Andreas Seierstad
| Andreas Seierstad | |||
|---|---|---|---|
| Født | 24. nov. 1890[1][2] | ||
| Død | 15. juli 1975[3] (84 år) | ||
| Beskjeftigelse | Skribent | ||
| Søsken | Ivar P. Seierstad | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Andreas Pedersen Seierstad (født 24. november 1890 i Hedrum, død 1975) var en norsk kirkehistoriker og professor ved Menighetsfakultetet 1945–1960.
Andreas Seierstad var sønn av sjøkapteinen og bonden Martin Pedersen Seierstad (1850–1920) og Inger Johanne Larsen (1863–1935), og bror av teologen Ivar P. Seierstad (1901–1987). Han tok lærereksamen i 1911 og arbeidet en tid som lærer i Trøgstad og ved Notodden lærerskole, før han ble student i 1916 og cand. theol. fra Menighetsfakultetet i 1921. Samme år ble han stipendiat, og tok doktorgraden i 1924 med en avhandling om «Kyrkjelegt reformarbeid i Noreg i 19. hundreåret». Han ble dosent i kirkehistorie ved Menighetsfakultetet samme år. Fra 1945 til 1960 var han professor.
Seierstad skrev om norsk kirkehistorie, med hovedvekt på middelalderen. Han utga Olavsdyrking i Nidaros og Nord-Europa (1930) og en rekke mindre avhandlinger.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Andreas_Seierstad[Hentet fra Wikidata]
- ^ Norsk biografisk leksikon, oppført som Andreas Pedersen Seierstad, Norsk biografisk leksikon ID Andreas_Seierstad, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no[Hentet fra Wikidata]
Kilder
[rediger | rediger kilde]- Prester i den Norske kirke og andre teologiske kandidater. Oslo: Land og kirke, 1974.