Hopp til innhold

Antijihadisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
En typisk kampsak for bevegelsen er mobilisering mot oppføring av moskeer

Antijihadisme eller kontrajihadisme (på engelsk ofte kalt counterjihad) er en politisk bevegelse og ideologi som kan beskrives som islamofob og høyreekstrem.[1] Den har røtter tilbake til 1980-tallet, men fikk først større oppslutning av 11. september-angrepene i 2001.[2] Ideologien eller bevegelsen springer i stor grad ut fra amerikanske og europeiske internettmiljøer. Bevegelsen er preget av konspirasjonsteorier om islamisering av Europa («Eurabia») og beskrives av analytikere som islamofob, høyreradikal, høyreekstremt eller nyfascistisk.[3][4][5][6][7][8] Benjamin Lee konkluderer i sin studie med at fokus på konkrete hendelser snarere enn åpenlys gjengivelse av konspirasjonsteorier dominerer til daglig i antijihadistiske publikasjoner.[9] I sin mildeste form prøver kontrajihadisme å bekjempe og sette lys på radikal islamisme. I sin mer ekstreme form er kontrajihadisme i opposisjon til muslimsk innvandring og islam generelt. Deler av bevegelsen er proisraelsk fordi Israel anses som vestens siste utpost blant barbarene. Interessen for Israel skyldes blant annet at landet anses som ufordervet av den europeiske kulturrelativismen og selvhatet etter kolonitiden.[10][11] Antijihadismen er preget av apokalyptiske forestillinger ved at islam og muslimer fremstilles en eksistensiell trussel mot vesten.[12]

Ifølge Toby Archer, en ekspert på politisk ekstremisme og terrorisme, blander antijihad-bevegelsen legitime spørsmål om jihadinspirert terrorisme med «langt mer komplekse politiske spørsmål om immigrasjon til Europa fra muslimske land. Den hevder at det er en trussel ikke bare fra terror utført av muslimske ekstremister, men også fra islam i seg selv. Derfor anses alle europeiske muslimer som en trussel».[13]

Et av de sentrale fora for bevegelsen er bloggen Jihad Watch. Anders Behring Breiviks terrorhandlinger var basert på antijihadistiske ideer. Breivik var opptatt av blant andre Peder Are Nøstvold Jensen (Fjordman), Bat Ye’or, Robert Spencer, Pamela Geller, Bruce Bawer og Geert Wilders.[14][5][6][15][16] Breivik sendte sitt «manifest» til over 1000 antijihadister før han gjennomførte terrorhandlingene. Breiviks perspektiv og ordbruk er utbredt blant antijihadister, men de fleste tar avstand fra voldsbruk. I den moderate enden av det antijihadistiske spekteret er en del konservative som ikke tror på en konspirasjonsteorien om islamisering av Europa. Disse konservative mener at ved å være naive og ikke handle kan Europa være sårbart for islamisering. Eksempler er den britiske politikeren Michael Gove og forfatteren Douglas Murray.[11] Robert Spencer og Pamela Geller har tjent seg rike på sin antijihadistiske virksomhet.[6] Andre kjente antijihadister er Lars Hedegaard, Paul Beliën, Mark Steyn og Elisabeth Sabaditsch-Wolff. Niall Ferguson, Oriana Fallaci, Christopher Hitchens og Douglas Murray beskrives som islamofobe intellektuelle.[17]

Historie

[rediger | rediger kilde]

Al-Qaida sine terrorangrep på tvillingtårnene og andre mål i USA den 11. september 2001 førte til en økende islamofobi i den vestlige verden.[18] USAs kriger i Afghanistan (2001) og Irak (2003) som var et resultat av terrorangrepet, ledet til opprettelsen av flere "krigsblogger" som omtalte krigen mot terror i nesten utelukkende positive ordlag og var negativt innstilt til Islam.[19] Det begynte etterhvert å vokse frem blogger som blandet krigsbloggernes retorikk med ideen om islamiseringen av Europa.[20] En av de mest kjente av disse bloggene er Gates of Vienna (etablert 2004) som siden skulle bli en viktig premissleverandør for det kontrajihadistiske miljøet.[21]

I 2005 ga den sveitsiske forfatteren Gisele Littman ut Eurabia under pseudonymet Bat Ye'Or. Det sentrale temaet i denne boken er hvordan muslimene har prøvd og ta over Europa siden middelalderen, og har siden 1973 alliert seg med europeiske politikere for og få dette til.[22] Ideen om en indre fiende er ikke ny og har vært en integrert del av mange høyreekstreme ideologier i lang tid som for eksempel Nazismens anti-semittisme. Boken slo an i store deler av det kontrajihadistiske miljøet og begreper fra boken har blitt brukt blant annet på English Defence League sine nettsider.[23] Andre eksempler på bokens innflytelse er den norske bloggeren Fjordman som har gitt ut Defeating Eurabia om Eurabia teorien.

