Hopp til innhold

Anastas Mikojan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Anastas Mikojan
Født13. nov. 1895[1][2][3]Rediger på Wikidata
Sanahin[3][4]
Død21. okt. 1978[1][2][3][5]Rediger på Wikidata (82 år)
Moskva[6][3]
BeskjeftigelseStatsmann, party organizer, revolusjonær, skribent Rediger på Wikidata
Embete
  • Første visepresident i Sovjetunionen (1955–1964)
  • medlem av Sovjetunionens øverste sovjet
  • Formann for det øverste sovjets presidium (1964–1965)
  • Deputat Vjarkhoўnaga Saveta BSSR 1-ga sklіkannja Rediger på Wikidata
Utdannet vedNersisean-skolen[3]
Gevorkian Theological Seminary[3]
SøskenArtjom Mikojan
BarnStephen Mikoyan
Aleksej Mikojan
Sergo Mikojan
Vladimir Mikoyan
Ivan Mikoyan
PartiSovjetunionens kommunistiske parti (1915–)[3]
NasjonalitetDet russiske keiserdømmet
Sovjetunionen
GravlagtNovodevitsjijkirkegården
Medlem avPolitbyrået i Sovjetunionen (19351952)[3]
Den allrussiske sentrale eksekutivkomité
All-Union Society of Old Bolsheviks
Utmerkelser
10 oppføringer
Leninordenen (1936)
Røde fane-ordenen (1928)
Oktoberrevolusjonsordenen (1970)
Leninordenen (1943)
Gullmedaljen «Hammer og sigd» (1943)
Leninordenen (1945)
Leninordenen (1955)
Leninordenen (1965)
Leninordenen (1975)
Helt av det sosialistiske arbeidet (1943)
Signatur
Anastas Mikojans signatur

Anastas Ivanovitsj Mikojan (1895–1978) armensk: Անաստաս Հովհաննեսի Միկոյան - Anastas Hovhannesi Mikojan, russisk: Анастас Иванович Микоян, var medlem av Sovjetunionens kommunistiske parti under Stalin og Khrusjtsjov. Han var i Bresjnev-æraen formann i Det øverste sovjets presidium (Sovjetunionens statsoverhode) 1964–1965.[7]

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Mikojann ble født i Armenia. Han kom fra enkle kår og ble tidlig revolusjonær.[8] Han ble medlem av kommunistpartiet i 1915. Etter februarrevolusjonen 1917 var han en av organisatorene av de soldatdeputertes sovjet i Etsjmiadzin i Armenia), og arbeidet deretter for Partiet i Baku og Tbilisi. I oktober 1917 var han med på den første kongress for de bolsjevistiske organisasjoner i Kaukasus. Fra oktober 1917 var han i presidiet for bolsjevistkomiteen i Baku, og redigerte den bolsjevistiske avisen Sosialdemokraten (senere kalt Izvestija).

I mars 1918 kommanderte han en kommunistisk kampgruppe som var med på å slå ned de borgerlige mussavatistene, og ble i den forbindelse såret. Mikojan var også involvert i de første nasjonaliseringene av oljeindustri og bankvesen i Baku.[trenger referanse]

I midten av 1918, under kampene mot de tyske og tyrkiske intervensjonistene og mot mussavatistene, ble han kommissar for en av Den røde armés brigader. I august 1918, da britiske styrker var rykket inn i Baku, forble han i byen som leder av en illegal bolsjevistisk motstandsgruppe. I forbindelse med at byen ble erobret av tyrkerne i den 15. september 1918 klarte Mikojan å befri fengslede kommissarer og komme seg ombord dampskipet Turkmen som satte kurs mot Astrakhan. Den antisovjetiske delen av mannskapet styrte imidlertid skipet til Krasnovodsk. De 26 kommissarene ble skutt, men Mikojan og noen andre ble spart. Han kom i stedet i fengsel i Krasnovodsk, og ble senere flyttet til fengslene i Kyzyl-Arvat og Asjgabat, der han ble til februar 1919.

I februar 1920 tilhørte Mikojan politbyrået for sentralkomiteen for Aserbajdsjans kommunistparti. Fra 1926 til 1946 var han etter tur folkekommissar for innen- og utenrikshandel, for forsyninger, for næringsmiddelindustrien og igjen for utenrikshandelen. Fra 1937 til 1946 var han også stedfortredende formann i folkekommissarenes råd (visestatsminister).

I 1923 ble Mikojan medlem av sentralkomiteen i Moskva. Fra 1935 til 1966 var han i politibyrået eller i partiets presidium. I etterkrigstiden ble han i 1946 og 1953 valgt til stedfortredende formann for ministerrådet. Fra 1955 til 1964 innehadde han også vervet som første stedfortredende formann av ministerrådet.

Mikojan støttet Stalin i maktkampen etter Lenins død. Som folkekommissar for innen- og utenrikshandel overtok han vestlige ideer for konservering av dagligvarer. Under annen verdenskrig hadde han ansvar for forsyningene. I 1942 ble han medlem av forsvarskommisjonen. Tidlig i 1940 gav han sin tilslutning til skytingen av 14 700 krigsfanger og 11 000 polakker.[trenger referanse]

Etter Stalins død forble Mikojan handelsminister og dermed medlem av regjeringen under Malenkov. Under maktkampene etter Stalin gav han sin støtte til Khrusjtsjov og ble stedfortredende president. Men han mistet denne stillingen etter at Khrustsjov etter ungarnoppstanden i 1956 anklaget ham for ikke å ha reagert riktig. Han var en hovedaktør da Khrustsjov ble styrtet, og ble president for Det øverste sovjet fra 1964 til 1965 og dermed Sovjetunionens statsoverhode.[7]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118865986, besøkt 14. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d e f g h Armenian Soviet Encyclopedia, vol. 7[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Микоян Анастас Иванович, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Anastas Iwanowitsch Mikojan, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id mikojan-anastas-iwanowitsch, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b «ANASTAS MIKOJAN †». Der Spiegel (på tysk). 29. oktober 1978. ISSN 2195-1349. Besøkt 31. oktober 2024. 
  8. ^ «Anastas Mikoyan: Soviet First Responder and Smiling Diplomat | National Security Archive». nsarchive.gwu.edu. Besøkt 31. oktober 2024. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Forgjenger  Sovjetunionens president
19641965
Etterfølger