Arendal kystforsvarsdivisjon
 | Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015) |
 | Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den. |
Arendal kystforsvarsdivisjon ble opprettet 1. mai 1808, under Napoleonskrigen, med hensikt å forsvare Arendal og området rundt mot fiendtlige (engelske) skip fra Skagerrak. Etter flåteranet måtte kystforsvaret i stor grad satse på roflotiljen med kanonsjalupper og kanonjoller. Dette var mindre fartøyer som ble manøvrert med årer og var bevæpnet med 1-2 kanoner, mortere eller haubitser.
Sjaluppen «Kiøge Bukt» med premierløytnant Dietrichson som divisjonssjef og kanonjollen «Thygeson 1» med månedsløytnant (mlt) H. Smith som fartøysjef ble overført fra Kristiansand. Divisjonen ble ytterligere forsterket midt i mai, med jolle No 8, og i juli sjaluppen «Prinds Christian til Slesvig Holsten».
I 1810–1814 ble Arendal kystforsvarsdivisjon med kapteinløytnant (kl) Dietrichson som sjef igjen forsterket, slik at divisjonen kom til å bestå av fire kanonsjalupper (ksj) og fire kanonjoller (kj):
- Sjalupp «Gabel» – sekondløytnant. Smith
- Sjalupp «Prinds Christian» – månedsløytnant Parnemann
- Sjalupp «Kiøge Bukt» – månedsløytnant Herlofsen
- Sjalupp «Wordingsborg» – månedsløytnant Henne,
- Jolle «Thygeson No 1» – månedsløytnant Beck
- Jolle «Thygeson No 2» – månedsløytnant Næss,
- Jolle No 11 – månedsløytnant H. N. Paus
- Jolle No 13 – månedsløytnant H. Berg
Besetningens styrke var på rundt 320 mann. Divisjonen hadde med sin hovedstyrke på to sjalupper og to joller postert i Sandviga på Hisøy ved innseilingen til Galtesund og to sideposteringer, hver med 1 sjalupp og 1 jolle, den ene ved Narestø og Borøykilen – østre innseiling til Tromøysund, den andre ved Hesnes og Hasla.
Arendalsdivisjonen i kamp 6. juli 1812
[rediger | rediger kilde]Før slaget ved Lyngør var Arendalsdivisjonen i kamp med de engelske krigsskipene i det som kalles trefningen ved Buskjærsteinen, ved innløpet til Oksefjorden.
Fregatten «Najaden», ført av kaptein Holm, lå før slaget ved Lyngør for anker ved Haven på Sandøya, i dag i Tvedestrand kommune. Skipet lå der i en god havn. Skipet lå rett ved en av kysttelegrafens repetérstasjoner (No. 17. Sandø varde), denne ville kunne varsle om fienden var i anmarsj. Det vestre innløpet var beskyttet av en kanonsjalupp i Borøkilen, og de to små forpostbatteriene på Borøy. Telegrafstasjonen gjorde det også mulig å signalere etter forsterkninger fra Arendal. I øst hadde Najaden to kanonjoller stasjonert i Lyngør havn og muligheter for ytterligere forsterkning fra Risør. Sandøya er en offensiv ankringsplass med tanke på det oppdrag Najaden er gitt.
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]En engelsk konvoi på 47 handelsskip ble kapret i 1810, den ble ført til Kristiansand. Her ble de fleste prisedømt og solgt. Fortjenesten ble stor, hele 7,5 mill. riksdaler. Dette var et godt bidrag til statskassen; på dette tidspunkt var den dansk-norske stat på desperat jakt etter penger, og gikk konkurs den 5. januar 1813.
Omkring 2 000 engelskvennlige handelsfartøy seilte om våren hvert år inn i Østersjøen med handelsvarer, og ut igjen om høsten. England fikk mange viktige varer fra landene omkring Østersjøen, bl.a. korn og hamp. Med «Najaden» i Skagerrak ble faren for å miste flere konvoier større. Najaden ble bygget som en skarpseiler, og utgjorde en alvorlig trussel mot de engelske handelsskipene som seilte forbi sørlandskysten. Det engelske admiralitetet anså trusselen så stor at de var villige til – om nødvendig – å «ofre» et av sine linjeskip for å få henne fjernet.
En eskadre som bestod av linjeskipet Dictator og briggene «Calypso» og «Podargus» hadde kjennskap til at fregatten «Najaden» var i området. Det fikk de vite tidligere på dagen etter å ha vært i kontakt med lokale fiskere utenfor Risør.
Kl. 12.00 var de 15 til 18 nautiske mil sørøst av Risør. Vinden var frisk bris fra vest-sydvest. Briggene «Calypso» og «Podargus» rekognoserte tett oppunder land. De møter briggen «Flamer», som slutter seg til eskadren.
Den optiske telegrafens hovedstasjon L, Hiisaasen syd av Risør, har ikke observert eskadren, eller så har signalene stoppet opp, for kysttelegrafens repeterstasjon ved varden på Sandøya har tydeligvis ikke mottatt signaler om den fiendtlige trusselen som kommer østfra.
