforsamlingen å legitimere den nye institusjonen med å grunnlovsfeste den.[22]

Samfunnsforsker Peter Romans hevder at det er økt misnøye blant cubanere til folkemaktens organer og til den rollen folkevalgte politikere innehar.[23] Han antyder at rollen de folkevalgte spiller i politikken har blitt redusert siden 1980- og 1990-årene.[23] Dette ser man i den reduserte deltakelsen i ansvarsmøtene organisert av kommunalforsamlingene rundt om i landet.[23] Dette ser man mest markant hos de yngste cubanerne som ikke har den samme tilliten til de cubanske statlige institusjonene som de eldste har.[23] Folkemaktens organer har i nyere tid begynt å svikte på andre områder.[23] For eksempel har folkevalgte representanter forlatt sitt embete mitt i valgperioden uten å bli erstattet eller et nytt valg er organisert.[23] Som en reaksjon på dette har det foregått en nasjonal debatt i Cuba om å redusere antall folkevalgte i nasjonalforsamlingen og få slutt på konsensuskulturen som preger institusjonen.[23] I tillegg kom det frem i ungkommunistenes avis Opprørsungdom i 2015 at flertallet av cubanere ønsker direkte valg for presidentembetet.[23] De senere år har sett en høy, men synkende valgdeltakelse.[24] I 1993 stemte 92,97 % av landets stemmeberettigede, 98,35 % i 1998, 97,61 % i 2003, 96,89 % i 2008,[24] 90,88 % i 2013 og 85,65 % i 2018.[25] Man har også sett en trend at de som stemmer på enhetslisten, har sunket fra 95,96 % prosent i 1993[24] til 80,44 % i 2018.[25]

Partiets rolle

[rediger | rediger kilde]

Fidel Castro formidlet i 1973 at Cubas kommunistparti (CPK) «regulerer og veileder samfunnet og staten. Partiet administrerer ikke staten ... Det er et behov for staten som et instrument for de revolusjonære for å gjennomføre prosessen som fører til sosialisme og kommunisme.»[m][26] CPK har ikke rett til å innblande seg inn i rutinearbeidet til nasjonalforsamlingen samt de kommunale og provinsielle forsamlingene.[26] Grunnen er at partiet kun fungerer som Cubas høyeste politiske og ideologiske autoritet ifølge Raúl Castro, men at den maksimale statlige og administrative myndighet er oss forsamlingen.[26] I det sosialistiske systemet er det partiets ansvar å bidra til å koordinere aktivitetene til folkemaktens organer og masseorganisasjoner, kontrollere og støtte opp om folkemaktens organer og å styrke folkemaktens organer.[26]

Kommunistpartiet har ikke rett til å foreslå lovgivning, men er konferert med under høringsprosessen.[27] Partiet har innflytelse på nasjonalforsamlingens agenda, statsrådet og de permanente kommisjonene og godkjenner kandidatene som stiller til nasjonalforsamlingens president, visepresident og sekretær, og statsrådet.[27] Det er i nasjonalforsamlingen at overlappet mellom partiledelsen og statsledelsen har vært mest markant; for eksempel i 2003 var Fidel Castro partiets førstesekretær, statspresident og statsminister, mens Ricardo Alarcón var medlem av partiets politbyrå, medlem av statsrådet og nasjonalforsamlingens president.[27] Partiet (og ungkommunistene) leder ikke arbeidet til Den nasjonale valgkomiteen og har ikke tillatelse til å blande seg i nominasjonsprosessen på lavere nivåer.[28] Videre har ikke partiet tillatelse til å stille kandidater til valg.[29] Til tross for dette var 96,1 % av nasjonalforsamlingens representanter medlem av kommunistpartiet i 2002.[28]

Organisasjon

[rediger | rediger kilde]

Nasjonalforsamlingens president

[rediger | rediger kilde]

Forsamlingen ledes av en president, en visepresident og en sekretær, som velges blant medlemmene.[30] Disse tre er ex officio-medlemmer av statsrådet.[31] Kun nasjonalforsamlingens representanter kan stille til valg til en av de tre embetene.[30] Som statsråds medlem har man ikke lov til å være medlem av ministerrådet.[32]

