Hopp til innhold

Ali Hassan Salameh

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ali Hassan Salameh
Født1. apr. 1941Rediger på Wikidata
Qula
Palestinamandatet
Død22. jan. 1979Rediger på Wikidata (37 år)
Beirut
BeskjeftigelsePolitiker Rediger på Wikidata
EktefelleGeorgina Rizk
FarHasan Salama
NasjonalitetPalestina

Ali Hassan Salameh (arabisk: علي حسن سلامة‎, ʿAlī Ḥasan Salāmah; født i 1941 i Qula i Palestinamandatet, død 22. januar 1979 i Beirut i Libanon), også kalt «den røde prinsen», var den antatte leder for organisasjonen Svart september, som var ansvarlig for München-massakren og andre aksjoner. Hans kodenavn var Abu Hassan. Han var også grunnlegger av Styrke 17. Salameh var målet for Mossad i Lillehammersaken i 1973, som en del av operasjon Guds vrede.[1] I januar 1979 klarte israelerne å sprenge ham i bilen hans i luften i Rue Madame Curie i Beirut.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Salameh ble født i Qula, nær byen Jaffa, til en velstående familie.[2] Han var sønn av Shaykh Hassan Salameh, som falt i kamp mot den israelske hær nær Lydda under Palestinakrigen i 1948. Ali Salameh ble utdannet i Tyskland og antas å ha mottatt sin militære trening i Kairo og Moskva.[2]

Han var kjent for å skilte med sin rikdom, omgi seg med kvinner og kjøre sportsbiler, og hadde populær appell blant palestinske unge menn. Han tjente som sikkerhetssjef for Fatah.

Etter massakren i München under de olympiske leker i 1972 ble han jaget av den israelske Mossad under dens attentatkampanje mot ansvarlige. I 1973 drepte Mossadagenter en uskyldig marokkansk servitør, Ahmed Bouchiki, i det som ble kjent som Lillehammersaken i Norge, og forvekslet Bouchiki med Salameh. Noen av de israelske agentene lyktes ikke med å flykte, og ble arrestert av norsk politi.

Som et resultat av fiaskoen i Lillehammer og hans påståtte CIA-beskyttelse, følte Salameh seg relativt trygg. Etter å ha bodd i forskjellige deler av Midtøsten og Europa, giftet han seg i 1978 med Georgina Rizk, en libanesisk kjendis som hadde vært Miss Universe syv år tidligere i 1971. Paret tilbrakte bryllupsreisen på Hawaii og deretter i Disneyland i California..[3]

Da Georgina ble gravid, vendte hun tilbake til leiligheten sin i Beirut hvor Salameh også leide en egen leilighet. Rizk var gravid i seks måneder da han døde.[4] Deres sønn Ali Salameh tok utdannelse i statsvitenskap.[5]

Salameh fungerte som den viktigste kontaktlenke mellom PLO og CIA fra 1970 til sin død, etter å ha blitt rekruttert som et CIA-aktivum av Robert Ames. PLO, på forespørsel fra USA, hadde iverksatt skritt for å bidra til å sikre sikkerheten til både den amerikanske ambassaden – Salameh svarte med å poste en PLO-vaktenhet der[6] – og mer generelt amerikanske borgere bosatt i Libanon. Kontaktene utviklet seg senere mer omfattende ettersom PLO tilbød sin etterretningshjelp i forhold til større regionale spørsmål.[7][1][8] USA hadde forpliktet seg overfor Israel for å unngå kontakter med PLO, men amerikanske sikkerhetsinteresser under Gerald Ford, etter råd fra Henry Kissinger, muliggjorde et uoffisielt forhold som, da det ble oppdaget av Israel, uroet israelske tjenestemenn dypt. På spørsmål fra israelerne, benektet amerikanske tjenestemenn en slik relasjon.[9] Ønsket om å forstyrre kanalene mellom USA og PLO var en av motivasjonene bak at israelerne fortsatt var oppsatt på å likvidere ham.[7]

Salameh mottok dusinvis av CIA-varsler om Mossads intensjon om å myrde ham. CIA ga ham også kryptert kommunikasjonsutstyr og vurderte å sende ham en pansret bil. Han ble også advart av CIA om at hans praksis med å kjøre rundt Beirut i konvoier av kjøretøyer med livvakter gjorde ham sårbar for et israelsk attentat.[6]

Operation Maveer: Drapsplanlegging, gjennomføring

[rediger | rediger kilde]

I juni 1978 intensiverte Mossad sin innsats for å myrde Salameh. Michael Harari var ansvarlig for operasjonen. En libanesisk agent som arbeidet for israelsk militær etterretning, ga nøkkeldetaljer om Salamehs rutiner. Mossad-operatører ble deretter utplassert til Beirut for å overvåke Salameh, en av dem meldte seg på treningsstudioet hvor han regelmessig trente og ble venn med ham.[6][10] Så mange som fjorten Mossad-agenter var involvert i operasjonen.[11] En av agentene som antas å være involvert var Erika Chambers, som ankom Beirut i oktober 1978 og poserte som en NGO-ansatt som ønsket å hjelpe palestinske foreldreløse barn. Hun leide en leilighet med utsikt over Salamehs leilighet. To andre agenter involvert i operasjonen ved å bruke aliasene Peter Scriver og Roland Kolberg ankom Libanon på henholdsvis britiske og kanadiske pass.[6][12][13]

