Antoine Gaubil
| Antoine Gaubil | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 14. juli 1689[1][2][3] Gaillac | ||
| Død | 24. juli 1759[1][2][3] (70 år) Beijing | ||
| Beskjeftigelse | Sinolog, vitenskapshistoriker, matematikkhistoriker, oversetter, astronom | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Medlem av | Vitenskapsakademiet i St. Petersburg Det russiske vitenskapsakademi | ||
Antoine Gaubil (1689–1759) var en fransk katolsk prest og kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han gjorde seg bemerket som vitenskapshistoriker og astronom.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Gaubil trådte 13. september 1704 inn i jesuittordenen. Ordenen sendte ham til Kina i 1722, der han kom til Peking 26. juni 1722. Han bodde så frem til sin død i Peking. Som etterfølger av pater Dominique Parrenin ledet han en skole som underviste mandsjukinesere i latin, som den gang gjaldt for å være diplomatiets språk i kontakten med Russland.[trenger referanse]
Han gikk på 1700-tallet for å være de franske kinajesuitters beste astronom og historiker.[trenger referanse] Gaubil korresponderte med franske vitenskapsmenn som astronomen Joseph-Nicolas Delisle og offentliggjorde i Paris bøker om kinesisk astronomihistorie og oversettelser av kinesiske historiske kilder. Blant de siste var Djengis Khans historie (1739), Shujing (Shoo-king, 1770) og deler av Tang-dynastiets annaler.
Han etterlot seg mange manuskripter som senere havnet dels i Pariserobservatoriet og i marinedepotet, og dels i British Museum, og som i deler ble utgitt på 1800-tallet.
Av tre bind i manuskript tidligere bevart i École Sainte-Geneviève i Paris ble publisert Situation de Holin en Tartarie (T'oung Pao, mars 1893) og Situation du Japon et de la Corée (T'oung Pao, mars 1898).
Abel Rémusat skrev i Nouveaux Mélanges Asiatiques (II, s. 289), om Gaubil:
- «Mer produktiv enn Parennin og Gerbillon, mindre systematisk enn Prémare og Foucquet, mer samvittighetsfull enn Amiot, mindre lettsinnet og entusiastisk enn Cibot, behandlet han med grundighet, vitenskapelighet og kritisk blitt ethvert spørsmål han tok for seg.»
I 1739 ble han æresmedlem av det russiske vitenskapsakademi i St. Petersburg.[4]
Hans kinesiske navn var Sun Kiun-yung.
Skrifter i utvalg
[rediger | rediger kilde]- «Traité de l'Astronomie Chinoise», i Étienne Souciet (utg.) Observations mathématiques, Paris, 1729–1732
- Traité de la Chronologie Chinoise, Paris, 1814
- Renée Simon (utg.): Le P. Antoine Gaubil S.J. Correspondance de Pékin, 1722-1759, 1970 (med biografi ved Joseph Dehergne, SJ)
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 3. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 22808[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 12150997b, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Russische Akademie der Wissenschaften url=http://www.ras.ru/win/db/show_per.asp?P=.id-50042.ln-en Ausländische Mitglieder der Russischen Akademie der Wissenschaften seit 1724 Antoine Gaubil, lest 20. august 2015
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Joseph Dehergne: «Le Père Gaubil et ses correspondants (1689-1759)», i Bulletin de l'Université l'Aurore, 3. serie, Band 5, 1944, s. 354–392
- Joseph Dehergne: «Gaubil: historien de l'astronomie chinoise», i Bulletin de l'Université l'Aurore, 3. serie, Bind 6, 1945, s. 168–227