Nasjonalforsamlingens president er ansvarlig for å overholde og sikre respekt for Cubas grunnlov og lover.[33] Videre er presidenten ansvarlig for å lede møtene til nasjonalforsamlingen og statsrådet, og for å sikre at de relevante lover som regulerer de to institusjonene blir opprettholdt.[34] Som nasjonalforsamlingens president har man myndighet til å kunne innkalle statsrådet til ordinære og ekstraordinære møter.[35] Nasjonalforsamlingens president har myndighet til å foreslå dagsorden for møtene til nasjonalforsamlingen og statsrådet.[36] Presidenten er ansvarlig for å lede og organisere arbeidet til de permanente og de midlertidige kommisjonene i nasjonalforsamlingen.[37] Fra dette utleder nasjonalforsamlingens presidents myndighet til å undertegne lover, dekreter som er bundet i lov og avtaler vedtatt av nasjonalforsamlingen og statsrådet etter behov, og å offentliggjøre dekreter og andre rettslig dokumenter i relevante organer.[38] Visepresidentens rolle er å assistere nasjonalforsamlingens president i sitt arbeid.[39] I tilfeller der presidenten har fravær, sykdom eller har avgått ved døden vil visepresidenten erstatte presidenten i sin rolle i samsvar med loven.[39]

Statsrådet

[rediger | rediger kilde]

Nasjonalforsamlingen møtes som regel én til to ganger i året, og er ikke et permanent organ.[40][41] Det er nasjonalforsamlingens president eller statsrådet som innkaller til plenumsmøter.[40] Ved plenumssamlingene vedtas lover. I tillegg behandles rapporter fra de permanente kommisjonene, og det blir utøvd kontroll med statsforvaltningen sentralt og regionalt.[40] Statsviter Ted Henken påpeker at «siden [nasjonalforsamlingen] kun avholder møter et par ganger i året og sjeldent iverksetter original lovgivning, blir de fleste av det daglige lovgivningsarbeidet og viktige politiske beslutninger [...] henvist til statsrådet. Statsrådet er den cubanske stats reelle beslutningsorgan, og styrer stort sett gjennom dekreter som alltid blir senere ratifisert enstemmig og overfladisk av nasjonalforsamlingen.»[n][41]

Selv om statsrådet ikke har myndighet til å endre eller oppheve nasjonalforsamlingens vedtak, ser man at statsrådet i praksis gjør dette ofte.[42][43] Statsrådets innflytelse over nasjonalforsamlingen vises også ved at nasjonalforsamlingen aldri har avvist forslag fra statsrådet.[43] Ted Henken mener at dette maktforholdet skyldes at Cuba ikke har sterke juridiske institusjoner som kan beskytte nasjonalforsamlingen.[43] Dette kan antas å være en villet situasjon, i og med at marxist-leninistisk ideologi er imot maktfordeling og maktgrener som kontrollerer hverandres arbeid.[43] Et sosialistisk politisk system ønsker å samle maktgrenene for å iverksette et politikk på vegne av flertallet – noe som i ikke-kommunistiske tradisjoner oppfattes som støtte for flertallets tyranni over mindretallet.[44]

Konsensuskultur

[rediger | rediger kilde]

«Det er absurd–det enstemmige landet. Men hvis du leser oppfordringen til den fjerde partikongressen nøye vil du se at vi anerkjenner at var tidligere forståelse av begrepet enstemmighet er noe vi har overvunnet [endret]. Vi er bevisste på at ikke alle i landet nødvendigvis tenker som oss. I den grad når man tror at et land er enstemmig bak deg så gjør man ikke politisk arbeid, man forsømmer en serie aktiviteter partiet må utføre, fordi man tror at alle er enige med deg. Når man innser at man må opprettholde flertallet man har etablert gjennom politisk arbeid og innsats er det annerledes.»[o]

— Nasjonalforsamlingens president Juan Escalona om partiets endrede syn på enstemmighet.[7]

Debatter i nasjonalforsamlingen er preget av jakten på konsensus, og valg er nesten alltid enstemmig.[45] En artikkel i avisen Arbeidere påpeker at konsensusen man ser i nasjonalforsamlingen ikke er «falsk enstemmighet», men heller «samlingen av mange ulike meninger for å komme fram til enhetlighandling.»[45] Avisartikkelen argumenterer at konsensus blir nådd fordi representantene ikke er underlagt fremmede interesser og/eller at nasjonalforsamlingen er et resultat av at konkurrerende interessegrupper kjemper om innflytelse.[45] Videre blir det argumentert av forsamlingens sammensetning er såpass heterogen at den fremmer et klima for mangfoldighet og grunnlag for meningsforskjeller.[45] Representanter som er imot et forslag kan påklage til relevante organer i nasjonalforsamlingen før et plenum, og kan offentliggjøre sin opposisjon på et plenum.[45] Ideen om konsensus på plenumsmøter samsvarer med den cubanske forståelsen forståelsen av sosialismen om å forsøke å etablere et harmonisk forhold mellom kollektive og individuelle interesser, og et samfunn der nasjonal harmoni råder over konkurranse.[46] Likevel er det de som tolker den utbredde bruken av konsensus på plenum er et bevis på at institusjonen er en nikkedukke forsamling.[45]

