Hopp til innhold

Arianisering i Norge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Norsk pass med "J"

Ariseringen i Norge refererer til prosessen med å utelukke jødene fra det økonomiske livet i Norge under den tyske okkupasjonen fra 1940. Jødene mistet arbeidsmulighetene sine og eiendelene deres.

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

År før utbruddet av andre verdenskrig ble det i Tyskland, basert på tidsskrifter og hemmelig innhentet informasjon fra kredittopplysningsbyråer og norske nasjonalsosialister, laget lister over bedrifter i Norge. Det ble notert om en bedrift var helt eller delvis i jødisk eie, og hvor stor andelen av den jødiske og ariske arbeidsstyrken var.[1]

Da Tyskland invaderte Norge 9. april 1940, bodde omtrent 2100 jøder i Norge, som delvis tidligere hadde flyktet fra nasjonalsosialistene eller hadde norsk nasjonalitet. Under den tyske okkupasjonen ble en nasjonalsosialistisk kollaborasjonsregjering under Vidkun Quisling og den tyske rikskommissæren for de okkuperte norske områdene, Josef Terboven, etablert. Denne gikk i første omgang ikke åpent etter jødene, da det primære tyske interessen lå i industriell krigsproduksjon og fiskeprodukter. Jødeforfølgelsen delte seg inn i tre faser:[2]

  • Til januar 1942 var det en usikker fase med kun informasjonsinnsamling og enkeltaksjoner fra underordnede instanser.
  • Fra januar 1942 til oktober 1942 ble det gjort bestemte forberedelser for en radikal tilnærming.
  • Fra oktober 1942 til februar 1943 ble deportasjoner og arisering av eiendeler gjennomført i raskt følgende systematiske trinn av norske og tyske krefter. En jødestjerne ble, i motsetning til i de øvrige okkuperte vesteuropeiske landene, ikke innført.

Hendelser

[rediger | rediger kilde]
Tospråklig skilt: Jødisk Selskap

10. mai 1940 befalte kriminalkommissær Wilhelm Esser til Oslo-politiet å beslaglegge radioutstyret til de jødiske nordmennene.[3] Dette ga okkupasjonsmyndighetene en første oversikt over den jødiske befolkningen,[4] og mer presise tall og grove estimater av "jødekapitalen" ble samlet i juni 1941.[5] Om våren ble noen butikker og kontorer i Kristiansand, Moss og Fredrikstad merket som jødiske med tospråklige skilt. Etter protester fra befolkningen ble skiltene fjernet.[6] 21. april 1941 ble synagogen i Trondheim okkupert av tyske tropper og brukt til innkvartering av gjennomreisende soldater. Da den lokale antisemittiske Gestapo-kommandøren Gerhard Flesch ble overført fra Bergen til Trondheim høsten 1941, lot han beslaglegge jødiske butikker og arrestere noen eiere som ble sendt til straffefangeneleiren Falstad. I Oslo førte antisemittisk propaganda til skandale ved butikkvinduer.[7]

Høsten 1941 krevde justisminister Sverre Riisnæs at de lokale myndighetene skulle utarbeide en liste over all jødisk eiendom og innførte et forbud mot jødiske advokater[8] og avskjediget jødiske ansatte fra offentlig tjeneste.[9] 10. oktober 1941 ble politiet instruert av lederen for den tyske sikkerhetspolitiet om å merke identifikasjonskortene til jødene med et rødt "J";[10] dette ble obligatorisk innført fra 1. mars 1942.[11]

Da en norsk NS-militsmann fra Hird ble drept 22. oktober 1942 og en gruppe jøder forsøkte å flykte til Sverige, ble § 39 i straffeloven utvidet til å omfatte jøder dagen etter. De lokale politistyrkene fikk 25. oktober ordre om å arrestere alle mannlige jøder fra 15 år og oppover dagen etter og beslaglegge eiendelene deres.[12] Ved beslagleggingen skulle det spesielt tas hensyn til verdipapirer, aksjer, juveler og penger. Bankkontoer ble sperret og safeer tømt. For bedriftene til de fengslede eller flyktede ble ariske forvaltere utnevnt og underlagt et norsk likvidasjonskontor. Dette hadde den norske regjeringen som mål for å hindre at eiendelene ble beslaglagt av tyskerne. Tyskerne hadde tidligere, siden 1941, etablert et slikt forvaltningskontor i Nord-Norge. 26. oktober 1942 ble en lov vedtatt retroaktivt som legaliserte den norske fremgangsmåten. Gull, sølv, juveler og klokker måtte fortsatt overleveres til tyskerne. Noe eiendom ble reddet fra statlig beslaglegging av norske venner til de fengslede eller flyktede, og det truet med fengselsstraff på 6 år.[13]

