Alfred North Whitehead

Alfred North Whitehead
Født		15. feb. 1861 Ramsgate
Død		30. des. 1947 (86 år) Cambridge
Beskjeftigelse		Filosof, matematiker, fysiker, teolog, skribent, logiker
Utdannet ved		Trinity College Sherborne School University of Cambridge
Doktorgrads- veileder		Edward Routh
Ektefelle		Evelyn Ada Maud Rice Willoughby-Wade
Søsken		Henry Whitehead
Barn		Thomas North Whitehead
Nasjonalitet		Storbritannia
Gravlagt		Trinity College Chapel
Medlem av		Royal Society American Academy of Arts and Sciences
Utmerkelser		8 oppføringer Fellow of the Royal Society (1903) Æresdoktor ved Universitetet i St. Andrews Æresdoktor ved Harvard University Sylvestermedaljen (1925) James Scott Prize Lectureship (1922) Butler Medal (1930) Order of Merit (1945) Fellow of the British Academy
Arbeidssted		Harvard University (1924–1937) University College London Imperial College London
Fagfelt		Logikk, matematikk, vitenskapsteori, metafysikk
Doktorgrads- studenter		8 oppføringer Arthur Eddington Lewis Samuel Feuer John Maynard Keynes Willard van Orman Quine Bertrand Russell Paul Weiss Lewis Samuel Feuer William Tuthill Parry
Kjent for		Principia Mathematica Process and Reality
Signatur
Alfred North Whitehead på Commons

Alfred North Whitehead (født 15. februar 1861 i Ramsgate i Kent i England, død 30. desember 1947 i Cambridge) var en britisk matematiker som ble filosof. Han skrev om algebra, logikk, matematikkens fundament, vitenskapsteori, fysikk, metafysikk og pedagogikk. Whitehead overvåket doktoravhandlingene til Bertrand Russell og Willard Van Orman Quine, og således påvirket logikk og bortimot all senere analytisk filosofi. Han skrev den epokegjørende Principia Mathematica sammen med Russell. Whitehead uttalte en gang i en berømt spissformulering at all filosofi er bare en fotnote til Platon.

Bakgrunn

Whitehead ble født i Ramsgate i Kent i England. Bestefaren, Thomas Whitehead, hadde grunnlagt Chatham House Academy, en anerkjent skole for gutter, men Whitehead fikk sin utdannelse ved Sherborne School i Dorset, den gang beskrevet som en av de beste offentlige skoler for gutter i Storbritannia. Hans barndom er blitt beskrevet som overbeskyttet, men på skolen utmerket han seg i sport og matematikk, og han var overprefekt for sin klasse.

I 1880 ble Whitehead immatrikulert ved Trinity College på University of Cambridge, der han ble fjerde best og fikk sin Bachelor of Arts i 1884. Han ble valgt til fellow av Trinity i 1884 og underviste og skrev om matematikk der fram til 1910. På 1890-tallet arbeidet han med sin avhandling om universal algebra, Treatise on Universal Algebra (1898).

I 1890 giftet Whitehead seg med Evelyn Wade, en irsk kvinne som da bodde i Frankrike. De fikk en datter og to sønner. Den ene sønnen døde i krigshandlinger i den britiske hærens flyvåpen under den første verdenskrig.

Arbeidet med Principia Mathematica

Tidlig på 1900-tallet samarbeidet Whitehead med sin tidligere student Bertrand Russell om å utforme det grunnleggende logiske rammeverket for hva som skulle bli Principia Mathematica (1910–1913). Formålet var å vise at matematikken kunne bygges opp fra rent logiske og mengdeteoretiske prinsipper, og verket anses i dag som et av de viktigste forsøkene på å danne et komplett, formelt grunnlag for moderne matematikk.

Whiteheads bidrag besto i stor grad av å utarbeide den overordnede strukturen, samt å sammenfatte og videreutvikle den formelle notasjonen. Russell tok på seg mye av detaljarbeidet, men Whitehead var likevel en integrert del av prosjektet, spesielt i de tidligste fasene. Sammen lånte de ideer fra blant andre Giuseppe Peano og Gottlob Frege, men Principia Mathematica innførte også typeteori for å unngå logiske paradokser som Russells paradoks.

I 1910 trakk Whitehead seg fra sin posisjon ved Trinity College i protest mot at en kollega ble avskjediget på grunn av en utenomekteskapelig affære, og han kom dessuten i konflikt med en vedtekt ved Cambridge som begrenset tjenestetiden for seniorforelesere til 25 år. Mens Whitehead fortsatte å arbeide med matematikk og filosofi utenfor Cambridge, ble samarbeidet med Russell mer sporadisk.