Ofte blir motsigelser og andre forbehold til lover og andre forslag behandlet av nasjonalforsamlingen kommunisert før plenumet.[47] Dette skjedde når nasjonalforsamlingen var i ferd med å vedta ny valglov i 1992.[47] Flere representanter var kritiske til at den foreslåtte valgloven ikke la opp til konkurrerende valg til de provinsielle forsamlingene til nasjonalforsamlingen samt kritisk til hvordan valgt av kommunale embetsmenn ble håndtert.[47] Til tross for denne kritikken ble det ikke gjort noen endringer til lovforslaget, og avstemning om vedtak av ny valglov var enstemmig.[47] En lignende hendelse fant sted den 4. august 1993 da nasjonalforsamlingen diskutere endringer i skatteloven.[47] Flere representanter som var tilsluttet Arbeidernes sentrale fagforening offentliggjorde deres opposisjon til endringene, men loven ble likevel enstemmig vedtatt.[47] Mer interessant i det siste tilfellet var at selv om endringene ble vedtatt så har de ikke blitt iverksatt.[47]

Flere folkevalgte representanter har formidlet at de føler et press om å innrette seg ledelsen (spesielt før avstemninger).[48] En representant formidlet i en samtale med samfunnsviter Peter Roman at han stemmer med forsamlingen for frykt om å ikke bli renominert og gjenvalgt.[48] Dette har skjedd tidligere; en representant som ga uttrykk for uenighet med deler av valgloven i 1992 under forsamlingens debatt ble ikke renominert.[48] Andre har uttrykt bekymring for å bli straffet–selv om ingenting tyder på at en representant har blitt straffet før.[48] Samfunnsforsker Roman resonnerer at dette kan ha en sammenheng med at representanten ikke besitter en selvstendig maktbase fra partiet.[48] Det finnes flere episoder der forsamlingsrepresentanter som har motsatt ledelsen ikke har blitt renominert til å stille til gjenvalg.[48]

Permanente kommisjoner

[rediger | rediger kilde]
Se også: Permanente kommisjoner i Nasjonalforsamlingen for folkemakten

Nasjonalforsamlingens permanente kommisjoner er saksforberedende fagorganer, og per dags dato er det 10 permanente kommisjoner.[49] Kommisjonene avgir innstillinger om lovforslag, utarbeider rapporter og kommenterer utarbeidede rapporter og lovforslag for ordinære sammenkomster av nasjonalforsamlingen.[49] De årlige agendaene til de permanente kommisjonene blir fastsatt av nasjonalforsamlingens presidentskap.[49] For eksempel nasjonalforsamlingens permanente kommisjon for økonomiske saker kontrollerer og forbereder kommentarer på utkastet til statens årlige nasjonale økonomiske plan og statsbudsjett.[49] Mens den permanente kommisjonen for konstitusjonelle og juridiske saker er ansvarlig for å kontrollere all foreslått lovgivning for å sikre at lovendringer ikke bryter med Cubas grunnlov og/eller eksisterende lover.[49]

Ikke alle av nasjonalforsamlingens representerer er medlem av en permanent kommisjon.[49] For eksempel under den 5. lovgivende forsamlingen som startet i 1998 var 290 av de valgte representantene (48,3 prosent av de totale representantene) medlemmer av en kommisjon.[49] Representanter som ikke også var kommunale tillitsvalgte er som oftest ikke medlem av en permanent kommisjon siden de som oftest er framtredende embetsmenn i regjeringsapparatet.[49] Nasjonale representanter som også er kommunale tillitsvalgte utgjør flertallet av kommisjonenes medlemssammensetning.[49]

Myndighet og ansvarsområde

[rediger | rediger kilde]

Grunnloven og lovverket

[rediger | rediger kilde]