Det norske kontoret for likvidering av jødisk eiendom solgte en del av dette relativt billig til medlemmer av den norske NS-bevegelsen. Likvidasjonen var ikke fullført før krigens slutt.[14]

Restitusjon

[rediger | rediger kilde]

Etter krigen hadde alle nordmenn som hadde fått eiendommen sin borttatt, like erstatningsrettigheter mot den norske staten. På grunn av knapphet på midler ble det gjort progressive nedslag på eiendommens verdi, og en gjenoppbyggingskomponent belastet familier som hadde mistet pårørende, fordi de ikke lenger kunne bidra til gjenoppbyggingen. Dette belastet spesielt jødiske overlevende, som også hadde store vanskeligheter med å dokumentere døden til sine pårørende og arverett. Erstatningene strakte seg derfor til 1987, og de totale kostnadene var høyere enn den totale erstatningen.

I mars 1996 ble det opprettet et utvalg av Justisdepartementet for å gjennomgå saken. Mens flertallet på fem medlemmer i sluttrapporten fra juni 1997 var tilfreds med gjennomgangen av regnskapsdokumentene, avga psykologen Berit Reisel og historikeren Bjarte Bruland en mindretallsuttalelse. På grunn av denne uttalelsen gjennomførte regjeringen under statsminister Torbjørn Jagland en ytterligere omfattende erstatning på 450 millioner norske kroner og ba offisielt om unnskyldning til den jødiske menigheten. Den valgte prosessen ble et modell for andre europeiske land, og den norske regjeringen mottok Raoul Wallenberg-prisen i 1999.[15]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Oskar Mendelsohn: The Persecution of the Norwegian Jews in WW II. S. 6.
  2. ^ Bjarte Bruland: Norway's Role in the Holocaust. S. 232 ff.
  3. ^ The Holocaust Encyclopedia. Hrsg.: Walter Laqueur, Yale University Press 2001, ISBN 978-0-300-08432-0, S. 449.
  4. ^ Katja Happe, Michael Mayer, Maja Peers (Bearb.): Die Verfolgung und Ermordung der europäischen Juden durch das nationalsozialistische Deutschland 1933–1945. Band 5: West- und Nordeuropa 1940-Juni 1942. München 2012, ISBN 978-3-486-58682-4, S. 27.
  5. ^ Dokument VEJ 5/9 in: Katja Happe, Michael Mayer, Maja Peers (Bearb.): Die Verfolgung und Ermordung der europäischen Juden... Band 5: West- und Nordeuropa 1940-Juni 1942. München 2012, ISBN 978-3-486-58682-4, S. 105–107.
  6. ^ Oskar Mendelsohn: The Persecution of the Norwegian Jews in WW II. S. 6.
  7. ^ Oskar Mendelsohn: The Persecution of the Norwegian Jews in WW II. S. 10.
  8. ^ Dokument VEJ 5/12 in: Katja Happe, Michael Mayer, Maja Peers (Bearb.): Die Verfolgung und Ermordung der europäischen Juden... (Quellensammlung) Band 5: West- und Nordeuropa 1940-Juni 1942. München 2012, ISBN 978-3-486-58682-4, S. 110.
  9. ^ Oskar Mendelsohn: The Persecution of the Norwegian Jews in WW II. S. 11.
  10. ^ The Holocaust Encyclopedia. S. 449 / Dokument VEJ 6/14 in: Katja Happe, Michael Mayer, Maja Peers (Bearb.): Die Verfolgung und Ermordung der europäischen Juden... Band 5: West- und Nordeuropa 1940-Juni 1942. München 2012, ISBN 978-3-486-58682-4, S. 113
  11. ^ Dokument VEJ 5/20 in: Katja Happe, Michael Mayer, Maja Peers (Bearb.): Die Verfolgung und Ermordung der europäischen Juden... Band 5: West- und Nordeuropa 1940-Juni 1942. München 2012, ISBN 978-3-486-58682-4, S. 122.
  12. ^ Dokument VEJ 12/31 in: Katja Happe u. a. (Bearb.): Die Verfolgung und Ermordung der europäischen Juden durch das nationalsozialistische Deutschland 1933-1945 (Quellensammlung) Band 12: West- und Nordeuropa, Juni 1942-1945. München 2015, ISBN 978-3-486-71843-0, S. 186f.
  13. ^ Oskar Mendelsohn: The Persecution of the Norwegian Jews in WW II. S. 15 f.
  14. ^ Bjarte Bruland: Norway's Role in the Holocaust. S. 241.
  15. ^ Bjørn Fure: Antisemitism in Norway. Background Paper. Juni 2003, S. 9 f.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Arianisering_i_Norge&oldid=24625854»