Under første verdenskrig ble Russell fengslet for sine pasifistiske aktiviteter. Selv om Whitehead besøkte ham i fengselet, stilte han seg kritisk til Russells sterke pasifisme. Russell på sin side reagerte negativt på Whiteheads senere spekulative platonisme og panpsykisme. Etter krigen var deres personlige og faglige kontakt minimal, og Whitehead bidro ikke til revideringen av Principia Mathematica i 1925.

Til tross for disse uoverensstemmelsene er Principia Mathematica blitt stående som et grunnleggende verk i 1900-tallets formelle logikk og matematiske filosofi, og det la føringer for mye av den senere debatten om logisk positivisme, formalisme og grunnlagstenkningen i matematikk.

Utviklingen av prosessfilosofi

Whitehead utviklet tidlig en interesse for fysikk: hans doktoravhandling for å bli fellow undersøkte James Clerk Maxwells syn på elektrisitet og magnetisme. Allerede her viste han en tilbøyelighet til å se fysiske teorier i et bredere metafysisk lys, noe som ble tydeligere i årene mellom 1910 og 1926 ved University College London og Imperial College London. Han underviste da i fysikk, vitenskapsteori og undervisningsmetoder, samtidig som han kombinerte matematiske og naturvitenskapelige problemstillinger med filosofiske refleksjoner. Han ble innvalgt som fellow i Royal Society i 1903 og i British Academy i 1931.

I denne perioden forsøkte han også å forstå og videreutvikle ideer innen relativitet og kvantefysikk, og han formulerte en alternativ teori om gravitasjon som et motstykke til Albert Einsteins generelle relativitetsteori. Denne teorien fikk begrenset gjennomslag, blant annet fordi den forutsatte at gravitasjonskonstanten kunne variere, i strid med eksperimentelle funn. Viktigere var Enquiry Concerning the Principles of Natural Knowledge (1919), hvor han forsøkte å forene naturvitenskapens teorier med et filosofisk rammeverk. Her la han grunnsteiner til en prosessuell og relasjonell virkelighetsforståelse i stedet for statiske begreper om substans.

På 1920-tallet begynte Whitehead å systematisere disse idéene til det som er blitt kalt «prosessfilosofi». I stedet for å betrakte virkeligheten som et sett av uforanderlige «ting», beskrev han den som en strøm av «aktuelle hendelser» (engelsk: actual occasions) som stadig fornyer seg gjennom relasjoner, eller «prehensjoner», til fortidens hendelser. På den måten er universet i kontinuerlig tilblivelse heller enn å være et fastlagt system. Denne dynamiske ontologien skulle favne alt fra kvantefysiske innsikter til menneskelig bevissthet under én samlet metafysikk.

I 1924 inviterte Henry Osborn Taylor den 63 år gamle Whitehead til Harvard University for å undervise i filosofi. Dette var et fagfelt som fascinerte ham, men som han ikke tidligere hadde undervist i. Han og hans kone forble i USA resten av livet, og han pensjonerte seg fra akademisk arbeid i 1937. Whitehead døde i Cambridge i Massachusetts i 1947. Hans legeme ble kremert, og det ble ikke holdt noen begravelsesseremoni.

I sine forelesninger ved Harvard (1924–1937) siterte Whitehead ofte poetene Wordsworth og Shelley. Hver søndagsettermiddag pleide han og konen å invitere studenter og kollegaer hjem til uformelle diskusjoner. Noen av disse samtalene ble gjengitt av journalisten Lucien Price i en bok fra 1954. B. F. Skinner krediterte dessuten en slik samtale med Whitehead som inspirasjon for sitt verk Verbal Behavior (1957). En annen student var Charles Malik, som senere fikk en fremtredende rolle i utformingen av Menneskerettighetserklæringen og ble president i FNs generalforsamling.

Victor Lowe forfattet en tobindsbiografi om Whitehead (1985; Lowe & Schneewind 1990). En fullstendig vurdering av Whiteheads verk kompliseres av at han ikke etterlot seg noe samlet arkiv (nachlass), og at familien etter hans eget ønske brente papirene hans etter hans død.

