Antonio Mennini
| Antonio Mennini | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 2. sep. 1947 (77 år)Roma | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1974–) | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Pontificia Ecclesiastica Academia | ||
| Nasjonalitet | Italia | ||
| Utmerkelser | Vennskapsordenen 3. klasse av Den hellige fyrst Daniel av Moskvas orden | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Antonio Mennini (født 2. september 1947 i Roma) er en italiensk katolsk prelat for den katolske kirke tilknyttet Den hellige stols utenrikstjeneste. Etter å ha blitt utnevnt av pave Benedikt XVI tjente han som nuntius til Storbritannia fra 18. desember 2010 til 6. februar 2017, da pave Frans overførte ham til å arbeide i Statssekretariatet i Roma hvor han ble ansvarlig for forholdet mellom Den hellige stol og Italia.
Foruten sitt italienske morsmål taler Mennini engelsk, fransk, spansk, tysk, bulgarsk og russisk.[trenger referanse]
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Mennini ble født til en romersk familie med sterke forbindelser til Den hellige stol. Hans far, Luigi Mennini, som døde i 1997, var administrerende direktør for Den hellige stold Istituto per le Opere di Religione (IOR, kalt Vatikanbanken) på det tidspunkt da påstander om hvitvasking av penger ble fremsatt mot erkebiskop Paul Marcinkus, som var instituttets president.[1] Antonio Mennini er ett av 14 barn,[2] blant dem Pietro Mennini, som er Procuratore della Repubblica di Chieti (Statsadvokaten i Chieti).[3]
Prest
[rediger | rediger kilde]Mennini ble ordinert til prest den 14. desember 1974 av kardinal Ugo Poletti. Mennini oppnådde en doktorgrad i teologi fra Det pavelige gregorianske universitet i Roma.[trenger referanse]
Mennini er kjent i Italia som presten som angivelig tok i mot det siste skriftemål til landets myrdede statsminister, Aldo Moro, på 1970-tallet. Moro var blitt kidnappet og ble holdt fanget et hemmelig sted av De røde brigader, en venstreorientert italiensk militant gruppe. Mennini har flere ganger benektget dette.[4] Mennini, som da var assisterende prest, antas å ha levert et brev til terroristene fra pave Paul VI og et brev til Moro fra hans kone. Kort tid etter hans hemmelige oppdrag, ble statsministeren drept og liket dumpet i Roma sentrum. Vatikanet skjermet presten fra noen gang å måtte vitne i påfølgende statlige høringer angående Moros bortføring og drap,[5] inntil pave Frans ga ham tillatelse til det i 2015.[6][7]
Diplomatisk karriere
[rediger | rediger kilde]Etter å ha fullført sin doktorgrad i teologi og en kortere tjeneste i et sogn i Roma, gikk Mennini inn i Den hellige stols diplomatiske tjeneste i 1981, og tjente først som attaché i de pavelige representasjonene til Uganda og Tyrkia, før han vendte tilbake for å besette en stilling i den romerske kuries råd for kirkens offentlige anliggender.[trenger referanse]
Erkebiskop, nuntius til Bulgaria
[rediger | rediger kilde]Den 8. juli 2000 ble Mennini utnevnt til titulærerkebiskop av Ferentium av pave Johannes Paul II og til nuntius til Bulgaria. Mennini mottok bispevielsen i basilikaen Santa Maria Maggiore den 12. september fra kardinal Angelo Sodano, assistert av kardinalene Camillo Ruini og Jean-Louis Tauran som medkonsekratorer.[trenger referanse]
Ved ankomst til Bulgaria begynte Mennini å forberede pave Johannes Paul IIs pastorale besøk i Bulgaria i 2002 midt under en stor kontrovers. Besøket ble imidlertid hyllet som en suksess, hovedsakelig fordi den nye nuntius etablerte utmerkede arbeidsforhold med ortodokse ledere som opprinnelig hadde motsatt seg besøket.[5]
Nuntius til Russland og Usbekistan
[rediger | rediger kilde]Den 6. november 2002 ble Mennini utnevnt til nuntius i Russland[8] og fra 26. juli 2008 var han også nuntius i Usbekistan.[9] Han er kreditert for særlig å forbedre Den hellige stols forhold til de tidligere sovjetiske landene i føderasjonen og med den russisk-ortodokse kirke.[trenger referanse]
Så sent som i 2001 var Roma blitt kritisert av de russisk-ortodokse for å ha opprettet latinsk-katolske bispedømmer i Russland uten tilstrekkelig konsultasjon. Men gjennom nuntius' diplomatiske reparasjonsarbeid begynte atmosfæren gradvis å bli bedre, og i desember 2009 godkjente president Dmitrij Medvedev etableringen av fulle diplomatiske forbindelser med Den hellige stol.[10] Den 13. februar 2011 tildelte Dmitrij Medvedev Mennini Vennskapsordenen for hans bidrag til utviklingen av forholdet mellom Russland og Pavestolen.[11]
