Hopp til innhold

Amelia Earhart

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Amelia Earhart
Født24. juli 1897[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Atchison
Død5. jan. 1939[5]Rediger på Wikidata (41 år)
Howlandøya (uncertainty, kildekvalitet: nær)
BeskjeftigelseFlyger, memoarforfatter, reiseforfatter, journalist, kvinnesaksforkjemper, aviation writer Rediger på Wikidata
Utdannet vedColumbia University (1919–1920)
Hyde Park Academy High School (–1916)
St. Paul Central High School (1915–1916)
EktefelleGeorge P. Putnam (1931–)[6]
FarEdwin Stanton Earhart[7]
MorAmelia Otis
NasjonalitetUSA[8]
Medlem avNinety-Nines
Utmerkelser
8 oppføringer
Distinguished Flying Cross
Harmon Trophy
National Women's Hall of Fame (1973)[9]
Women in Aviation International
National Aviation Hall of Fame (1968)[10]
California Hall of Fame (2006)
Aviation Hall of Fame and Museum of New Jersey
Gold Medal of the Society of Woman Geographers (1933)[11]
Signatur
Amelia Earharts signatur
Amelia Earhart på Commons

Amelia Mary Earhart (født 24. juli 1897, forsvunnet 2. juli 1937) var en amerikansk flyver, flypioner og forfatter.[12][13]

Earhart var den første kvinnelige flyveren som fløy solo over Atlanterhavet.[14] Hun var mottaker av den militære utmerkelsen Distinguished Flying Cross, eksepsjonell innsats i luftfarten, for denne innsatsen.[15] Hun satte flere andre rekorder,[13][16] skrev bestselgende bøker om sine flyerfaringer og var medvirkende til opprettelsen av foreningen Ninety-Nines, en organisasjon for kvinnelige piloter.[17] I 1935 ble Earhart besøkende fakultetsmedlem av Purdue University som rådgiver av flyteknikk og en karriererådgiver for kvinnelige studenter. Hun var også et medlem av National Woman's Party (NWP), og som en tidlig feminist støttet hun likestilling. Hun støttet også forslaget om en utvidelse av den amerikanske grunnloven som gjenspeilte likestilling med Equal Rights Amendment, presentert for den amerikanske kongressen for første gang i 1923.[18][19]

I et forsøk på å fly rundt jorden i 1937 i et fly av typen Lockheed L-10 Electra, støttet av Purdue University, forsvant Earhart et sted over midten av Stillehavet i nærheten av Howlandøya. Uten spor av flyvraket har hennes liv, karriere og forsvinning vært en kilde til stadig fascinasjon og undring.[20]

Earhart fikk i 1968 sin plass blant USAs mange berømte flyvere i National Aviation Hall of Fame, og i 1973 ble hun innvotert i National Women's Hall of Fame.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]
Amelia Earhart

Amelia Earhart ble født i Atchison, Kansas og hennes flykarriere begynte i Los Angeles i 1921 da hun var 24 år gammel og tok flytimer hos Neta Snook og kjøpte sitt første fly, en Kinner Airstar.

På grunn av familiens økonomiske situasjon måtte hun selge flyet i 1924 og flyttet til østkysten hvor hun fikk jobb som helsefagarbeider. Fire år senere gikk hun tilbake til flyvningen, og kjøpte en Avro Avian to-dekker og ble den første kvinne til å fly solo tvers over det amerikanske kontinent, tur-retur. Fra da av fortsatte hun å sette egne og nye rekorder, både når det gjaldt farts- og distanseflyvninger og luftakrobatikk, oppmuntret av sin mann, bokforleggeren George P. Putnam. Hun var blant annet den første personen som fløy solo fra Hawaii til det amerikanske fastlandet, og den første kvinnelige piloten som fløy alene over Atlanterhavet i 1932.