Kl. 16.00 får «Calypso» se de norske skipene til ankers inne mellom skjærene. Kaptein Holm ble senere anklaget for at «Najaden» lå slik til at mastene kunne sees fra sjøen. Er en kjent i området, vet en at skipet lå dekket for innsyn fra sjøen. Det Holm ikke hadde regnet med var at «Calypso» skulle komme så nær land. Dette kan ha gjort at mastene kom i silhuett mot himmelen, fra en vinkel han ikke hadde tatt i betraktning.
Forpostfekting ved Borøy
[rediger | rediger kilde]Forpostfektingen ved Borøy foregikk fra kl. 16.00 til kl. 02.20).
De to engelske briggene prøvde et angrep, men månedsløytnant (mlt) Parnemann på kanonsjaluppen «Kiøge Bukt» jagde dem ut igjen. De fire engelske skipene krysset utenfor skjærene en halv times tid, mens skipssjefene var ombord på linjeskipet «Dictator». Enda en halv time gikk før den engelske flåtestyrken seilte videre vestover.
Mlt. Parnemann fikk sendt melding om den fiendtlige aktiviteten via Borøy repeterstasjon. Samtidig ble de engelske skipene oppdaget av mlt. Ring på kanonjolle No. 3. Den var stasjonert øst for Tromøy. Her var det ikke kysttelegraf, så meldingen måtte sendes med ekspress til divisjonssjefen i Arendal.
Mlt. Ring seilte ned til Kalvøysund, klar for å ta i mot de engelske skipene hvis de skulle komme. Ombord på briggen «Podargus» er kvartermester Andrew Todd. Han har tidligere seilt med handelsskip i farvannet og er noenlunde kjent. Dette gjør at kaptein James Pattison Stewart tar en beslutning og, etter å ha kommet opp på høyde av Flostadøya, seilte han inn renna ved Ytre Møkkalasset.
De tre engelske briggene gikk først. Klokka er rundt 18.30. Ved Kalvøysund åpner kanonjolle No. 3 ild mot briggene. Engelskmennene besvarte ilden. Fra linjeskipet ble det også skutt med gevær og falkonetter oppe fra mastene. Mlt. Parnemann la sjaluppen i dekning bak en holme.
Kort tid etter gikk «Podargus» på grunn ved Buskjærsteinen. Kjentmannen blir satt over i «Calypso», som følger «Dictator». Briggen «Flamer» ble igjen for å sikre den grunnstøtte «Podargus». Så snart kaptein Stewart har passert, vendtes «Podargus» slik at den ble liggende på tvers i sundet. Det samme gjorde «Flamer», og de to skipene behersket nå hele innseilingsløpet. Så snart «Dictators» akterkanoner var på skuddhold kom kanonsjaluppen «Kiøge Bukt» fram fra dekningen bak holmen. Skipet ble rodd ut og startet angrepet på briggene som sperret sundet.
Kl.19.15 tennes lokalvarden på Borøy. Mlt. Parnemann skriver i sin rapport at striden måtte føres på så langt hold fordi briggenes skråskudd rakk så langt (skråskudd er å sammenlikne med haggelladninger for beskytning av personell). Borøys vestre batteri på Hestnesholmen startet ildgiving med to 6 pd. kanoner.
Kl. 19.22 hadde kapteinløytnant Dietrichson fått Parnemanns melding (sendt fra Borøy kl. 17.00). Dietrichson kom fram kl. 23.15, og tok del i kampene mot de to briggene. Mlt. Parnemann rodde til Borøy for å høre om det kan ventes mer hjelp vestfra. Det var nå såpass mørkt at ingen signaler kan sees, og siden det ikke var kommet noen klar beskjed, ror han tilbake og gjenopptar ildgivningen. Men det var så mørkt at skytingen ble ganske usikker.
Kl. 01.00 var «Podargus» flott, og begge briggene styrte ut løpet sør for Sandøya, men et kvarter senere gikk de igjen på grunn, først Podargus og rett etterpå Flamer.
Kl. 02.20 var de i sikkerhet utenfor skjærgården etter å ha blitt forfulgt av kanonbåtene 1/2 mil av land, før disse måtte snu. Begge kanonbåtene hadde fått betydelige skader, men de var flytende. Ingen norske mannskaper ble drept eller skadet, verken på båtene eller på Borøy. På de engelske briggene var det større tap. På «Podargus» var 4 hardt såret og 5 lett såret, og på «Flamer» var en mann drept, og en lett såret.
Hadde styrken på det norske kruttet vært på høyde med det engelske, ville det etter all sannsynlighet ligget to engelske vrak utenfor Borøy, heter det i rapporten etter trefningen.
Fra norsk side ble det avfyrt mer enn 120 skudd fra kanonbåtene, og rundt 100 skudd fra batteriene på land.
Det lokale kystvernet (den tidens sjøheimevern) ble ikke satt inn i kampene. Ser en bort fra de som bemannet batteriet på Borøy og de som var ombord i de kanonjollene med mannskap fra kystvernet. Det ble rettet kritikk også mot den måten kystvernsjefen hadde opptrådt.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Leif Svalesen: Trefningen ved Buskjærsteinen 1812. I Aust-Agder-Arv 1973-74, s. 181 – 188.