Fra oktober 1978 over en periode på seks uker observerte Mossad-agenter Salameh, og la merke til at han tilbrakte de fleste ettermiddagene med Rizk i leiligheten hennes i Snoubra i Vest-Beirut, og når han ikke var på møter, tilbrakte han tid på treningsstudioet og i en bastu. En første plan om å drepe ham med et bombeangrep i bastuen ble ansett uaktseptabel i frykt for store sivile tap. Mossad bestemte seg for å drepe ham med en bilbombe. Sprengstoff ble plassert i bagasjerommet på en Volkswagen som deretter ble parkert nær Salamehs boligblokk.[6][13]

Den 22. januar 1979 var Salameh i en konvoi av to Chevrolet stasjonsvogner på vei fra Rizks leilighet til morens for en bursdagsfest.[3][14] Chambers stod og malte på balkongen sin, med Volkswagen parkert nedenfor på Rue Verdun (en eksklusiv kommersiell gate og boliggate i Beirut). Da Salamehs konvoi passerte Volkswagen kl. 15.35 og svingte inn på Rue Madame Curie,[15] ble 100 kg sprengstoff festet til bilen av en annen Mossad-agent fjernutløst,[1] enten av Chambers eller på hennes signal til en annen Mossad-agent.[16] Harari så eksplosjonen gjennom et teleskop fra en missilbåt fra den israelske marinen utenfor kysten av Beirut.[6]

Detonasjonen etterlot Salameh ved bevissthet, men han var hardt såret og hadde store smerter, med biter av stålsplinter i hodet og hele kroppen. Han ble bragt til det amerikanske universitet i Beirut, der han døde på operasjonsbordet klokken 16.03.[17] Salamehs fire livvakter ble også drept i eksplosjonen.[18] Fire forbipasserende ble også drept.[1][16] I tillegg ble minst 16 personer skadet i eksplosjonen.[18] Umiddelbart etter operasjonen forlot de involverte Mossad-agentene landet. Chambers og to andre agenter ble plukket opp av båt på Beirut-kysten og ført til en israelsk missilbåt.[16][6]

Begravelse

[rediger | rediger kilde]

Salameh ble gravlagt i Beirut etter en offentlig begravelsesseremoni under deltakelse av Yasser Arafat og rundt 20.000 palestinere den 24. januar 1979.[19][20]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d Shalev, Noam (24. januar 2006): «The hunt for Black September», BBC News Online
  2. ^ a b «موسوعة المصطلحات والمفاهيم الفلسطينية». دار الجليل للنشر والدراسات والأبحاث الفلسطينية. 1. januar 2011. 
  3. ^ a b «An Eye for an Eye». CBS News. 11. februar 2009. Besøkt 17. august 2012. 
  4. ^ «How MOSSAD got the Red Prince». The Montreal Gazette. 
  5. ^ «Ali Salamah, Georgina Rizk's son got married in Cairo, Egypt». Arkivert fra originalen 4. desember 2016. Besøkt 4. desember 2016. 
  6. ^ a b c d e f g Ronen Bergman: Rise and Kill First, Random House 2018 pp.215-224
  7. ^ a b Rashid Khalidi: The Hundred Years' War on Palestine: A History of Settler Colonialism and Resistance, 1917–2017, Metropolitan Books 2020 ISBN 978-1-627-79854-9
  8. ^ David Ignatius (16. september 2001). «Penetrating Terrorist Networks». The Washington Post. s. B07. 
  9. ^ David Ignatius (12. november 2004). «In the end, CIA-PLO links weren't helpful». U-T San Diego. 
  10. ^ The top Mossad spy who befriended his terrorist target — then had him killed
  11. ^ MIDDLE EAST: Death of a Terrorist
  12. ^ «Munich (3): BBC set to name woman agent who killed Olympics massacre mastermind». 24. januar 2006. 
  13. ^ a b Simon Reeve (2000). One Day in September: The Full Story of the 1972 Munich Olympics Massacre and the Israeli Revenge Operation "Wrath of God". Arcade Publishing. s. 189. ISBN 978-1-55970-547-9. 
  14. ^ «none». University of Southampton New Reporter. People. 9 (17). 8. mars 1992. 
  15. ^ John Weisman (18. juli 2006). «Conspiracy Theory». Arkivert fra originalen 1. oktober 2012. Besøkt 18. juli 2012. 
  16. ^ a b c Death of a Terrorist. Time. 5. februar 1979. Arkivert fra originalen 14. august 2012. Besøkt 10. september 2023. 
  17. ^ Simon Reeve (1. september 2000). One day in September. Arcade Publishing. ISBN 978-1559705479. 
  18. ^ a b «Munich massacre leader killed in Beirut explosion». Observer Reporter. Beirut. AP. 23. januar 1979. 
  19. ^ «Funeral held for Salameh». The Leader Post. Beirut. 25. januar 1979. 
  20. ^ Middle East International No 92, 2. februar 1979; Helena Cobban pp.3-4 puts the number attending the funeral as 50,000

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Bar-Zohar, Michael; Haber, Eitan (1983): The Quest for The Red Prince: The Israeli Hunt for Ali Hassen Salameh the PLO leader who masterminded the Olympic Games Massacre. Weidenfeld & Nicolson. ISBN 0-297-78063-8
  • Bar-Zohar, Michael; Haber, Eitan (1. desember 2005): Massacre in Munich: The Manhunt for the Killers Behind the 1972 Olympics Massacre. The Lyons Press. ISBN 978-1592289455.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ali_Hassan_Salameh&oldid=24391114»