Den 26. september 2006 ble et av de første forsøkene på å skape en samlet front i det kontrajihadistiske miljøet. Det desentraliserte nettverket 910 Group ble opprettet opprettet for å fungere som et samlingspunkt koordinere gjøremålene til kontrajihadistiske grupperinger og individer i Amerika og Europa. Gruppen skiftet navn til Center For Vigilant Freedom i 2007 og International Civil Liberties Alliance i 2009. Det ble også opprettet andre overnasjonale nettverk med fokus på Europa blant annet Stop Islamisation of Europe i 2009 og European Defence League i 2010.[24]

I 2009 ble English Defence League (EDL) opprettet. EDL har siden fungert som en viktig spreder av kontrajihadistisk ideologi og har blant annet vært sentral i opprettelsen av forskjellige Defence Leagues rundt i Europa blant annet Norsk Forsvarsallianse.[trenger referanse] Bevegelsen definerer ikke seg selv på denne måten.[25]

Premissleverandører og ideologi

[rediger | rediger kilde]

Det finnes flere personer, blogger og nettsider som har vært sentrale premissleverandører i utviklingen av den kontrajihadistiske ideologien. Sentrale bidragsytere er den norske bloggeren Fjordman (Peder Nøstvold Jensen), Oriana Fallaci, nettsiden Gates of Vienna, Bat Ye’Or og Robert Spencer. Sentralt for kontrajihadismen er konspirasjonen om Eurabia[22][15], muslimenes ønske om å ta over Europa. Denne konflikten hevdes å strekke seg tilbake til de muslimske maurernes inntog i Spania. Kontrajihadistene er i oppfatningen av at innføring av halal mat og innvandring fra muslimske land er bevis for den økende «islamiseringen» av Europa og vesten[22].

Grupper og bevegelser

[rediger | rediger kilde]