Prosessteologi

Whitehead var alltid interessert i teologi, særlig på 1890-tallet. Hans familie var dypt forankret i den engelske kirke: faren og onklene var sogneprester, og broren ble biskop av Madras i India. Kanskje påvirket av hustruen og skriftene til kardinal John Henry Newman vurderte han en periode å konvertere til den katolske kirke. Før første verdenskrig hadde han ansett seg som agnostiker, men senere vendte han tilbake til religionen (uten å knytte seg til et bestemt kirkesamfunn). I Whiteheads senere metafysiske arbeider – ofte omtalt som «prosessfilosofi» – la han grunnlaget for det som i dag er kjent som prosess-teologi. Han hentet inspirasjon fra Platon ved å hevde at det finnes «evige objekter» (i slekt med platonske «former»), men forente dette med en dynamisk filosofi der verden er under stadig utvikling. Dette innebærer at Guds natur – som Whitehead delte opp i et «primordielt» og et «konsekvent» aspekt – både har en evig side knyttet til alle potensielle muligheter og en side som påvirkes av hendelsene i selve kosmos. Gud er dermed ikke bare en uforanderlig, allmektig entitet utenfor tid og rom, men en reell «medskaper» som både påvirker og lar seg påvirke av verden underveis.

For Whitehead er gudsbegrepet «dipolart» ved at det rommer en opphøyd, evig dimensjon (sammenlignbart med Platons idéverden) og en konkret, erfaringsmessig dimensjon som samhandler med skapelsen i en uavbrutt prosess av relasjoner og muligheter. I stedet for å styre verden med absolutt kontroll, «lokker» eller inspirerer Gud hver hendelse med en optimal mulighet til realisering, samtidig som Gud selv berikes (eller utfordres) av utfallet av disse hendelsene. Denne tenkningen brøt med klassisk teisme, som gjerne betoner Guds uforanderlige og altomfattende vesen. Whitehead åpnet snarere for en gudsforståelse der kosmos og Gud er i et kontinuerlig samspill, og der læring og kreativitet spiller en sentral rolle.

Moderne arbeid og videreføring

Siden midten av 1900-tallet har Whiteheads ideer inspirert et bredt spekter av fagfelt, blant annet økologi, teologi, vitenskapsfilosofi og pedagogikk. På den akademiske fronten har forskere som Isabelle Stengers og Bruno Latour hentet impulser fra Whiteheads prosessuelle tenkning, noe som har ført til nye perspektiver på natur–kultur-relasjoner og vitenskapelig praksis. Inom teologien fortsetter prosess-teologi å være et viktig rammeverk for dem som ønsker å kombinere en dynamisk verdensforståelse med religion.

Blant nyere bidragsytere til Whitehead-studier finnes Matthew David Segall, førsteamanuensis ved California Institute of Integral Studies (CIIS). Han arbeider i skjæringsfeltet mellom økofilosofi, kosmologi og prosessorientert metafysikk, og har blant annet publisert Physics of the World-Soul: Alfred North Whitehead's Adventure in Cosmology (2021). I sine arbeider legger Segall vekt på at Whiteheads ideer ikke bare hører fortiden til, men fremdeles tilbyr et alternativt rammeverk for å forstå virkelighetens fundamentale prosesser, inkludert økologiske kriser, forholdet mellom vitenskap og religion og nye tilnærminger til bevissthet.

Flere teologer, som Charles Hartshorne, John B. Cobb og David Ray Griffin, utviklet Whiteheads idégrunnlag videre fra midten av 1900-tallet, og prosess-teologien har siden fått fotfeste i både protestantiske og katolske miljøer. Denne retningen forener ofte moderne vitenskapelig innsikt om en evoluerende virkelighet med en gudstro hvor både Guds og menneskenes erkjennelse befinner seg i vedvarende utvikling.

Andre samtidsfilosofer, teologer og vitenskapsforskere har på ulike måter tatt opp Whiteheads konsept om «aktuelle hendelser» og «relasjonell ontologi» for å belyse alt fra biologi og politisk filosofi til kosmologi og kunstteori. Samlet sett vitner dette om at Whiteheads prosessfilosofi fortsatt er en levende tradisjon som påvirker og fornyer flere akademiske felt.