Nasjonalforsamlingen er ansvarlig for å utstede en generell og obligatorisk tolkning av grunnloven og lovverket i nødvendige tilfeller i samsvar med prosedyrer foreskrevet i relevante lover.[50] Videre er nasjonalforsamlingen tildelt myndighet for å godkjenne, endre eller oppløse lover og forelegge dem til forhåndskonsultasjon hos folket når det anses som passende.[51] Å vedta avtaler i samsvar med gjeldende lover og for å sikre og overvåke håndhevelsen av dem er også en oppgave.[52] Nasjonalforsamlingen har rett til å ratifisere dekreter og avtaler vedtatt av statsrådet før de blir iverksatt,[53] og fullstendig eller delvis tilbakekalle rettslige forordninger, presidentdekreter, ordinære dekret, avtaler og generelle bestemmelser som er i strid med grunnloven eller lovverket.[54] Videre har nasjonalforsamlingen rett til å nullstille eller delvis tilbakekalle vedtak vedtatt av folkemaktens provinsielle og kommunale organer.[55] Det er kun nasjonalforsamligen som kan iverksette endringer i landets grunnlov.[56] Om endringer skal bli iverksatt må det være i samsvar med grunnlovens «Tittel XI».[57]

Lovgivende funksjon

[rediger | rediger kilde]

I Cubas grunnlov heter det at nasjonalforsamlingen er «det øverste organet for statens makt»[p][58] Det er den eneste institusjonen i Cuba som er tildelt lovgivende og konstituerende makt.[59] Det betyr at av folkemaktens organer er det kun nasjonalforsamlingen som har initiativrett.[40] Forsamlingen har myndighet til å vedta lover.[40] Forsamlingens representanter kan foreslå lovforslag har ikke representantene historisk tatt eget initiativ på dette feltet.[40] Grunnen er at representanter verken har tid (siden de fleste ikke er fulltids politikere og holder en vanlig jobb på siden) eller har tilgang den nødvendige støtten for å gi dem tilstrekkelig uavhengighet.[40] Dermed fungerer nasjonalforsamlingen mer som et rådgivende institusjon enn et initierende et der foreslått lover og/eller lovendringer blir forelagt for gjennomgang, endring og godkjenning av landets ledere.[40] Initiativrett har hovedsakelig kommet fra departementer og ikke-statlige enheter som for eksempel Arbeidernes sentrale fagforening (som har initiativrett på arbeidsrett spørsmål) eller andre masseorganisasjonene.[40] Departementenes tjenestemenn samarbeider med den tilsvarende forsamlingskommisjonen for å utarbeide endelig lovforslag, og kommisjonens rolle er å komme med innspill til endringer og finpuss.[40] Deretter er det tjenestemennenes oppgave å møte folkevalgte provinsielle representanter for å forklare lovforslaget og svare på relevante spørsmål.[40]

Prosessen beskrevet over gir har betydelig påvirkning på det endelig resultatet.[40] For eksempel forslaget til ny straffelov i 1988 gikk gjennom flere endringer etter initiativ fra grunnlovkommisjonen.[40] Loven om skogbruk gikk også gjennom flere endringer etter konsultasjon med landets innbyggere.[40] Forsamlingensrepresentanter iverksatte en nasjonal diskusjon om ny skogbruk lov, og satte i gang samtaleforumer i fjellområder og i Pinar del Rio-provinsen for å få flere innspill.[40] Sluttresultatet var at Landsbruksdepartementet måtte foreslå gjentakende ganger før den ble endelig godkjent av nasjonalforsamlingen.[40]

Kontrollarbeid

[rediger | rediger kilde]

Nasjonalforsamlingens er ansvarlig for å godkjenne den nasjonale økonomiske planen og statsbudsjettet og kontrollere arbeidet til statsrådet og ministerråd mellom sammenkomster av nasjonalforsamlingen, å kontrollere, inspisere og overvåke arbeidet til regjeringsdepartementene og andre statlige organer, inkludert Folkets høyesterett og statsadvokatens kontor, og for å føre tilsyn med folkemaktens lokale organer (først og fremst de provinsielle forsamlingene).[40] Mangelen på debatt om den økonomiske planen og statsbudsjettet kan tilskrives materialets kompleksitet og det faktum at forsamlingens representanter bare får sammendrag (vanligvis på stemmedagen).[48] Noe som betyr at representanter får liten tid til å bli kjent med materialet.[48] Det samme problemet gjelder debatten rundt rapportene til ministerrådet og statsrådet.[48] Representantene mangler informasjon å dette vises med at for eksempel tekstene til rapporter og lovforslag som er oppført for diskusjon ikke gjort tilgjengelig for dem før møte.[48]