De kanskje mest kjente eksemplene i Norge er Norwegian Defence League og Stopp Islamiseringen av Norge. I Europa finnes det flere profilerte organisasjoner og bevegelser, eksempelvis er English Defence League[26] i England og PEGIDA i Tyskland[27][5] som kontrajihadister.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Diffus rörelse med muslimer som hatobjekt». Svenska Dagbladet. 3. august 2011. Besøkt 6. august 2011. 
  2. ^ Hegghammer, Thomas (30. juli 2011). «The Rise of the Macro-Nationalists». The New York Times. Besøkt 31. juli 2011. 
  3. ^ https://snl.no/kontrajihad
  4. ^ Lee, Benjamin (3. juli 2015). «A Day in the “Swamp”: Understanding Discourse in the Online Counter-Jihad Nebula». Democracy and Security. 3. 11: 248–274. ISSN 1741-9166. doi:10.1080/17419166.2015.1067612. Besøkt 18. april 2020. «It has been referred to in one way or another frequently by researchers, in some cases as a mutated form of fascism, in others as a new and distinctive movement or scene in its own right....In some accounts, belief in the conspiracy is a dividing line between a hard core of counter-jihad activists and a more mainstream conservative right wing outside the boundaries of the counter-jihad scene.» 
  5. ^ a b c Önnerfors, Andreas (15. mars 2017). «Between Breivik and PEGIDA: the absence of ideologues and leaders on the contemporary European far right». Patterns of Prejudice. 2. 51: 159–175. ISSN 0031-322X. doi:10.1080/0031322X.2017.1302642. Besøkt 18. april 2020. «His cut-and-paste manifesto points to inspiration from ideas circulating in the European Counter Jihad Movement (ECJM), in itself a contradictory mix of ideological positions. A number of these ideas were given new life when the so-called ‘populist right-wing movement of indignation’, the Patriotische Europäer Gegen die Islamisierung des Abendlandes (PEGIDA) took to the streets of Dresden in the autumn of 2014. … Rasmus Fleischer speaks of a division between two ideal types of contemporary ideological currents among the European far right, ‘mono-fascism’ and ‘multi-fascism’, in which Israel turns into a dividing feature. Whereas previous (and still vivid) generations of right-wing rhetoric were clearly saturated by antisemitic notions and an anti-Israel perspective, counter-jihadism adopts a pro-Israel stance as against the alleged Islamization of Europe.» 
  6. ^ a b c Gardell, Mattias (1. januar 2014). «Crusader Dreams: Oslo 22/7, Islamophobia, and the Quest for a Monocultural Europe». Terrorism and Political Violence. 1. 26: 129–155. ISSN 0954-6553. doi:10.1080/09546553.2014.849930. Besøkt 18. april 2020. «Counter-Jihadis have been particularly active on the Internet, where Breivik came across their message at interconnected anti-Muslim online journals, news-hubs, and blogs, primarily Gates of Vienna, Brussels Journal, Jihad Watch, and Front Page Magazine. Breivik was especially impressed by Robert Spencer, Pamela Geller, Andrew Bostom, Bruce Bawer, Serge Trifkovic, and Baron Bodissey from the U.S., and Geert Wilders, Bat Ye'or, and “Fjordman” (Peder Nøstvold Jensen) from Europe.» 
  7. ^ Townsend, Mark (5. desember 2015). «Anti-Muslim prejudice ‘is moving to the mainstream’». The Observer (på engelsk). ISSN 0029-7712. Besøkt 18. april 2020. «The most comprehensive report yet into the alliance of international counter-jihad organisations warns that Islamophobic groups in Britain are capitalising on public concerns following the Paris attacks and ongoing refugee crisis.» 
  8. ^ Bergmann, Eirikur (2018). «The Eurabia Doctrine». I Bergmann, Eirikur. Conspiracy & Populism: The Politics of Misinformation (på engelsk). Springer International Publishing. s. 123–149. ISBN 978-3-319-90359-0. doi:10.1007/978-3-319-90359-0_6. Besøkt 26. april 2020. 
  9. ^ Lee, Benjamin J. (2. januar 2017). «‘It’s not paranoia when they are really out to get you’: the role of conspiracy theories in the context of heightened security». Behavioral Sciences of Terrorism and Political Aggression. 1. 9: 4–20. ISSN 1943-4472. doi:10.1080/19434472.2016.1236143. Besøkt 26. april 2020. «The analysis of daily published content demonstrates that, at the routine level, conspiracy theory is rarely used openly as a call to action. This is in keeping with other examples of conspiracy theory in extreme right wing movements in which conspiracy is seen as justification for existing prejudices. However, the political and security context the counter jihad operates in also affords the movement opportunities to support some of their claims, often by reproducing or reinterpreting mainstream or quasi-mainstream reporting, without reverting openly to conspiracy tropes. In the case of the counter jihad movement, as well as potentially other far-right movements, conspiracy theory may be taking a back seat to a more sophisticated public relations approach.» 
  10. ^ William, Davis; Lowles (2012). The Counter-Jihad movement: The global trend feeding anti-muslim hatred. London: HOPE not hate. s. 6. 
  11. ^ a b Fekete, Liz (1. januar 2012). «The Muslim conspiracy theory and the Oslo massacre». Race & Class. 3 (på engelsk). 53: 30–47. ISSN 0306-3968. doi:10.1177/0306396811425984. Besøkt 18. april 2020. «Anders Behring Breivik, perpetrator of the Norwegian massacre, was motivated by a belief in a Muslim conspiracy to take over Europe. Extreme and aberrant his actions were, but, explains the author, elements of this conspiracy theory are held and circulated in Europe today across a broad political spectrum, with internet-focused counter-jihadist activists at one end and neoconservative and cultural conservative columnists, commentators and politicians at the other. The political fallout from the circulation of these ideas ranges from test cases over free speech in the courts to agitation on the ground from defence leagues, anti-minaret campaigners and stop Islamisation groups. Although the conspiracy draws on older forms of racism, it also incorporates new frameworks: the clash of civilisations, Islamofascism, the new anti-Semitism and Eurabia.» 