Bibliografi

• 1898: A Treatise on Universal Algebra with Applications. Cambridge Uni. Press. 1960 opptrykk, Hafner.
• 1911: An Introduction to Mathematics. Oxford Univ. Press. 1990 heftet, ISBN 0-19-500211-3. Vol. 56 of the Great Books of the Western World series.
• 1917: The Organization of Thought Educational and Scientific. Lippincott.
• 1920: The Concept of Nature. Cambridge Uni. Press. 2004 heftet, Prometheus Books, ISBN 1-59102-214-2. Being the 1919 Tarner Lectures delivered at Trinity College.
• 1922: The Principle of Relativity with Applications to Physical Science. Cambridge Uni. Press.
• 1925 (1910–13) sammen med Bertrand Russell: Principia Mathematica, i 3 bind. Cambridge Uni. Press. Bind. 1 til *56 er tilgjengelig som heftet CUP-utgaver.
• 1925a: Science and the Modern World. 1997 heftet, Free Press (Simon & Schuster), ISBN 0-684-83639-4. Vol. 55 of the Great Books of the Western World series.
• 1925b (1919): An Enquiry Concerning the Principles of Natural Knowledge. Cambridge Uni. Press.
• 1926: Religion in the Making. 1974, New American Library. 1996, med introduksjon av Judith A. Jones, Fordham Univ. Press.
• 1927: Symbolism, Its Meaning and Effect. Barbour-Page-forelesningene fra 1927 gitt ved Universitetet i Virginia. 1985 heftet, Fordham University Press.
• 1929: Process and Reality: An Essay in Cosmology. 1979 korrigert utgave, redigert av David Ray Griffin & Donald W. Sherburne, Free Press. (Part V. Final Interpretation)
• 1929a: The Aims of Education and Other Essays. 1985 heftet, Free Press, ISBN 0-02-935180-4.
• 1929b: Function of Reason. 1971 heftet, Beacon Press, ISBN 0-8070-1573-3.
• 1933: Adventures of Ideas. 1967 heftet, Free Press, ISBN 0-02-935170-7.
• 1934: Nature and Life. University of Chicago Press.
• 1938: Modes of Thought. 1968 heftet, Free Press, ISBN 0-02-935210-X.
• 1947: Essays in Science and Philosophy. Runes, Dagobert, red. Philosophical Library.
• 1947: The Wit and Wisdom of Whitehead. Beacon Press.
• 1951: «Mathematics and the Good» i: Schilpp, P. A., red., 1951: The Philosophy of Alfred North Whitehead, 2. utg. New York, Tudor Publishing Company: 666-81. Også trykt i:
  • i The Philosophy of Alfred North Whitehead, 1941, P. A. Schilpp, Ed.;
  • i Science & Philosophy; Philosophical Library, 1948.
• 1953: A. N. Whitehead: An Anthology. Northrop, F.S.C., & Gross, M.W., red. Cambridge Univ. Press.
• Price, Lucien, 1954: Dialogues of Alfred North Whitehead, med en introduksjon ved sir Ross David. Gjenopptrykk 1977, Greenwood Press Reprint, ISBN 0-8371-9341-9, og 2001 med forord av Caldwell Titcomb, David R. Godine Publisher, ISBN 1-56792-129-9.

Eksterne lenker

Wikiquote: Alfred North Whitehead – sitater

• Whitehead Research Project, dedikert til forskning, tekstene, filosofien og livet til Alfred North Whitehead; undersøker og analyserer relevansen til Whiteheads tanker i dialoger med samtidig filosofier
• Center for Process Studies ved Claremont School of Theology]. Hovedsakelig opptatt med tankeverden til Whitehead og Charles Hartshorne, og ulike avskygninger som har kommet fra deres arbeid
• Society for the Study of Process Philosophies
• Critical Edition of Whitehead
• Whitehead, Alfred N.: A Treatise on Universal Algebra with Applications, Cambridge University Press, 1898 (full tekst).
• Irvine, A. D.: «Alfred North Whitehead», Stanford Encyclopedia of Philosophy
• A N Whitehead: New World Philosopher
• Centre de philosophie pratique «Chromatiques whiteheadiennes»
• (en) Verker av Alfred North Whitehead i Prosjekt Gutenberg
• Synge, John L.: «Whitehead's Principle of Relativity» hos arXiv.org
• During, Elie (2007): «Philosophical twins ? Bergson and Whitehead on Langevin's Paradox and the Meaning of 'Space-Time'» i: Durand, G. & Weber, M., red., Alfred North Whitehead's Principles of Natural Knowledge. Frankfurt & Lancaster: Ontos Verlag.
• During, Elie (2008): «Durations and Simultaneities : Temporal Perspectives and Relativistic Time in Whitehead and Bergson» i: M. Weber (red.), Handbook of Whiteheadian Process Thought. Frankfurt & Lancaster: Ontos Verlag.