Nuntius til Storbritannia
[rediger | rediger kilde]Mennini ble utnevnt til nuntius til Storbritannia 18. desember 2010[12] etter at den helsesvekkede erkebiskop Faustino Sainz Muñoz tidlige fratreden den 2. desember 2010.[13] Han presenterte sine akkreditiver til dronning Elizabeth II den 2. mars 2011.[14]
Som apostolisk nuntius var en av de viktigste plikter som Mennini stod overfor å lette vurderingsprosessen for utnevnelsen av et betydelig antall nye biskoper for bispedømmer i England, Wales og Skottland, og refererte resultatene av konfidensielle konsultasjoner til Den hellige stol.[trenger referanse]
Den 25. februar 2013 aksepterte pave Benedikt XVI kardinal Keith O'Briens fratreden; han var erkebiskop av St. Andrews og Edinburgh og Storbritannias daværende høyestrangerte katolske geistlige. To dager senere godtok paven også den til Patrick Altham Kelly, erkebiskop av Liverpool; han hadde fått slag. Mennini spilte en rolle i utnevnelsen av deres etterfølgere.[trenger referanse]
En skribent i den engelske katolske publikasjonen The Tablet spekulerte på om Menninis utnevnelse var en anerkjennelse av at delikat diplomatisk arbeid var nødvendig for å opprette det personlige ordinariatet for tidligere anglikanere i Storbritannia.[5]
I Storbritannia ble han den 9. april 2017 etterfulgt av erkebiskop Edward Joseph Adams.
Statssekretariatet
[rediger | rediger kilde]Den 20. januar 2017 ble det kunngjort at Mennini skulle overføres til den romerske kurie for å tjene i Statssekretariatet. Hans funksjonstid i Storbritannia ble avsluttet 6. februar. I sin nye stilling er han ansvarlig for å overvåke forholdet mellom Den hellige Stol og Italia.[15]
Episkopalgenealogi
[rediger | rediger kilde]Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
- Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
- Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762
- Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777
- Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788
- Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823
- Biskop Eugène-Charles-Joseph de Mazenod (1782-1861) *1832
- Kardinal Joseph Hippolyte Guibert (1802-1886) *1842
- Kardinal François-Marie-Benjamin Richard de la Vergne (1819-1908) *1872
- Kardinal Pietro Gasparri (1852-1934) *1898
- Kardinal Clemente Micara (1879-1965) *1920
- Kardinal Antonio Samorè (1905-1983) *1950
- Kardinal Angelo Sodano (1927-2022) *1978
- Erkebiskop Antonio Mennini (1947- ) *2000[16]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «ARCHBISHOP ANTONIO MENNINI IS THE NEW NUNCIO TO GIBRALTAR». chronicle.gi. 31. desember 2010.
- ^ «Photo archive of Roberto Calvi». philipwillan.com. Arkivert fra originalen 8. oktober 2010.
- ^ «Il primo giorno di Pietro Mennini». Il Centro Chieti. 4. august 2009. Arkivert fra originalen 22. juli 2011. Besøkt 22. mai 2023.
- ^ Mennini: mai incontrato Moro durante la prigionia
- ^ a b c «The Tablet - News». Arkivert fra originalen 21. desember 2010. Besøkt 13. januar 2011.
- ^ «Papal nuncio to testify about failed negotiations in 1978 kidnap-murder of former Italian premier?». Catholic Culture. Published: 9. mars 2015.
- ^ "Pope helps shed light on notorious Italy murder". UCANews. Publisert 7. mars 2015.
- ^ «Rinunce e Nomine, 06.11.2002» (pressemelding) (på italiensk). Holy See Press Office. 6. november 2002.
- ^ «Rinunce e Nomine, 26.07.2008» (pressemelding) (på italiensk). Holy See Press Office. 26. juli 2008.
- ^ «Holy See Sends 1st Nuncio to Russia». zenit.org. 27. juli 2010.
- ^ «Former Vatican Ambassador to Russia is decorated with Order of Friendship». interfax-religion.com. 18. februar 2011.
- ^ «Great Britain receives new papal delegate from Pope». Catholicnewsagency.com. 18. desember 2010.
- ^ «Nuncio to Great Britain to retire due to ill health». CatholicHerald.co.uk. 12. november 2010. Arkivert fra originalen 16. oktober 2017. Besøkt 30. desember 2010.
- ^ «New Apostolic Nuncio presented to HM Queen Elizabeth». rcdow.org.uk. 3. februar 2011. Arkivert fra originalen 28. september 2011. Besøkt 22. mai 2023.
- ^ Lamb, Christopher (8. april 2017). «Francis appoints American archbishop as Vatican nuncio to Great Britain». The Tablet. Besøkt 14. juni 2018.
- ^ www.catholic-hierarchy.org mennini, lest 22. mai 2022