Hopp til innhold

Alfred Henningsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Alfred Meyer Henningsen»)
Alfred Henningsen
Født26. apr. 1918Rediger på Wikidata
Død12. sep. 2012Rediger på Wikidata (94 år)
BeskjeftigelsePolitiker Rediger på Wikidata
Embete
  • Stortingsrepresentant (stortingsperioden 1961–1965, Troms valgdistrikt, 1961–1965)
  • varamedlem i Europarådets parlamentariske forsamling (1962–1966)
  • stortingsrepresentant (stortingsperioden 1965–1969, Troms valgdistrikt, 1965–1969)
  • stortingsrepresentant (stortingsperioden 1969–1973, Troms valgdistrikt, 1969–1973) Rediger på Wikidata
PartiArbeiderpartiet
NasjonalitetNorge
Medlem avEuroparådets parlamentarikerforsamling
UtmerkelserDeltagermedaljen
St. Olavsmedaljen med ekegren

Alfred Meyer Henningsen (1918–2012) var en norsk offiser og politiker for Arbeiderpartiet. Han representerte Troms på Stortinget i perioden 1961–73.

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Henningsen ble født 26. april 1918 i Sør-Varanger som sønn av fisker og anleggsarbeider Martin Henningsen og Hilda Marie, født Rydning.[1]

Han tok handelsgymnas i 1937 og 6. divisjons skole i 1938. Han tok lærerskoleeksamen i 1938. I 1949–50 gikk han på Statens gymnastikkskole (øverste avdeling). For øvrig hadde han militær utdanning.[1]

Han døde 12. september 2012.[2]

Politisk virke

[rediger | rediger kilde]

Henningsen var ordfører i Bardu 1956–62 og 1976–79 og medlem av Troms fylkesting og Troms fylkesskolestyre 1956–62. Han var styremedlem i Bardu Arbeiderparti i samme periode, og en periode på 1960-tallet i Troms Arbeiderparti.[1]

Han satt på Stortinget tre perioder fra 1961 til 1973. Han var først i militærkomiteen, så i utenriks- og konstitusjonskomiteen, deretter i sosialkomiteen og til sist i forsvarskomiteen.[1]

Henningsen var stridbar i politikken og fulgte ikke alltid partilinja, blant annet tok han byråsjef Harry Lindstrøm i forsvar etter Kings Bay-ulykken i 1962.[3]

I 1972 var Henningsen en aktiv forkjemper for norsk medlemskap i EEC, som han så som en sikkerhet for europeisk fred.[3] I 1973 havnet han i nasjonal debatt da han kritiserte Hålogaland Teaters suksess-stykke Det e hær æ høre tel for å bidra til å «rive bort grunnlaget som er nødvendig for at det skal kunne bo folk langs kysten vår».[4]

Han meldte seg ut av Arbeiderpartiet i 1983.[1] Han var sterkt uenig i partiets såkalte dobbeltvedtak om utplassering av mellomdistanseraketter i Europa.[3]

Militær karriere

[rediger | rediger kilde]

Før andre verdenskrig var Henningsen vernepliktig befal ved Varanger bataljon og Garnisonskompaniet på Kirkenes.[5] Under krigen tjenestegjorde han i Sverige, England og Sovjetunionen (med ansiennitet som offiser fra 1942).[1] Han var en av dem som dreiv en hemmelig radiostasjon som sendte meldinger fra Tromsø til England i 1942.[6] I 1943 ble han vervet som sovjetisk etterretningsagent og meldte fra til Murmansk om tysk militær aktivitet. Etter å ha flyktet til Sverige kom han seg videre til England, der han fikk utdanning som kommandosoldat. I slik tjeneste hadde han fire tokt til Norge. Det siste toktet var til det frigjorte Finnmark, der Henningsen var adjutant for oberst Arne Dahl i det norske ekspedisjonskorpset. Her ble han såret under en trefning med tyske soldater[7], og han tilbrakte krigens siste uker som krigsfange på Akershus festning.[3] For krigsinnsatsen fikk han St. Olavsmedaljen med eikegren[8] og Deltagermedaljen 1940–45 i tillegg til flere britiske utmerkelser.[1]

Etter krigen var han adjutant i Finnmark landforsvar 1947–48 og kaptein i Troms infanteriregiment nr. 16 1948–54. Fra 1954 var han bataljonssjef i samme infanteriregiment et par år. Fra 1956 til 1974 var han sjef for Troms heimeverndistrikt nr. 16 med oberstløytnants grad.[1]

Han tjenstgjorde 1950–51 som kompanisjef i Tysklandsbrigaden. Av militær utdanning kan nevnes krigsskolen 1947, special warfare school i USA 1959 og Forsvarets høgskole 1960.[1]

Han mottok også den russiske Veteranmedaljen i 1968 og den russiske Frihetsmedaljen i 1994.

Annet

[rediger | rediger kilde]

Henningsen var daglig leder av AS Tundra i Svea på Svalbard fra 1984 til 1988.

I boka Partisan og politiker fra 1989 forteller han sine erindringer til Hans Christian Finstad.[3]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d e f g h i Terje Nordby (red.): Storting og regjering 1945–1985. Biografier, Kunnskapsforlaget 1985, side 297 f.
  2. ^ Dødsannonse i Nordlys 15. september 2012, side 29.
  3. ^ a b c d e Ivan Kristoffersen: «En stridsmann er død», minneord i iTromsø 17. september 2012, side 41.
  4. ^ Intervju med Jens Henrik Stemland i Verdens Gang, sitert i Jens Harald Eilertsen: Polare scener. Nordnorsk teaterhistorie fra 1971–2000, Orkana forlag 2005, side 39.
  5. ^ Eystein Eggen: Bardu bygdebok, bind II, Bardu 1960, side 321.
  6. ^ Thomas Gallagher: Senk «Tirpitz»!, Stabenfeldt Forlag 1973, side 44.
  7. ^ Historien er beskrevet i kapittelet «Tolv mot to» i Oddvar Stølen: Ett minutt av krigen. Tjue nordmenn forteller, Tiden Norsk Forlag 1969, side 98 ff.
  8. ^ Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren. Oslo: Grøndahl Dreyer. 1995. s. 197. ISBN 8250421906. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Alfred_Henningsen&oldid=24804648»