Valg

[rediger | rediger kilde]

Valgordning

[rediger | rediger kilde]

Cubas nasjonalforsamling er valgt for en femårs periode.[60] Forsamlingens valgperiode kan forlenges om minst to-tredjedeler av forsamlingens representanter stemmer for en forlengelse.[60] Man kan kun søke om forlenge i eksepsjonelle omstendigheter som hindrer den normale valgprosessen.[60] Representanter er valgt i direkte valg organisert slik at det er like mange kandidater som plasser i nasjonalforsamlingen.[61] Minst 50 prosent av nasjonalforsamlingens representanter er samtidig representanter i sin respektive kommuneforsamling.[61] I henhold til loven skal det være en representant for hver 20,000 velgere eller en fraksjon på 10,000 om det gjelder en kommunal valgkrets.[40] Hver valgskrets må ha minst to plasser i nasjonalforsamlingen og ingen valgkrets er representert med mer enn fem plasser i nasjonalforsamlingen.[40]

De cubanske valgloven har historisk gitt myndighetene mye innflytelse over valgprosessen.[62] Stemmeberettigede borgere kan fritt nominere hvem de ønsker på valgmøter.[62] På disse valgmøtene blir ikke politikk diskutert eller kandidatenes politiske ståsted.[19] Velgerne har heller ikke mulighet til å stille kandidatene spørsmål om deres personlig standpunkt–kun spørsmål om kandidatenes kvalifikasjoner er tillatt.[62] Statsviter Ted Henken påstår at de folkevalgte representantene «har ingen mulighet til å påvirke planer eller politikk vedtatt på høyere statlig nivå eller å foreslå alternativer til dem. I denne forstand reduseres representantene til å bli formidlere mellom det lokale området de representerer og den kommunale forsamlingen som instruerer representantene i hvordan de skal kommunisere med velgerne som valgte dem.»[q][63]

De folkevalgte representantene i nasjonalforsamlingen mottar ingen lønn.[40] Medlemmene av statens høyeste organer samt lederne for nasjonalforsamlingens komiteer mottar lønn for sitt arbeid.[40] En person som stiller til valg trenger ikke å være bosatt i den kommunen valgkomiteen har bestemt at personen skal representere i nasjonalforsamlingen.[64] Dette fenomenet har ført til at cubanere flest kjenner til sin representant i kommunestyret, men kjenner ikke til sine representanter i sin provinsielle forsamling, eller i nasjonalforsamlingen.[65]

Valg- og kandidatkomité

[rediger | rediger kilde]

Ted Henken hevder at systemet med valg- og kandidatkomiteer har ført til at myndighetene styrer valgprosessen.[62] Disse komiteene er som oftest ledet av partimedlemmer.[62] Inntil 1992 måtte alle kandidatene nominert av valg- og kandidatkomiteene i landet bli godkjent av kommunistpartiets sentralkomité.[62] Dette ble endret i 1992 da kommunistpartiet og ungkommunistenes rolle i valgprosessen ble redusert, og valg- og kandidatkomiteenes konsultasjonsprosess ble utvidet til å inkludere Arbeidernes sentrale fagforening, Komiteen for forsvar av revolusjonen, Føderasjonen for cubanske kvinner, Landsforeningen for småbrukere, Universitetsstudentforbundet og Landsforeningen for ungdomsskoleelever blant andre.[62]

Loven sier at minst 50 prosent av nasjonalforsamlingens representanter skal samtidig være folkevalgt representant på kommunenivå.[62] Det er den nasjonale valgkomiteen som bestemmer hvem av de ca. 15 000 folkevalgte kommunerepresentantene som får stille til valg til nasjonalforsamlingen.[62] Dette gjør at myndighetene lett kan misbruke myndigheten sin med å diskvalifisere kandidater som ikke er politisk pålitelige fra styresmaktenes ståsted.[62] Denne valgordningen har også sikret at over 90 prosent av representantene i alle de valgte sammensetningene av nasjonalforsamlingen har vært kommunistpartimedlemmer.[62]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Noter