Earharts ble kjent og hun ble berømt etter atlanterhavsflyvningen. Denne gjennomførte hun på 5-årsdagen for Charles Lindberghs bedrift. Hun fløy en Lockheed Vega fra Harbor Grace, Newfoundland til Londonderry, Irland. For bedriften fikk hun «Distinguished Flying Cross» fra Kongressen, ridderkorset av Æreslegionen fra den franske regjering og National Geographic Societys gullmedalje fra President Hoover.

Lockheed Vega 5b ble fløyet av Amelia Earhart hvor hun satte to verdensrekorder

I januar 1935 ble Earhart den første til å fly solo over Stillehavet fra Honolulu til Oakland, California. Senere samme år fløy hun solo fra Los Angeles til Mexico by og tilbake til Newark, New Jersey I juli 1936 fikk hun en Lockheed L-10 Electra fra Purdue University, og begynte å planlegge sin Jorden-rundt flyvning.

Earharts Electra for Jorden-rundt flyvningen
Earhart og Bernt Balchen, som hjalp til med forberedelsene til atlanterhavsflygningen i 1932

Earharts jorden-rundt flyvning ville ikke bli den første, men den ville bli den lengste. (Wiley Post fløy jorden rundt i 1931, men fulgte en rute langs den 60. breddegrad) Hun skulle følge en rute, mest mulig langs Ekvator – 46 000 km. Den 17. mars 1937 fløy hun første etappe fra Oakland, California til Honolulu, Hawaii. Under start fra Hawaii ble flyet sterkt skadet og måtte sendes med båt tilbake til California for reparasjoner, Andre forsøket startet i Miami. Nå ville hun fly motsatt vei, fra vest mot øst. Med seg hadde hun som navigatør Fred Noonan, en tidligere Pan Am-navigatør. De forlot Miami den 1. juni, og etter en rekke stopp i Sør-Amerika, Syd-Afrika og over den sydlige del av det asiatiske kontinentet kom de frem til Lae, Ny-Guinea den 29. juni. Nå hadde de fløyet omtrent 35 000 km. av turen, mao var ca. tre fjerdedeler av turen gjennomført. Nå gjenstod 10 000 km, alt over det åpne Stillehavet.

Den 2. juli 1937 startet Earhart og Noonan fra Lae på den neste etappe på 4 000 km til Howlandøya, en liten øy bare noen få kilometer lang og kun 3 meter høy. Etter å ha fløyet ca. 1 200 km. ble all kontakt med omverdenen brutt.

Det ble snart klart at hverken Earhart eller Noonan hadde noen særlig øvelse i navigering. Heller ikke var det radioutstyret hun hadde ombord brukbart for navigering og de hadde store problemer med å oppnå kontakt med fartøyer langs ruten.

En leteaksjon fra den amerikanske kystvakten og marinen ble satt igang, men uten resultat. Earharts og Noonans skjebne har vært gjenstand for mange rykter og spekulasjoner. Fra tid til annen har det dukket opp meldinger om at de skulle ha vært sett i live på en eller annen øy i Stillehavet. Og flyentusiastorganisasjonen The International Group for Historic Aircraft Recovery (TIGHAR) har i en årrekke arbeidet for å bevise at Earhart faktisk måtte nødlande på en øde øy, og at hun var strandet der i lang tid før hun døde. Gruppen har forsøkt å bevise siden 1998 dette i forbindelse med et skjelett som ble funnet på øya Nikumaroro av britiske myndigheter i 1940.[21]

En annen teori er at hun og navigatøren ble tatt til fange av japanerne,[22] men dette anses som usannsynlig.[23]