  12. ^ Zúquete, José Pedro (2. januar 2015). «The new frontlines of right-wing nationalism». Journal of Political Ideologies. 1. 20: 69–85. ISSN 1356-9317. doi:10.1080/13569317.2015.991492. Besøkt 18. april 2020. «What distinguishes this network is not criticism of cultural traits that may undermine liberal democracies, or expression of concern about the danger of Islamic extremism, counter-jihadism (as this network is also known) is doom-laden and apocalyptic, because Islam is denounced, above all, as an existential threat to North America, Europe or Australia. Current demographic trends and ‘suicidal’ policies of accommodation to Muslim populations and interests by a treacherous political establishment bode dark days for Western societies.» 
  13. ^ Archer, Toby (15. august 2008). «Countering the counter-jihad». Arkivert fra originalen 23. mars 2012. Besøkt 28. august 2011. 
  14. ^ Bangstad, S. (2012). Terror in Norway. American Anthropologist, 114(2), 351-352.
  15. ^ a b Bangstad, Sindre (1. juli 2013). «Eurabia Comes to Norway». Islam and Christian–Muslim Relations. 3. 24: 369–391. ISSN 0959-6410. doi:10.1080/09596410.2013.783969. Besøkt 25. april 2020. «Andres Behring Breivik, the perpetrator of the 22/7/11 terrorist attacks in Norway, was profoundly inspired by what has become known as the Eurabia genre. Behring Breivik's 1516-page cut-and-paste tract, 2083: A European Declaration of Independence, makes extensive reference to Eurabia authors, and most prominently to the blog essays of the Norwegian extreme right-wing blogger “Fjordman,” also known as Peder Are Nøstvold Jensen. A popular transnational genre found in both film and literature, the Eurabia genre is central to understanding the worldviews of extreme right-wing “counter-jihadists.” It is a conspiratorial genre in which a central rhetorical trope is that Europe is on the verge of being taken over by Muslims. It alleges that European Muslims want to establish continent-wide Islamic domination in the form of an Islamic state or a caliphate, using higher fertility rates and immigration as their main means of achieving this. The Eurabia genre has, however, hitherto received limited academic attention. In this article, I use the insights of critical discourse analysis in order to analyse some central contributions to this profoundly Islamophobic genre and its popularization and political mainstreaming in Norway in the past decade.» 
  16. ^ Rees, Ellen (2016). «Review of Anders Breivik and the Rise of Islamophobia». Scandinavian Studies. 3. 88: 323–328. ISSN 0036-5637. doi:10.5406/scanstud.88.3.0323. Besøkt 26. april 2020. 
  17. ^ Ekman, Mattias (2. september 2015). «Online Islamophobia and the politics of fear: manufacturing the green scare». Ethnic and Racial Studies. 11. 38: 1986–2002. ISSN 0141-9870. doi:10.1080/01419870.2015.1021264. Besøkt 26. april 2020. «Besides the already mentioned actors we find people like Lars Hedegaard, Paul Beliën, Pamela Geller, Bruce Bawer, Mark Steyn, Daniel Pipes, Elisabeth Sabaditsch-Wolff and many more in the counter-jihadist camp. Important Islamophobic intellectuals are, among others, Melanie Phillips, Niall Ferguson, Oriana Fallaci (d. 2006), Diana West, Christopher Hitchens (d. 2011), Paul Berman, Frank Gaffney, Nick Cohen, Ayaan Hirsi Ali and Douglas Murray (Kundnani 2012b, 2008; Carr 2006; Gardell 2010).» 
  18. ^ HOPE not Hate (2013). Political Islamophobia: How anti-Muslim hatred is used by political parties in Europe. HOPE not Hate. s. 4. 
  19. ^ Strømmen, Øyvind (2011). Det mørke nettet. Om høyreekstremisme, kontrajihadisme og terror i Europa. Oslo: Cappelen Damm. s. 48–49. 
  20. ^ Strømmen, Øyvind (2011). Det mørke nettet. Om høyreekstremisme, kontrajihadisme og terror i Europa. Oslo: Cappelen Damm. s. 50. 
  21. ^ Davis, William; Lowles (2012). The Counter-Jihad movement: The global trend feeding anti-muslim hatred. London: HOPE not Hate. s. 87. 
  22. ^ a b c Brun, Hans; Meleagrou-Hitchens (2013). A Neo-Nationalist Network: The English Defence League and Europe's Counter-Jihad Movement (PDF). London: Kings College. s. 45. 
  23. ^ Brun, Hans; Meleagrou-Hitchens (2013). A Neo-nationalist Network: The English Defence League and Europe’s Counter-Jihad Movement. (PDF). London: Kings College. s. 46. 
  24. ^ William, Davis; Lowles (2012). The Counter-Jihad movement: The global trend feeding anti- muslim hatred. London: HOPE not Hate. s. 13. 
  25. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 5. januar 2016. Besøkt 4. januar 2016. 
  26. ^ http://nyemeninger.no/alle_meninger/cat1003/subcat1018/thread315411/#post_315411 Arkivert 5. desember 2015 hos Wayback Machine.
  27. ^ http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/I-landet-uten-muslimer-er-islamfrykt-en-folkebevegelse--Bjorn-Stark-8255336.html

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • HOPE not hate: Topp ti sentrale aktører i den globale kontrajihadismen. Link: http://www.hopenothate.org.uk/counter-jihad/people/
  • Garland, Jon og Treadwell, James. No surrender to the taliban: football hooliganism, islamophobia and the rise of the English Defence League. Papers from the British Criminology Conference 2010, 2010, nr.10.
  • Shoaib Sultan, Rune Berglund Steen og Kari Helene Partapuoli (Red.) Høyreekstremisme i Norge. Oslo: Antirasistisk senter, 2012.
  • Allen, Chris. Opposing Islamification or promoting Islamophobia? Understanding the English Defence League. Patterns of Prejudice. volum 45, bind 4 (2011).
  • HOPE not hate. Political Islamophobia: How anti-Muslim hatred is used by political parties in Europe. Utgiver: HOPE not hate, 2013.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Antijihadisme&oldid=23695415»