[rediger | rediger kilde]
Type nummerering
  1. ^ Opprinnelig sitat: "Of course, historically, many social movements have been charaterized by first of all drawing up a supreme law, a constitution. The result is that during the process that constitution becomes a kind of inviolable taboo; it becomes an inefficient intelletual creation, unable to conform to reality."
  2. ^ Opprinnelig sitat: "an excessive growth of the central state apparatus and the Party and consequently ... intense bureaucratic centralization... The invasion by the Party into state administrative spheres weakened not only the capacity of the Party to exercise its political leadership role, but also the very efficacy of the administrative body... Popular mobilization was weakened and was directed toward the fulfillment of unreachable economic goals."
  3. ^ Opprinnelig sitat: "was to achieve an organic and systematic participation of the general public in state activities."
  4. ^ Opprinnelig sitat: "Local Power had two basic objectives: a significant decentralization of administrative authority enabling local government to be more responsive to local needs and conditions; and a major increase in popular participation in local government. Increased participation was understood to mean both greater popular support in the implementation of policy and greater popular input to policy-making."
  5. ^ Opprinnelig sitat: "a means of incorporating the population into the realization of the local governments' work, such as the construction of service centers, the cleanup of towns and cities and other measures."
  6. ^ Opprinnelig sitat: "[...] the CTC practically ceased functioning."
  7. ^ Opprinnelig sitat: "an excess of centralization in many areas, when we had inadequate administrative procedures, when there was little understanding of and much confusion about the role and functions of the Party, the state agencies and the mass organizations."
  8. ^ Opprinnelig sitat: "the verticalization of political power, the isolation of decision-makers at the center and the people beyond structured periphery."
  9. ^ Opprinnelig sitat: "Imagine a bakery in some block that gives services to every neighbo rin that block, and an administrative apparatus controlling that bakery from up above... How can the people fail to take an interest in how that bakery operates? How can the people fail to take an interest in whether the administrator is a good administrator or a bad one? ... How can the people fail to take an interest in the problems of hygiene in that store? And how can the people fail to take an interest in the problems of production, absenteeism, amount and quality of the product? Of course they can't! Can anyone imagine a more effective means for controlling this activity than the masses themselves?"
  10. ^ Opprinnelig sitat: "You cannot hold a man responsible for anything unless he is in a position where he can decide things.""
  11. ^ Opprinnelig sitat: "We are not offering magic solutions here. We have stated the problems facing us and we have said that only the people, only with the people-and the people's awareness of our problem, the people's information, the determination and will of the people-can those problems be overcome."
  12. ^ Opprinnelig sitat: "finally carrying out long-standing promises og democratizing the Castro dictatorship."
  13. ^ Opprinnelig sitat: "regulates and guides society and the state. The party doesn't administer the state.... There is a need for the state as an instrument of the revolutionaries to carry out the process leading to socialism and communism."
  14. ^ Opprinnelig sitat: "since the NAPP meets for brief periods and rarely initiates original legislation, most day-to-day legislative power and policy-making authority (which includes all of the aforementioned functions) is relegated to the Council of State. In fact, the Council of State is the real decision-making institution in the Cuban government, ruling largely through decree laws that are invariably later ratified unanimously and perfunctorily by the National Assembly."
  15. ^ Opprinnelig sitat: "It is absurd–the country of unanimity. But if you read with care the call for the Fourth Party Congress, you will see that there we recognize that the concept of unanimity which drove us for many years is something which we have overcome. We are conscious that not everyone in the country necessarily thinks like us. To the extent that when you think that a country unanimously thinks like you, you do not do political work, you neglect a series of activities that the party must carry out, because you think that everyone agrees with you. Now, when you realize that you have to maintain the majority that you have through political work and efforts, its different."
  16. ^ Opprinnelig sitat: "the supreme organ of the power of the State."
  17. ^ Opprinnelig sitat: "Such delegates have no ability to change plans or policies made at higher levels or to propose alternatives to them. In this sense, delegates are reduced to mere intermediaries between the local area from which they were elected and the Municipal Assembly that instructs them on how to respond to their electors."