I mars 2018 ble det kjent at Richard Jantz, professor emeritus i antropologi, hadde analysert beinrestene fra Nikumaroro, og at knoklene «mest sannsynlig» tilhører Earhart.[24]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Amelia-Earhart, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Roglo, Roglo person ID p=amelia;n=earhart[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ FemBio-Datenbank, FemBio-ID 8347, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w60008ws, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Amelia Earhart: The Sky's No Limit[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.pbs.org[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Genealogics[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ LIBRIS, Libris-URI 64jmq1bq06w30d9, utgitt 21. september 2006, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ www.womenofthehall.org[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ National Aviation Hall of Fame-ID amelia-putnam-earhart[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ www.iswg.org[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ Morey, Eileen (1995): The Importance of Amelia Earhart, s. 11.
  13. ^ a b Oakes, Claudia M. (1985): United States Women in Aviation 1930–1939. Sitat: «Charles Kuralt said on CBS television program Sunday Morning, referring to Earhart: 'She was a pioneer in aviation... she led the way so that others could follow and go on to even greater achievements,' further stating, 'trailblazers prepare the rest of us for the future'.»
  14. ^ Pearce, Carol Ann (1988): Amelia Earhart, s. 95.
  15. ^ Goldstein & Dillon (1997): Amelia: The Centennial Biography of an Aviation Pioneer, s. 111, 112.
  16. ^ Ferdinando, Lisa (19. mars 2012): «Clinton Celebrates Pioneer Aviatrix Amelia Earhart», Voice of America. Earhart satte flere rekorder, den første kvinne over Atlanterhavet, først som passasjer, deretter som solopilot. Tidsepoken for betegnelse for kvinnelig pilot var «aviatrix», noe som kan oversettes til «pilotinne», noe som ikke benyttes på norsk.
  17. ^ Lovell, Mary S. (1989): The Sound of Wings, s. 152.
  18. ^ «Timeline: Equal Rights Amendment, Phase One: 1921–1972», Feminism101.com.
  19. ^ Francis, Roberta W.: «The History Behind the Equal Rights Amendment», Equalrightsamendment.org.
  20. ^ Moe, Sigrid (23. juni 2013): «- Disse bildene kan gi svar på Amelia Earhart-mysteriet», Dagbladet
  21. ^ Pequenino, Karla (1. november 2016): «Amelia Earhart died as a castaway, not in a crash», CNN.
  22. ^ «Amelia Earhart May Have Survived Crash-Landing, Newly Discovered Photo Suggests». NBC News. 5. juli 2017. Besøkt 6. juli 2017. 
  23. ^ «Blogger discredits claim Amelia Earhart was taken prisoner by Japan». The Guardian. 11. juli 2017. Besøkt 11. juli 2017. 
  24. ^ «Beinrester fra Stillehavet tilhører trolig Amelia Earhart». Dagbladet.no (på norsk). 9. mars 2018. Besøkt 9. mars 2018. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

I USA er det skrevet en rekke bøker om hennes liv, inklusive en fiktiv selvbiografi. Selv skrev hun to bøker om sine flyvninger; The Fun Of It (1932) og 20 Hrs., 40 Min. (1928) om flyvningen over Atlanterhavet. Last Flight (1937), satt sammen av hennes ektemann G.P. Putnam etter at hun forsvant, inneholder de dagboknotater hun sendte tilbake til USA. På norsk foreligger det kun en bok om Earhart, se under.

Norskspråklig litteratur
  • Leeuw, Adèle De (1977): Amelia Earhart, oversatt av Kari Gran. Oslo: Forlagshuset, ISBN 82-511-0264-2. Originaltittel: The story of Amelia Earhart.
Engelskspråklig litteratur
  • Goldstein, Donald M. & Dillon, Katherine V. (1997): Amelia: The Centennial Biography of an Aviation Pioneer, Washington, D.C.: Brassey's, ISBN 1-57488-134-5.
  • Lovell, Mary S. (1989): The Sound of Wings, New York: St. Martin's Press, 1989. ISBN 0-312-03431-8.
  • Morey, Eileen (1995): The Importance of Amelia Earhart, San Diego: Lucent Books, ISBN 1-56006-065-4.
  • Oakes, Claudia M. (1985): United States Women in Aviation 1930–1939, Washington, D.C.: Smithsonian Institution Press, ISBN 0-87474-380-X.
  • Pearce, Carol Ann (1988): Amelia Earhart, New York: Facts on File, ISBN 0-8160-1520-1.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Amelia_Earhart&oldid=22287859»