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Ireland 1927, s. 618.
  2. ^ a b c d Ireland 1927, s. 619.
  3. ^ Ireland 1927, s. 620.
  4. ^ a b c Roman 2003, s. 62.
  5. ^ Roman 2003, s. 63.
  6. ^ a b c d e Roman 2003, s. 64.
  7. ^ a b Roman 2003, s. 86–87.
  8. ^ a b c d e f g h i j k Roman 2003, s. 65.
  9. ^ Roman 2003, s. 65–66.
  10. ^ a b c d e f g h i j k l m n Roman 2003, s. 66.
  11. ^ Roman 2003, s. 66–67.
  12. ^ a b c d e f Roman 2003, s. 67.
  13. ^ a b c Roman 2003, s. 68.
  14. ^ Roman 2003, s. 67–68.
  15. ^ a b c d e f g h i Roman 2003, s. 69.
  16. ^ a b c d e f g h i Roman 2003, s. 70.
  17. ^ a b c d Roman 2003, s. 71.
  18. ^ a b Brigos 2001, s. 113.
  19. ^ a b c d e f g h Henken 2013, s. 109.
  20. ^ a b Brigos 2001, s. 115.
  21. ^ a b c d e f g h i Brigos 2001, s. 117.
  22. ^ a b c Brigos 2001, s. 118.
  23. ^ a b c d e f g h Roman 2016, s. 34.
  24. ^ a b c Díaz 2010, s. 56.
  25. ^ a b «Electos diputados al Parlamento y delegados provinciales en Cuba». CubaSi.cu. 12. mars 2018. Besøkt 10. februar 2020. 
  26. ^ a b c d Roman 2003, s. 89.
  27. ^ a b c Roman 2003, s. 91.
  28. ^ a b Roman 2003, s. 92.
  29. ^ Roman 2003, s. 94.
  30. ^ a b «Republikken Cubas grunnlov», 2019, artikkel §106 første ledd.
  31. ^ «Republikken Cubas grunnlov», 2019, artikkel §121 første ledd.
  32. ^ «Republikken Cubas grunnlov», 2019, artikkel §121 andre ledd.
  33. ^ «Republikken Cubas grunnlov», 2019, artikkel §111 a. første ledd.
  34. ^ «Republikken Cubas grunnlov», 2019, artikkel §111 b. første ledd.
  35. ^ «Republikken Cubas grunnlov», 2019, artikkel §111 d. første ledd.
  36. ^ «Republikken Cubas grunnlov», 2019, artikkel §111 e. første ledd.
  37. ^ «Republikken Cubas grunnlov», 2019, artikkel §111 i. første ledd.
  38. ^ «Republikken Cubas grunnlov», 2019, artikkel §111 f. første ledd.
  39. ^ a b «Republikken Cubas grunnlov», 2019, artikkel §112 første ledd.
  40. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u Roman 2003, s. 83.
  41. ^ a b Henken 2013, s. 101.
  42. ^ Henken 2013, s. 101–102.
  43. ^ a b c d Henken 2013, s. 102.
  44. ^ Henken 2013, s. 100–101.
  45. ^ a b c d e f Roman 2003, s. 85.
  46. ^ Roman 2003, s. 85–86.
  47. ^ a b c d e f g Roman 2003, s. 86.
  48. ^ a b c d e f g h i j Roman 2003, s. 87.
  49. ^ a b c d e f g h i Roman 2003, s. 84.
  50. ^ «Republikken Cubas grunnlov», 2019, artikkel §108 b. første ledd.
  51. ^ «Republikken Cubas grunnlov», 2019, artikkel §108 c. første ledd.
  52. ^ «Republikken Cubas grunnlov», 2019, artikkel §108 d. første ledd.
  53. ^ «Republikken Cubas grunnlov», 2019, artikkel §108 f. første ledd.
  54. ^ «Republikken Cubas grunnlov», 2019, artikkel §108 g. første ledd.
  55. ^ «Republikken Cubas grunnlov», 2019, artikkel §108 h. første ledd.
  56. ^ «Republikken Cubas grunnlov», 2019, artikkel §108 første ledd.
  57. ^ «Republikken Cubas grunnlov», 2019, artikkel §108 a. første ledd.
  58. ^ «Republikken Cubas grunnlov», 2019, artikkel §102 første ledd.
  59. ^ «Republikken Cubas grunnlov», 2019, artikkel §103 første ledd.
  60. ^ a b c «Republikken Cubas grunnlov», 2019, artikkel §105 første ledd.
  61. ^ a b Roman 2003, s. 82.
  62. ^ a b c d e f g h i j k Henken 2013, s. 110.
  63. ^ Henken 2013, s. 109–110.
  64. ^ Roman 2016, s. 33.
  65. ^ Roman 2016, s. 32.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Azicri, Max (August 1980). «The Institutionalization of the Cuban State: A Political Perspective». Journal of Interamerican Studies and World Affairs. 3 (22). Cambridge University Press. s. 315–344. 
  • Brigos, Jesús Pastor García (2001). «People's Power in the Organization of the Cuban Socialist State». Socialism and Democracy. 15 (1). s. 113–136. 
  • Centeno, Ramón I. (Januar–juni 2017). «The Cuban Regime After a Decade of Raúl Castro in Power». Mexican Law Review. XI (2). Institute for Legal Research of the Universidad Nacional Autónoma de México. s. 99–126. 
  • Díaz, Emilio Duharte (Mars 2010). «Cuba at the Onset of the 21st Century: Socialism, Democracy and Political Reforms». Socialism and Democracy. 24 (1). s. 49–69. 
  • Gargarella, Roberto (2017). «The "Engine Room" of the Constitution (with Some Particular Attention to the Cuban Case)». Cuban Studies (45). University of Pittsburgh Press. s. 14–27. 
  • Franklin, Daniel; Lopez, Ernesto Dominguez (Januar 2014). «The American and Cuban Presidencies in Comparative Perspective». 85th Southern Political Science Association Annual Conference. s. 315–344. 
  • Hoffmann, Bert (2007). «Transitions from Charismatic Rule: Theories of Leadership Change and Cuba’s Post-Fidel Succession» (PDF). GIGA Working Papers. German Institute of Global and Area Studies. s. 1–27. Arkivert fra originalen (PDF) 22. desember 2014. Besøkt 25. oktober 2019. 
  • Hoffmann, Bert (2009). «Charismatic Authority and Leadership Change: Lessons from Cuba’s Post-Fidel Succession». International Political Science Review. 30 (3). Cambridge University Press. s. 229–248. 
  • Ireland, Thomas (1927). «Amendment vs. Revolution: Changing Cuba's Constitution». American Bar Association Journal. 13 (11). University of Pittsburgh Press. s. 617–622. 
  • Roman, Peter (2005). «The lawmaking process in Cuba: Debating the bill on agricultural cooperatives». Socialism and Democracy. 19. s. 37–56. 
  • Roman, Peter (2007). «Electing Cuba's National Assembly Deputies: Proposals, Selections, Nominations, and Campaigns». Revista Europea de Estudios Latinoamericanos y del Caribe (82). Centrum voor Studie en Documentatie van Latijns Amerika. s. 69–87. 
  • Roman, Peter (2016). «Introduction: Overview of Cuban Political Institutions». Socialism and Democracy. 30. s. 30–34. 
  • Bengelsdorf, Carollee (1994). The Problem of Democracy in Cuba: Between Vision & Reality. Oxford University Press USA. ISBN 0195090144. 
  • Blaker, Christopher (2018). Moon Havana. Hachette UK. ISBN 1631217305. 
  • Phillip, Brenner; Jimenez, Marguerite Rose; Kirk, John M.; Grande, William M. Leo, red. (2014). A Contemporary Cuba Reader: Reinventing the Revolution. Rowman & Littlefield Publishers. ISBN 0742555070. 
    • Grande, William M. Leo (2014). «After Fidel: The Communist Party of Cuba on the Brink of Generational Change». I Phillip, Brenner; Jimenez, Marguerite Rose; Kirk, John M.; Grande, William M. Leo. A Contemporary Cuba Reader: Reinventing the Revolution. Rowman & Littlefield Publishers. ISBN 0742555070. 
    • Treto, Carlos Alzugaray (2014). «Continuity and Change in Cuba at Fifty: The Revolution at a Crossroads». I Phillip, Brenner; Jimenez, Marguerite Rose; Kirk, John M.; Grande, William M. Leo. A Contemporary Cuba Reader: Reinventing the Revolution. Rowman & Littlefield Publishers. ISBN 0742555070. 
  • Henken, Ted (2013). Cuba. ABC-CLIO. ISBN 1610690117. 
  • Roman, Peter (2003). People's Power: Cuba's Experience with Representative Government. Taylor & Francis. ISBN 0742525651. 
  • Tarragó, Rafael E. (2017). Understanding Cuba as a Nation: From European Settlement to Global Revolutionary Mission. Taylor & Francis. ISBN 131544447X. 
  • Cubas grunnlov (PDF). 2019. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Asamblea_Nacional_del_Poder_Popular_de_Cuba&oldid=23657921»